Covid, DNF’er og en brukket tå. Her har du en kombinasjon som kan sende selv den mest positive gla’løperen inn i «runner’s blues» …
Juni 2022 skulle bli en måned fylt med spennende løpsopplevelser. Etter en lang vinter og en hektisk vår lengtet jeg etter å kunne løpe i fjellene igjen med startnummer på brystet. Med start i Lofoten og The Arctic Triple 24km i begynnelsen av måneden og deretter Livigno SkyMarathon og til slutt Monterosa SkyMarathon – som også var årets hovedmål.
Det skulle bli så bra
Løpet er av den typen som krevde mange forberedelser. Ikke bare når det kom til trening, men også med tanke på utstyr, kunnskap og planlegging. Løpet, med sine 35 kilometer og 3500 høydemeter, var et av de mest ekstreme løpene jeg noen gang har meldt meg på.
Løpet tar deg fra Alagna og opp til Margherita hut på 4600 meters høyde og ned igjen. I en lengre periode på isbre, og det følger da at du må løpe i lag på to og også ha noe erfaring i forhold til bre.
Et løp jeg hadde drømt om lenge og gledet meg til å endelig skulle delta på.
2 DNF og 1 DNS
I stedet ble Juni en måned fyllt med 2 DNFer (Did not finish) og en DNS (Did not start). På årets utgave av The Arctic Triple viste værgudene ingen nåde. Jeg hadde kjempet meg frem i motvind på asfalt og grusvei i 10 kilometer og hadde så vidt begynt på motbakken opp mot første fjelltopp.
Som dame nummer to var jeg ikke langt unna dame nummer en og jeg så frem til å fortsette jakten opp fjellet. Det blåste friskt og striregnet, men det friske været Lofoten bød på denne lørdagen plaget meg egentlig ikke så mye.
Det var først da arrangøren avgjorde, etter råd fra redningsmannskapet, at det var for farlig for løperne å løpe over fjellet at jeg mistet motet. Jeg er ingen asfaltløper og trives best i terreng. Alternativet til traseen over fjellet i The Arctic Triple går på havnivå langs veien.
Damen som ledet rakk ikke å få beskjeden fra arrangøren og fortsatte ferden over fjellet. Jeg derimot måtte snu, løpe tilbake igjen til hovedveien og løpe på asfalt tilbake til mål.
I mine VJ XTRM terrengsko, som er fantastiske i sleipt og vått fjellterreng, emn ikke fullt så fantastiske på 30 kilometer med asfalt.
Jeg bestemte meg da for å gi meg. Jeg hadde ikke gledet meg over å fortsette løpet inn til mål og heller ikke gjort kroppen min noe godt. Og når jeg hadde to andre løp å se frem til de neste 3 ukene, så kunne jeg like gjerne gi meg mens leken var god.
Alle skal få Covid før eller senere
Det ble ingen medalje på meg i Lofoten, men jeg tok i stedet med meg en Covid infeksjon som suvenir.
Etter 2,5 år uten å ha blitt smittet, selv om jeg jobbet som sykepleier i perioder av pandemien og utsatte meg for smitte både på jobb og hjemmefront, levde jeg lykkelig i troen på at Covid ikke bet på meg.
Ja, også har jeg selvfølgelig mine tre vaksinedoser, så hvor ille kunne det egentlig være om jeg først ble smittet?
Feber, hoste og utmattelse i noen dager, men på dag 5 kom jeg meg ut på en liten luftetur og selv om det gikk trått klarte jeg å løpe noen korte turer før jeg dro til Italia.
Men med en puls som skjøt i været selv ved lett anstrengelse, bestemte jeg meg for å stå over Livigno SkyMarathon. Jeg hadde et håp om at dersom jeg tok det med ro frem til 25 juni ville jeg fortsatt ha en sjanse til å gjennomføre Monterosa SkyMarathon.
Heller DNF en DNS
Jeg skulle i hvert fall gjøre et forsøk. Og da jeg stod på startstreken klokken 05.15 en skyfri lørdag morgen sammen med Karin, «my partner in crime», gledet jeg meg mest av alt til å komme i gang.
Det gikk bra de første 2000 høydemetrene, så ville ikke kroppen mer. Høy puls, kvalme, vondt i lungene og siden av halsen og bein som ikke ville bevege seg fremover.
Vi hadde en streng cut-off tid å kjempe mot, men var fast bestemt på å gjøre det jeg kunne for å slå den. Jeg håpet til det siste å klare det, men rakk den akkurat ikke med 3 minutter. 2000 høydemeter på 3 timer og 18 minutter er langt fra hva jeg vanligvis ville ha forventet å bruke av tid.
Tid til å deppe
Nederlaget føles ekstra tungt når man er et lag og jeg vet at om jeg hadde klart å holde følge med Karin denne dagen, så ville vi ha kommet oss til toppen, og forhåpentligvis også ned igjen.
At årets store treningsmål endte med at jeg ikke en gang klarte første cut-off tid gjorde nesten like vondt som det hadde gjort å pese meg opp de 2000 første høydemetrene av løpet.
Dagen etter var kroppen utslitt og jeg tilbrakte en hel dag under dyna. Sliten, medtatt og skuffet over meg selv hadde jeg mange timer på å tenke på hva jeg skulle ha gjort annerledes, hvor synd jeg syntes på meg selv og på å bekymre meg over en mulig fremtid med langvarige post Covid-problemer som ville ødelegge resten av sommeren.
Når trøstende ord ikke når helt frem
Det har ikke vært mangel på støttende ord og trøst fra de jeg har rundt meg. Karin, som hadde en knallbra dag og som lett hadde kommet seg til topps under løpet gjorde ingenting annet enn å støtte meg hele veien opp til check-punktet som ble vår endestasjon denne dagen.
Og generelt har folk fortalt meg at jeg bare må gi kroppen litt tid til å hente meg inn igjen og at det ikke er noe som haster.
De har jo rett, selv om 4-åringen i meg til tider dukker opp til overflaten med en trassig kommentar om at «jeg har ikke lyst til å vente, jeg vil ha tilbake formen min nå!»
Et besøk hos legen da jeg kom tilbake til Norge bekreftet det alle andre hadde sagt. Det kan ta lang tid å komme seg etter en Covid infeksjon. 6-8 uker er ikke uvanlig.
«Du må bare roe ned tempoet litt. Vi trenger ikke å bekymre oss før det har gått over 8 uker siden du ble syk».
Vel, jeg er nå på min fjerde uke og har redusert treningsøktene mine til korte rolige løpeturer på 5 kilometer og litt lengre raske gåturer. I tillegg gjennomfører jeg daglige noen korte pilates- og core-økter. Behovet mitt for hvile er mye høyere en normalt. Samtidig merker jeg at humøret daler i takt med at ukentlig løpte kilometer reduseres.
Murphy’s law
Det hele toppet seg da jeg sparket lilletåen i en stol for noen dager siden og tilsynelatende brakk den. Tåa, ikke stolen …
Med en vond, misfarget og dobbelt så stor lilletå har også gåturene og plankeøvelsene blitt vanskeligere å gjennomføre.
Og er det ikke ofte sånn? At når ting først skal gå galt kommer gjerne alle problemer på rekke og rad. Men kanskje var en knekt tå ikke det verste som kunne skje akkurat nå likevel? Kanskje det var det som skulle til for å unngå at jeg kjører på for hardt de neste ukene…
Sutring og selvmedlidenhet
Ja, jeg synes synd på meg selv. Jeg har havnet i dumpa, rett og slett. Sommeren er tiden jeg bruker på å leke i fjellet. Det er nå jeg drar på eventyr og gjør det jeg liker aller best. Å miste formen føles også urettferdig. Man har jo jobbet for å få den også skal den forsvinne sånn på et øyeblikk?!
Heldigvis er jeg ikke den første dette skjer med, jeg er heller ikke den siste. Alle løpere vil før eller senere havne i «dumpa», og å avdumpe seg kan være tøft.
Jeg har vært nede i dumpa før og kommet meg opp igjen. Jeg skal nok klare å krabbe opp av dumpa denne gangen også. Det er en del av løpermentaliteten – får vi det ikke til denne gangen forsøker vi bare igjen og igjen…
Monterosa vil være der neste år. Det samme gjelder også Livigno og Lofoten. Så jeg må jo bare tilbake å prøve igjen.
“Out there things can happen, and frequently do, To people as brainy and footsy as you. I’m sorry to say so but, sadly, it’s true that Bang-ups and Hang-ups can happen to you. All alone! Whether you like it or not, alone is something you’ll be quite a lot! When you’re in a Slump, you’re not in for much fun. Un-slumping yourself is not easily done. You’re on your own. And you know what you know. And you are the one who’ll decide where to go.»
-Dr.Seuss
(Og har du lyst på mer DNF lesing fra min side kan du sjekke ut posten Kunsten å DNF)
