Vi så en krokete, haltende, aldrende løper den morgenen. Det viste seg å være noe helt annet.
For noen uker sida var vi i RW-redaksjonen igjen nede på Algarve-kysten sammen med søsterselskap Springtime for en hel uke med løping. Deltakerne bestod av en liten gjeng nordmenn og en stor gjeng svensker – i alle aldre.
Hver morgen startet vi dagen med en lett løpetur på stranda.
På en av de første dagene bestod ettermiddagens hovedøkt av en teknikksession med Sveriges løpeteknikkguru Fredrik Zillén. Han både løper vakkert og taler i vidløftige metaforer for å få oss mosjonister til å forstå hvordan vi kan løpe et lite hakk mer effektivt.
Vi blir bedt om å forestille oss at vi har vann i albuen og piercing i navlen som noen drar i. Han snakker om antiloper, kajakker og barbie-dukker, alt for å mane fram indre bilder som vi skal forsøke å omdanne til en fysisk plettfri løpeteknikk.
Ikke minst er det hele akkompagnert av ei lang rekke lydeffekter som poff og svosj og pow!
Vi springer att og fram over ei fotballbane og tester ut armføring med floff og fotisett med flopp. Etter økta er hodet kaotisk og kroppen maroder, jeg har glemt hvordan jeg egentlig løper.
Se video av Fredrik Zillén i aksjon her, så skjønner du hva jeg mener:
Morgenen etter denne teknikkøkta er vi atter tilbake til soloppgangsjogg på stranda. Cirka hundre meter foran meg og et par medløpere har vi en krokete, gammel løper som vagger av gårde.
Hun har vært med på disse løpeukene flere ganger, jeg kjenner henne igjen, hun utpeker seg. Ikke bare fordi hun har et skarpt blikk og et varmt smil, men fordi hun er eldre enn de fleste her.
Det går sakte der foran oss på stranda, men hun karrer seg framover, standhaftig.
Plutselig øker hun farten og gjør en merkelig sving med kurs rett ut mot havet. Vaggingen går over i baksing før hun segner om og blir liggende i vannkanten.
Vi spurter til som best vi kan i den lite responsive stranda mens vi kauker etter hjelp, alle har vi samme tanke i hodet: Et illebefinnende.
Jeg rekker et ørlite tankesprang innom klisjeen «i hvert fall døde hun mens hun gjorde det hun liker best – å løpe …» før dama skaker på kroppen og føyser oss vekk med en forsikring om at det går bra.
Kvelden før avreise er alle instruktører og deltakere samlet til festmiddag nede på en av strandrestaurantene i Monte Gordo. Det tales og skåles, og litt utpå kvelden klirrer den krokete løperen i glasset.
Hun har en artig historie fra morgenjoggen her forleden dag, sier hun.
Artig? Det var alt annet enn morsomt å bevitne det vi trodde var et dødsfall i soloppgang, tenker vi.
Det viste seg at hennes versjon av episoden var ganske så ulik vår.
Med teknikkøktas floffing og flapping friskt i minne, hadde hun brukt denne morgenen til å trene på nettopp dette. Men Zilléns metaforiske teknikktips resulterte i at de gamle beina hennes akselererte altfor fort. Rådvill la hun inn en sving for å forsøke å bremse farten, men innså at kursendringen ned mot havet var en dårlig idé, og så seg nødt til å nødvelte i vannkanten for å unngå et kaldt møte med bølgene.
Den gamle dama ler, spøker med at teknikktrening ikke er til å spøke med og hever glasset. Avslutningsvis takker hun for hjelpa fra oss som kom spurtende til, men vi skimter også en subtil himling med øynene.
Vi så en krokete, haltende, aldrende løper den morgenen. Hun, hun drev med teknikktrening, hun. Et fantastisk eksempel på at man både kan lære og løpe så lenge man lever.
Gira på teknikktrening og annen morro til høsten? Bli med Springtime og RW på løpeuke i Portugal!
