Dette maratonløpet har vi ventet lenge på. Det ble booket og bestemt i 2019 at vi skulle delta i 2020. Naturligvis ble det utsatt, men nå var endelig tiden inne. Kipchoge satte verdensrekord, men det gikk ikke så verst med oss jentene heller.
Vi var opprinnelig en gjeng på 10 jenter som skulle reise til Berlin, men i løpet av et par år skjer det ting. For eksempel skader eller at det ikke passer å reise likevel. Det så ut som vi skulle bli 5 damer som skulle dra, men under to uker før så meldte også Stine seg på. Det var stas.
Fredag dro vi til Gardermoen for å ta maratonflyet. Det var ikke bare oss om bord som skulle løpe. Det var helt sikkert. Selv Jann Post var om bord. Vi kom til Berlin, fikk tatt både s-bahn og u-bahn, og fant til slutt hotellet vårt.
EXPO OG FORVENTNINGER
Vi møtte Nina som hadde dratt ned kvelden før, og turen gikk rett på Berlin marathon expo. Det er ikke en liten expo. De bruker den gamle flyplassen Tempelhof som ligger ganske sentralt i byen. Det er expo både ute og inne. Startnummer blir hentet, Maurton gels blir handlet inn og noen av oss hadde veldig lyst på den offisielle Berlin marathon jakken. Den var utsolgt på nett før expo hadde åpnet. Det var litt skuffende.
Turen gikk videre rett på restaurant. Bare å begynne å loade til den store dagen, men først hele lørdagen fri. Vi hadde vurdert å delta på morning run, men i stedet for at det skulle foregå i byen skulle også det skje på Tempelhof så da sto vi over. Vi sov ut, og spiste en god frokost sammen på hotellet.
Vi var veldig bestemt på å ikke bruke bena for mye den dagen, men noen skritt ble det likevel. Vi tok banen til Hauptbahnhof – hovedstasjonen i Berlin, og prøvde oss på veien mot startstreken så vi var forberedt til neste dag. Det ble avholdt både rollerblades løp og mini marathon på lørdag. Vi gikk til Brandenburger Tor, slappet av med kaffe i sofaen på det fasjonable hotellet Adlon (mer relax for en maratonløper enn Starbucks .. haha) og fant en god Italiensk restaurant til lunsj. Det ble fylt på med pizza og pasta.
Nina, Sissel og jeg fikk med oss Checkpoint Charlie, og vi fikk heiet litt på Mini Marathon før vi møtte Bamfordgutta Richard, Andreas og Hans en tur på cafe. Her ble det løpeprat og deling av strategier for morgendagen. Jeg har hatt noen intervalløkter i høst i tillegg til at jeg løp 10 for Grete på Oslo maraton helgen før Berlin. En av flere strategier jeg hadde lagret i hodet mitt før Berlin var at jeg kunne bruke cirka 30 sekunder mer per km i forhold til 10 for Grete og likevel nå målet mitt. Det er en ganske behagelig tanke. Det utgjør en stor forskjell. Ja, man skal hele 32 km lenger, men løpe langt har jeg blitt vant til.
Tilbake til hotellet for å snu for å spise middag. Nok en gang Italiensk. Det fungerer så bra, og restaurant Sorriso hadde virkelig skjønt det. Menyen var døpt om til Berlin Marathon Pasta Card for anledningen.
Denne kvelden ville jeg legge meg tidlig. Jeg delte rom med Kristin, og vi skulle ut i startgruppe C og D som skulle ha startskudd kl 9.15, så vi ville tidlig av gårde. I seng kl 21.30. Klokken ble stilt på 05.20.
MARATONDAGEN
Vi sov ganske godt den natten, og hoppet opp om morgenen og inn i dusjen. På med norske sløyfer i håret og min løpsparfyme «Joy» (Har noen ritualer) Må jo pynte oss litt når vi skal ut i løypa 😊
Frokosten var også tilpasset maratonløpere når den åpnet kl 6, og vi fikk tid til en god frokost. Det var mange løpere som så veldig raske ut i den frokosten. Om ikke sommerfuglene hadde meldt seg fra før, gjorde de i hvert fall det nå.
Løpsantrekk, startnummer, flipbelt fylt med telefon og gels. En gammel slitt genser som jeg kunne ofre på startstreken. Vi var klar for å dra kl 7.30. De andre jentene skulle ut i de neste startgruppene en liten stund senere så de hadde litt bedre tid.
Kristin og jeg gikk fra Hauptbahnhof og fant den første dokøen vi kunne finne. Alle som løper vet hvordan det er. Det er mye bekymring rundt dette med do. Aller helst skulle vi hatt en bærbar do så vi kunne tisse rett før start 😊
Deretter var det tid for en liten fotoshoot foran Riksdagen. Her hadde vi lenge gledet oss til å «henge» når vi kommer i mål, og det så ut til å bli en fin dag og bra forhold til det. Vi gikk innover mot hver våre startfelt, og ønsket hverandre lykke til. Jeg – rett inn i ny dokø på felt D.
Litt over kl 9 er jeg klar for å stille opp i den store mengden løpeklare mennesker. For en stemning. Spente mennesker fra hele verden rundt meg. Dette er stort. Jeg kjenner jeg er nervøs. Føler hjertet slår dobbel salto, men jeg vet at når jeg bare får begynne å løpe så er det befriende. Da er det bare å glemme alle forberedelser og dokøer. Da er vi i gang. Det er bare en vei, og den går til mål.
STARTSKUDDET GÅR
Det var nydelig å løpe fra start. Bredt og fint, og for min del løp jeg ikke i kø fra start, men til tider ble det litt trangt i løypen uten at det ble slalåmløping, og det var deilig. Jeg følte meg virkelig i riktig gruppe. Jeg opplevde at jeg og alle rundt meg hadde ambisjoner om cirka samme tempo.
Fartsholderne fant jeg ikke, så denne gangen skulle jeg passe på meg selv. Det har jeg heldigvis blitt mer dreven på. Jeg har jo nok av løp hvor jeg har vært en løs kanon og gått altfor hardt ut fra start. Jeg la meg i ønsket tempo fra start, men på grunn av høye bygninger så spiller både klokken sin GPS og fart oss et lite puss. Litt vanskelig å holde kontroll på tempo hele tiden, men sjekket hver eneste kilometer passering og det var nok informasjon for meg. Noen km gikk litt for fort. Da var det bare å roe ned. Jeg har (endelig) lært at hvis det går litt for fort over lengre tid – ja, da er det ikke sikkert det holder helt til mål.
Jeg satte ny pers i Limassol i mars. Jeg var overhodet ikke sikker på at jeg skulle slå den, så hovedmålet var å fortsette å holde meg under 3.30. Det var likevel ikke fritt for at et litt mer hårete mål lurte i underbevisstheten. Derfor skrudde jeg opp tempo noe i forhold til Limassol marathon. Jeg var veldig spent på om det kunne gå, og eventuelt hvor lenge det kunne gå – men jeg følte meg bra fra start, og tenkte at jeg må bare tørre å satse litt.
Jeg hadde vært litt bekymret for at det skulle bli for varmt. Det var meldt sol og vindstille. Fra morgenen var det bare 8 grader, men det skulle stige opp mot 16-17 grader kl 13 når jeg forventet å komme i mål. Jeg brukte mye tankevirksomhet de første 15 km på mitt valgte tempo, og om jeg kom til å få en stekende varm avslutning.
Jeg drakk på nesten alle stasjoner. Gel tok jeg på ca 9, 19, 28 og 35 km. Det er nok næring for meg på maraton. Jeg klarer ikke en hel gel om gangen så jeg spiste totalt tre. Den siste inneholdt koffein. Jeg har sluttet helt med banan, bar o.l. Vanskelig å tygge i fart, og det stjeler for mye energi fra meg. Jeg unnet meg en godsak til, men det kommer jeg tilbake til.
På 20 km føltes det fortsatt bra, og da begynte jeg å tenke delmål. Nå skal jeg ha det gøy og kose meg til 25 tenkte jeg. Slik fortsatte jeg å tenke om de 5 neste km resten av turen. Jeg koste meg maks frem til 35 km. Publikummet i Berlin er helt fantastisk. De bare løfter oss frem. Så utrolig heldige vi som løper er som bare har tusenvis av mennesker som synes det er moro å heie på oss. Jeg løp med norsk flagg på brystet, og hørte heiarop fra flere nordmenn. Siden navnet står på startnummeret var det mange som ropte «Maria» Det er alltid stas.
Det var ikke sånn at jeg sluttet å kose meg på 35 km, men da begynte jeg å kjenne at jeg hadde vært ute på løpetur. Jeg så at jeg lå godt an, og fikk jo litt energi av det, men jeg vet også at de siste km er ganske tøffe uansett. Jeg hadde min verste km fra 37-38. Da sank tempo litt, men jeg sa til meg selv at det er helt greit. Jeg hadde litt tid å gå på i forhold til målene mine. På 38 km serverte de COLA! (der kom godsaken!) Jeg stoppet faktisk nesten helt opp, drakk tre gode slurker cola og tenkte at NÅ Maria er det ingen unnskyldninger for å ligge på latsiden. Nå skal du først og fremst bare komme deg frem til 40 km uten noe tull så får du ta en statusoppdatering der. Jeg fikk i hvert fall noe piff tilbake.
NÅ Maria – er det ingen unnskyldninger for å ligge på latsiden!
På 40 ser jeg ned på klokka, og ser at jeg passerer på 3.13. Jeg har faktisk hele 13 minutter på meg til å klare ny pers. Ikke vet jeg hva som skjedde, men jeg mistet i hvert fall ikke energi av det. Km 40-41 var også morsom med litt svinger og et helt utrolig publikum, og det var ikke lenge etter at vi passerte 41 at vi kunne se Brandenburger Tor foran oss der fremme. For en følelse. Brandenburger Tor er ikke mål. Man skal løpe gjennom og noen hundre meter videre. Det er greit å vite på forhånd. Det visste jeg, og jeg ble helt gira og skrudde faktisk opp tempo ganske bra igjen på den siste km. Jeg hadde til og med energi til å smile og vinke til fotografen inn mot målstreken.
Det var helt fantastisk å løpe over målstreken. Klokken viste at jeg hadde løpt 42,74 km så jeg måtte rett inn på appen for å sjekke min offisielle tid. 3.24.00. Også så rund og fin pers da! 😊
Jeg var så glad og veldig stolt. Ikke var jeg helt utmattet i mål heller. Jeg fikk medaljen min, og gikk for å finne poncho og Kristin som allerede satt på plenen foran Riksdagen.
SOL OG AFTERRUN
Det ble aldri for varmt for meg før jeg kom i mål, men på plenen både strålte og varmet solen akkurat som bestilt. En etter en kom jentene inn strålende fornøyde etter både perser og gode løpeopplevelser, og vi møtte også Bamford gutta igjen. Vi drakk øl og koste oss i noen timer før vi dro mot hotellet. Et minne jeg sent vil glemme.
På hotellet spratt vi en flaske med bobler med en gang vi kom i resepsjonen. Det var godt å komme ut av poncho og løpetøy etter hvert 😊 Vi feiret med deilig middag, og noen av oss tok en liten ekstra afterrun på byen. All grunn til å feire.
Neste dag kunne vi nok en gang nyte en LANG frokost – denne gang helt uten nerver. Bøttevis med kaffe, og bare latter og kos. For en herlig gjeng å reise sammen med. Vi reiste til flyplassen med medalje rundt halsen og den tok jeg ikke av meg før jeg la meg om kvelden 😊 Den medaljen henger høyt i samlingen min. Dette var min maraton nummer 9, og flere skal det bli.
Gjengen jeg reiste sammen med er Nina (@nina_bellesen_thoresen), Sissel (@sisselga), Stine (@stinemoes) Kristin (@kristino66) og Kristin M.
Herlige jenter! La dere inspirere 😊
Jeg rakk ikke å skrive om min 10 for Grete opplevelse på Oslo maraton før jeg dro. Den bloggartikkelen kommer også. Stay tuned! 😊
Maria (@mariasorbo)
