Alle starter et sted. Det er en usynlig startstrek foran ethvert menneske som utfører en endring, eller som setter seg et mål.
Min startstrek ble stiplet opp i januar 2013. Jeg husker det veldig godt, for jeg postet et innlegg på Facebook. Jeg satt foran vedovnen hjemme i stua, var kraftig overvektig og røyka. Jeg visste jeg måtte gjøre en endring i livet. Men hvor starter man? Hvor tegner jeg opp startstreken?

Denne etappen av RW-stafetten skrives av Thea Anette Stenersen. Når hun fikk definert en overkommelig startstrek for livsstilsendringsprosjektet, kom hun seg også i mål.
Ønsker du å dele din historie? Send en e-post med tekst og bilder til sara@runnersworld.no, da vel!
Skal DU jogge?
Tilfeldighetene ville det til at akkurat den dagen ble jeg oppmerksom på en oppdatering i sosiale medier – en bekjent meddelte at hun hadde meldt seg på Birken.
Ah … Jeg må melde meg på noe, tenkte jeg. Jeg må lage meg et mål!
Jeg googlet hit og her, før jeg kom over Oslo Maraton sine sider. Der var målet mitt. 10 kilometer under Oslo Maraton 2013.
Og dermed ble Facebook-innlegget laget: Noen som vet hvor jeg kan få kjøpt billige, gode joggesko?
Min egen bror svarer: Skal DU jogge?
Meg: Jeg skal kanskje prøve å løpe, faktisk skal jeg løpe 10 kilometer under Oslo Maraton i september.
Min bror: Om du fullfører det der skal jeg jammen spandere de skoa på deg.
Han hadde med andre ord ikke helt trua.
Skuffelsen
Jeg startet bra. Fant frem joggeskoa fra sikkert ti år tilbake i tid. Bort på mølla, gikk og gikk på båndet. Jogga bitte litt, jogging gikk over til løping, gikk hardt ut. Jeg skulle vise dem!
BANG – beinhinnebetennelse. Så klart. Hvorfor hadde ingen fortalt meg om stigning på mølla, starte forsiktig, gode sko … Eller, hvorfor hadde ikke jeg spurt noen?
Jeg hadde klart å samle en venninnegjeng, sammen skulle vi løpe denne 10-kilometeren under Oslo Maraton. Én etter én meldte de avbud. Da september nærmet seg, innså jeg så klart at jeg ikke hadde nok trening, jeg kom ikke til å klare det. Ikke ville jeg dra alene eller. Jeg var så sinnssykt skuffa over meg selv. Jeg hadde virkelig satt dette som mitt store livsstilsendringsmål.
Jeg solgte startnummeret.
En av dem
Noen dager før Oslo maraton sitter jeg inne på nettsidene til løpet og titter. Jeg er så lei meg for at jeg ikke får deltatt. Plutselig ser jeg at de har distansen «3 for alle». Tre kilometer … Impulsivt er jeg påmeldt sammen med min da 13 år gamle datter.
Tre kilometer må jeg vel klare! Vi kjører tre timer tur-retur for å hente startnummerne dagen før, slik at vi slipper å stresse på løpsdagen.
Jeg er likevel stressa, stressa for folkene som skal være der, om de vil dømme meg og den store kroppen. Men alle tar meg imot så fint. «kos deg!», sier de. På løpsdagen er det bare blide folk. Jeg prater med noen damer i startfeltet. Føler meg som «en av dem».
Mitt første startskudd
Dattera fyker av gårde, jeg kommer etter. I mitt tempo. Er virkelig tre kilometer så langt? Det føles som en halv evighet, et slit. Jeg må gå litt, har blodsmak i munnen. Altså, dette er ikke for meg.
Men så ser jeg rundt meg. Folk heier, vinker, smiler.
Oslo Maraton har en blå matte på oppløpssida Følelsen av å nå denne og se dattera mi vente i mål, det var et ekstremt flott øyeblikk. Selv om jeg ikke fullførte ti kilometer, men tre kilometer, så følte jeg virkelig at målet jeg hadde satt meg var delvis nådd.
I dette øyeblikket ljomet det inni meg: «Dette vil jeg gjøre mer, JEG VIL HA MER! Men neste gang skal jeg trene for det, og jeg skal løpe 10 kilometer!»
Og det gjorde jeg. Jeg startet på nytt. Jeg ga ikke opp.

Foto til venstre: Stranna Foto, til høyre: privat.
Sikt lavere
Hadde det ikke vært for at jeg stilte til start og fullførte den 3-kilometeren, så tror jeg ikke at jeg ville kommet meg til startstreken noen gang. 10-kilometeren året etter ville aldri blitt noe av.
Budskapet er med andre ord: Om du ikke klarer ditt opprinnelige mål med en gang, sikt lavere. Ikke gi opp!
Det ble 10 kilometer året etter. Det har også blitt både halvmaraton og 50-kilometer, men det er en annen lang historie.
Alle har en startstrek. Dette var min.
