Ja – hvem skulle tro at uhellet på isen i januar skulle ta så lang tid! Ikke jeg i hvert fall.
Det har vært en del humper i veien og det har vært følelsen av å gå to skritt frem og ett tilbake flere ganger. Det har likevel heldigvis ikke manglet på motivasjonen for å komme tilbake i form.
Leger og spesialister har hele tiden beroliget meg med at jeg skulle bli helt frisk igjen, så det har bare vært for meg og gjøre jobben, litt saktere en hva jeg skulle ønske, riktignok.
Jeg startet i februar med et minutts øvelser tre ganger om dagen, til å kunne sette treningsklokka på gåtur og se at jeg klarte å gå lengre og lengre. Sakte men sikkert økte jeg lengden på turene mine.
Når Runner’s World-bladet kom i posten i sommer og de hadde satt opp et program for å klare å gjennomføre maraton, bestemte jeg meg. Dette skulle bli min måte å komme tilbake i bedre form igjen på. I løpet av sommeren hadde jeg faktisk klart å ha en aktivitets-streak i 100 dager også.
Skritt for skritt
Treningen ble gjort etter beste evne og tilpasset dagsformen i ukene fremover.
Jeg skjønte etter hvert at det å skulle fullføre maraton ble litt vel optimistisk, så når jeg skulle melde meg på la jeg ned lista og meldte meg heller på halvmaraton. Jeg tenkte at det var et mer realistisk mål, siden jeg fortsatt slet med en del plager etter hjernerystelsen.
Hovedmålet ble å gjennomføre, så jeg satte estimert tid på det lengste alternativet, og håpet jeg ville klare det, eller på en god dag noe bedre.
Jeg øynet et håp om at Lene skulle komme over fra Vestlandet og løpe sammen med meg, men fornuften hennes seiret. Hun er såvidt i gang med løping igjen etter nytt tretthetsbrudd i mai. Så halvmaraton ble fornuftig nok droppet, til fordel for et kortere lokalt løp.
Klar, ferdig, gå!
Uken før løpet mitt ble så som så og ikke optimal, men jeg ville stille til start og se hva det holdt til.
Det er noen år siden sist jeg løp halvmaraton på Oslo Maraton, men jeg husker fortsatt den supre stemningen og det enorme folkelivet som er i sentrum og langs løypa denne dagen, så jeg gledet meg til det.
Jeg startet klokka, startskuddet gikk og moroa kunne begynne. De første kilometerne får man gratis, når man bare løper med strømmen av løpere før det sprer seg litt mer.
Den første mila gikk fint og jeg holdt et jevnt rolig tempo. Etter mila gikk det litt saktere og med varmt vær, som vanlig på Oslo maraton benyttet jeg meg av alle drikkestasjonene langs løypa. Og litt på grunn av småpausene man da får skal jeg innrømme.
Ved ca 18 km og den beryktede bakken opp til St. Hanshaugen valgte jeg og ringe Lene for litt moralsk support og peptalk. Jeg trodde jeg skulle være mer i kjelleren enn jeg var, så det ble en kort oppløftende prat og noen gode ord, før det var tilbake for å fokusere på resten av løpet igjen.
På toppen av bakken var det bare å slippe seg løs og løpe nedover, og inn de siste 3 km til mål.
Endelig så jeg den kjente blå «matten» forran mål og masse roping og heiing fra folk på sidene, som var ekstra oppløftende, da fikk jeg litt krefter igjen til å løpe på de siste metrene inn til mål. Så klar for å få årets flotte medalje hengt rundt halsen. Gjett om den smakte godt.
Jepp, jeg smaker alltid på medaljen med en obligatorisk selfie.
For meg nå er det bare å jobbe videre med formen å se om det kan la seg gjøre med den “obligatoriske” Karmøy maraton i november, eller om tiden skal bedres på halvmaraton. Det vil de neste månedene vise.
Jeg er hvertfall optimistisk på at jeg vil klare å komme tilbake i form til ultraløp igjen.
Oslo Maraton anbefales på det sterkeste! Uansett distanse.
Med vennlig hilsen Therese
