– Et 62km eventyr over fjellene på Gran Canaria fortalt på 5 minutter.
I begynnelsen av mars 2022 løp jeg Transgrancanaria Advanced med start i Artenara. Sammen med flere hundre løpere tok jeg bussen opp fra Maspalomas i nattens mulm og mørke. Temperaturen hadde vært behagelig nede ved kysten, men været som møtte oss da vi gikk av bussene i Artenara var alt annet enn mildt og sommerlig. Det regnet og blåste og tåken var tett. «Typisk norsk sommer» tenkte jeg og smilte for meg selv. Temperaturen var bare så vidt over på plussiden og jeg hadde tre lag på overkroppen. Og shorts. Jeg var tross alt på Gran Canaria…
Ut fra start i Artenara gikk tempoet som vanlig alt for fort. Det var nok mange som løp på en smell allerede i første motbakke. Der ble køen lang. Det var smal sti og gjørmete. Vindkastene var voldsomme. I følge varselet løpsarrangøren hadde sendt ut på forhånd kunne vi få vindkast opp i storm styrke. Friskt med andre ord.
Det ble lettere å passere folk etter at vi hadde kommet oss opp første motbakke. Der åpnet stien seg mer opp og løpsfeltet ble mer spredt. Det er et stort løp, med mange deltagere, så her løper du sjeldent alene.
Tåke og regnbue
Det friske været på toppene motiverte meg til å holde tempoet oppe for å komme meg ned mot varmere strøk så fort som mulig, men i dalene var været mildere og da vi løp ned mot matstasjonen i Tejeda ble vi møtt av en helt fantastisk regnbue. Den omkranset den lille byen midt mellom alle fjellene.
Fra Tejeda gikk det oppover igjen. Vi ble igjen møtt av tåke, vind og regn. Turen rundt Roque Nubleo var ekstra kald. Nå regnet det ikke bare, det snødde… Sidelengs! Jeg så ikke noe til klippen. Sikten var for dårlig. Men det gjorde ikke så mye. Klippen hadde jeg sett før, og akurat nå var det som fristet aller mest å komme meg i le for vinden.
Det morsomste partiet kom på vei opp neste fjell etter Roque Nubleo. Her var det bratt, akkurat slik jeg liker det. Da jeg nådde toppen trodde jeg vinden skulle blåse både meg og trærne av beina noen ganger.
Værskifte
Men så skjedde det noe helt utrolig. Jeg begynte på nedoverbakken ned mot Tunte, og som ved et trylleslag forsvant tåka og temperaturen steg med nærmere 20 varmegrader på noen få minutter. Nå var det bare å vrenge av seg alle ekstra lag med klær og nyte solen hele veien ned til matstasjonen i Tunte. Derifra var det bare 26 kilometer igjen og en ordentlig motbakke. Resten var for det meste nedover, litt rett frem og en liten, slak motbakke.
Kontrasten mellom de første 35 kilometerne og de siste 26 kilometerne kunne ikke ha vært større. Nå var det nesten i overkant varmt og jeg sørget for å gjøre buffen jeg hadde rundt håndleddet gjennomvåt på hver matstasjon. Jeg passerte nå mange slitne løpere. Både løpere som var ute på den lengste distansen, advanced løpere og maraton løpere. Spesielt det siste stykket i elveleiet, de siste 5-6 kilometerne inn mot mål var tøft for mange. Her er det mye stein og det krever at du er konsentrert. Det er ikke bare bare etter en lang dag, og kanskje også natt, ute på stien.
Målgang
For meg var den tøffeste biten det siste strekket inn mot mål. Et par kilometer med støvete vei. Varmt, tørt og kjedelig. Men når det bare er for en kort stund går det jo bra. Og jeg hørte allerede larmen fra målområdet. Det var full feststemning.
Det gir meg alltid masse energi når jeg ser målområdet og føler stemningen derifra. Og målområdet på Transgrancanaria er kanskje et av de beste jeg har løpt i mål på. Her ble jeg, og alle de andre løperne, tatt imot som stjerner. Til jubel, applaus og high-fives.
Da klarer man å gi det lille ekstra og å løpe over målstreken med stil – uansett hvor sliten man er!
Distanse: 62km 2765 høydemeter
Tid: 8t 39min
Plassering: 21 i dameklassen, 145 totalt
