Der har dere meg. Løping er gøy, og jeg er med på alle distanser fra 5 km til 80 km. Jeg har dristet meg til 166 km én gang, men foreløpig har det blitt med den ene gangen.
Til nå i år har jeg gjennomført en maraton i Limassol og 10 km på Sentrumsløpet. Førstkommende lørdag venter Ecotrail 80 km, og jeg gleder meg så veldig.
Ecotrail skal jeg gjennomføre for fjerde gang. Det har blitt en fin tradisjon. Her legger jeg bort store tidsambisjoner og tunnelsyn, og fokuserer på løpeopplevelsen, den lange fine turen og det sosiale som er helt unikt på ultraløp. Har et slags mål, men det skal være tid å hilse på andre og kose seg i løypa.
Det som også er en fin tradisjon, er Sentrumsløpet. Løpet som har eksistert i over 40 år, som er en av Oslos store løpefester og som var et av mine første løp med startnummer. Det bidro til stor løpeglede, og lyst til å melde seg på flere og flere løp. Jeg pleier å løpe 10 km her, men man kan også løpe 5 km om man ønsker det. Årets løperapport fra Sentrumsløpet som gikk den 23. april kommer ikke et minutt for tidlig, men jeg vil likevel dele min løpsopplevelse.
I år så startet min Sentrumsløpsopplevelse med å tilbringe torsdag kveld og deler av fredagen på Runner’s World sin stand på startnummerutdelingen. Utrolig moro å være der, hilse på folk, snakke med folk og dele noen opplevelser og ikke minst forventninger til årets løp. For det er jo slik at selv om Sentrumsløpet er en stor løpefest gjennom Oslos gater, så er det alltid høye forventninger til løypen som kan være ganske tøff i starten hvis man blir litt for ivrig, og til været som ALLTID er (litt for) bra under løpet.
I år igjen skinte sola høyt på himmelen når løpevenninne Kristin og jeg dro ned til sentrum for å løpe. I byen møtte vi flere venninner som skulle løpe og supportere. 10 km distansen er litt spesiell. Den er litt brutal, og jeg blir som alltid nervøs. På Sentrumsløpet er det ikke fartsholdere, og det kan være litt vanskelig å planlegge løypen når det er kupert synes jeg. Det er vel derfor det er litt for lett å gå hardt ut fra start. Jeg prøvde å tenke at jeg skulle ta det pent fra start, og så får det gå som det går.
Startskuddet går
Oppvarming og oppstilling på Karl Johan før startskuddet gikk. Litt trangt i starten. Det bremser seg selv. Nytt av året er at vi løp til venstre foran slottet i stedet for gjennom parken. Det var litt godt å svinge ned den bakken etter å ha startet oppover.
I hodet mitt gjelder det bare å passere monolitten i Frognerparken så er resten en «lek». Slik har det føltes tidligere. I år synes jeg det gikk ganske så fint opp til monolitten.
Den andre km gikk altfor fort, så jeg prøvde å bremse ned litt, men det var ikke helt fritt for superwoman-følelser, og da vet vi alle hvordan det kan gå.
Gira ble jeg også av at herlige super-supporter Nina sto og heiet med liv og lyst ved Frognerbadet. Noen meter etterpå sto pappa langs løypen. Fantastisk med venner og familie som heier.
Monolitten ble passert, og «leken» kunne starte. MEN – superwoman ble igjen ved monolitten. Aaah, plutselig ble det varmt og tungt. Bygdøy allé som vanligvis ikke skremmer meg selv om den går opp før den går ned, ble blytung.
Jeg følte meg som en skilpadde over bakketoppen ved Frogner kirke, men registrerte at Ingrid Kristiansen sto der og heiet på alle løperne slik hun pleier. Det er gøy!
Vanligvis drikker jeg ikke på 10 km løp hvis jeg ikke må, men denne gangen tenkte jeg at jeg MÅ drikke. Drikkestasjonen kommer i bunnen av bakken nærmere Solli plass.
Denne gangen var det plutselig mulig å få drikke to steder tett i tett, og jeg begynte med et glass vann. Da stoppet jeg faktisk helt opp og drakk en slurk og kastet resten over meg. Noen meter senere ble jeg fristet av sportsdrikk, og tok imot det også.
Supportervenninner
Ferden fortsatte, og det er jo litt moro å ikke være helt ferdig når man kommer ned i folkehavet på Rådhusplassen så jeg prøvde å «hvile», riste litt løs og ta meg sammen nedover dit.
Det var nok et stivt smil i fjeset gjennom Rådhusplassen, men det er bare den beste plassen i løypen når det gjelder publikum.
Her sto jammen Nina igjen også. Jeg ble så GLAD! Hun som heier på meg og alle andre når hun ikke kan løpe selv. En dum strekk i leggen gjorde at hun måtte stå over løpet, men hun VANT både kjente og ukjente løpere sitt hjerte med heiarop og heiaplakaten sin.
Fra Rådhusplassen og opp til Bankplassen, innimellom og nedi mellom før vi svinger opp igjen mot Karl Johan og mål. Altså, det slår ikke feil. Uansett om jeg løper 10, maraton eller ultraløp så er de siste km ganske tøffe.
Jeg turte ikke en gang å se på klokken hvordan jeg lå an. Jeg kunne uansett ikke gjort noe med det tror jeg. Jeg fikk bare løpe det jeg klarte.
Ganske deilig følelse når man når den første portalen på bakketoppen på Karl Johan – som jeg første gang trodde var mål (Skrik! Så feil kan man ta, men ble sendt fort videre) før det går nedover mot det riktige målet.
Publikum heier deg frem, men vent litt – midt i folkehavet så hørte jeg en stemme som tronet over alle andres. Det var Marita, min andre løpevenninne som dessverre også måtte stå over på grunn av skade. Hun heiet med alt hun hadde av stemme, og fikk meg til å smile på vei til mål. Det var deilig å krysse målstreken, og få medaljen rundt halsen.
Jeg ser ned på klokka, og er veldig fornøyd med tiden. 45.39. Det er ikke pers, men helt klart innenfor målet hvor jeg er på 10 km nå. Jeg skjønner da at det har gjort vondt fordi det faktisk har gått ganske fort til å være meg og det var varmt.
Det var de siste km som buttet imot mest. Utrolig nok gikk det unna den kilometeren hvor jeg stoppet for å drikke. Men altså, denne gangen klarte jeg ikke å forholde meg til klokka underveis fordi det var et lite blodslit.
Likevel, jeg elsker Sentrumsløpet og gleder meg allerede til neste år. Det er et skikkelig feelgood løp som alle kan delta på. Hvis du ikke har prøvd – prøv! En løpefest du ikke vil gå glipp av.
Nå er det bare å lade opp til 80 km! Litt større sirkel rundt Oslo, men en veldig FIN sirkel. Sees vi på Ecotrail?
Hilsen Maria 😊
