Hva er det sikreste tegnet på at høsten har kommet til Oslo? Oslo Maraton. Det er litt lettere å gi slipp på den varme årstiden når vi sparker høsten i gang med Oslos vakreste og morsomste løpeeventyr. Nå skal det sies at sommeren ikke slapp taket før etter maratonhelgen, for gradestokken viste ihvertfall 27 grader i sola, og det ble god kok i Oslos gater.

Jeg gleder meg alltid til Oslo maraton. Ikke bare til løpet, men til hele helgen. Jeg elsker å gå på Expo når jeg skal løpe maraton, og i Oslo er jeg jo så heldig å stå på stand selv sammen med Runners world. Denne gangen sto jeg der fredag kveld sammen med stjerneredaktør Sara og min bloggkollega Bjørg Astrid. Bloggkollega Thea, som det var stas å hilse på for første gang var der også der når jeg kom, og vi koste oss maks. Det var mange entusiastiske, blide, spente og glade mennesker innom oss og stemningen var på topp.

Her står jeg på stand sammen med Bjørg Astrid, Geir Jarle fra Springtime, Thea og Sara 

Vi fikk selv sett oss litt rundt på Expoen, og ikke minst fikk vi konkurrert litt, og jeg ble jo litt ekstra #høgepålivet når jeg gikk ut fra Expoen med dameledelsen i statisk armstyrke den kvelden. Gevinsten var et gavekort på en Kypros maratonreise. Kan virkelig mine armer føre meg dit? Da tror jeg heller på julenissen, men det gjenstår å se.

En bedre middag (Italiensk pizza er best! Hilsen bloggerne Maria og Bjørg Astrid) sammen med med en herlig Runners world – gjeng på Skur 33 var en fin avslutning på kvelden, og en fantastisk oppladning til halvmaraton dagen etter.

Lørdag morgen, og jeg våkner med sommerfugler i magen. Jeg er nervøs, glad og ekstremt #høgepålivet! Navnet på løpegjengen jeg er så heldig å være en del av kan ikke passe bedre på dager som dette. Liten matlyst til frokost. Vil heller sitte på appen å sjekke alle jeg kjenner som løper full maraton fra kl 9.30. Det var best å bare få løpeklærne på å dra til sentrum for å få med seg moroa og heie på venner og kjente.

Fylte sekken med ulike ting jeg kunne spise utover dagen slik at jeg ihvertfall fikk noe i meg. Kom til sentrum, og møtte selveste Mrs. #høgepålivet, Nina. Sola skinte, og det var feststemning. Vi ble helt gira, og fikk det nesten travelt med å heie på Bjørg Astrid, Thea, Kristin og flere andre kjente som befant seg på ulike steder i byen, både på full maraton og trippelen. Vi bevegde oss rundt, og på et tidspunkt delte vi oss for å få heiet på flest mulig. For en oppvarming til eget løp. Helt fantastisk!

På vei til byen fikk jeg en SMS fra redaktør Sara hvor hun skriver: Jeg beklager å måtte meddele, men Jenny er ram. Haha .. Det ble med drømmen om en maratonreise til Kypros. Jenny, som også er tilknyttet RW-redaksjonen er helt RÅ! Hun gav seg på 9 minutter i statisk armstyrke. Hun sto nesten 5 minutter lenger enn meg, og det er bare å ønske god tur :-) Velfortjent!

Klokka nærmer seg 13.30, og det er klart for halvmaraton. Jeg hadde på meg lange strømper, og heldigvis sa min gode løpevenninne Kristin som hadde løpt full maraton at: Få de av deg! Du kommer til å koke over. Jeg stilte meg til start, og endelig var det min tur til å løpe. Startstkuddet gikk, og nok en gang (bare å trykke på repeat-knappen) fløy jeg overivrig ut som en løs kanon, og startet muligens litt for hardt som du etterhvert vil skjønne.

Jeg koste meg. Jeg følte at det gikk lett og fint, ihvertfall en stund. Men jeg visste også veldig godt at jeg løp i et raskere tempo enn jeg burde, og med den varmen så møtte jeg delvis på veggen allerede rundt 8 km. Det var FOR tidlig. Det ble et drøyt stykke innover Frognerkilen, og jeg prøvde å spare noen krefter til Aker brygge og Rådhusplassen hvor det bare koker blant publikum, og stemningen er helt formidabel. Dette ville jeg ha med meg og dette vil jeg nyte. Kjære Kristin står på Rådhusplassen og roper: Kom igjen Maria. Du ser RÅSTERK ut! Jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller gråte inni meg, men råsterk følte jeg meg ikke der jeg omtrent snublet over drikkestasjonen etter Rådhusplassen. Uansett, det å bli heiet på og det å se kjente fjes underveis – det er så herlig og utrolig motiverende, og det gir et boozt. Kristin sine ord gav meg virkelig et dytt videre (etter at jeg hadde fått i meg vann og løpt gjennom avkjølingssonen) 

Jeg har deltatt på tre løp i år (inkludert Oslo maraton) som har foregått i høy varme, og det er ikke helt optimalt for meg. Underveis har jeg følt at jeg har måttet grave dypt i kjelleren, men jeg må si meg fornøyd med arbeidet i kjelleren. Jeg synes jeg er ganske flink å pushe på selv om det blir beinhardt. Fremover skal jeg, og i mål skal jeg ihvertfall. Felles for alle løp er at det ikke går utover totalopplevelsen. Jeg har aldri kommet i mål med noe annet enn #høgepålivet-følelse. Det stopper meg ikke til å delta på flere løp, eller GLEDE meg til flere løp.

Jeg jobber meg videre i løypa, og VET at tøffere skal det bli opp til St.hans haugen. Halvmaraton i 2018 gikk jo som en drøm, og det var her jeg satt min beste halvmaratontid. Da følte jeg at jeg spratt oppover til St.hanshaugen i forhold til i år hvor bena ikke hadde lyst til å bære meg. Et stort lyspunkt på vei opp var å møte Bjørg Astrid som var på vei ned og på vei mot mål på sitt fulle maraton. Hun er en solstråle, og det skinte løpeglede. Motivasjon og energipåfyll for meg. Jeg visste jo at bare jeg kom meg opp over haugen så ventet det masse nedover, og hvis bena ikke var helt stive som stokker så skulle jeg nok få de til å gå fremover.

Bildet taler for seg selv ;-) 

DEN følelsen å nå toppen, og kunne sette utfor i nedoverbakkene. Jeg fikk litt sving på bena. Det gikk helt klart fremover nå. Det var en befrielse for nå begynner målet og føles innenfor rekkevidde. Jeg dundret på nedover så godt det lot seg gjøre. Inn på Karl Johan og de herlige brosteinene. Nydelig publikum, inkludert min gode venninne Maiken som heiet for full hals satte jeg stor pris på selv om jeg var så sliten at jeg knapt kunne se. Jeg nesten krøp opp rundt svingen ved Stortinget før jeg klarte å holde det løpende bortover og nedover mot den blå løperen foran mål. Akkurat idet jeg løper inn på den blå løperen ser jeg Bjørg Astrid igjen. Vi er plutselig der sammen. Vi tar hendene til hverandre og løper sammen i mål. For en målgang på et, for min del, helt vilt slitsomt løp. Verdens koseligste! Bjørg Astrid perset med 40 minutter, og det gjorde oss så hoppende glade at vi både lo og gråt av glede. Masse mestringsfølelse, og høy #høgepålivet stemning. 

Vi fikk heiet våre venninner Nina og Lauren i mål, og mange andre kjente og ukjente ansikter.

En liten oppsummering på Runners world standen etterpå med gode klemmer og masse latter og løpeglede med venner og kjente. For en dag! Oslo maraton, dere leverer alltid! Like bra hver gang. Det at det blir tungt og kjellerarbeid i gata er ikke deres feil, det kan jeg kun gjøre noe med selv, men det tar altså ikke vekk glansen ved arrangementet. Jeg elsker Oslo maraton, og kommer selvfølgelig tilbake til neste år.

Mine herlige løpevenninner Kristin (@kristino66), Bjørg Astrid (@bjorgastrid) og Nina (@nbellesen)

Nå ser jeg frem til Amsterdam maraton om 16 dager, og der skal jeg løpe full distanse. Jeg sier ikke nei takk til en tur uten vegg eller kjeller nå altså. Jeg hadde satt stor pris på det. Jeg har sparret litt med andre løpere, og fått noen gode tips og råd. Jeg har prøvd å trene litt mer strukturert (noe som ikke er enkelt i min hverdag) og vært veldig fornøyd med noen fartsøkter jeg har hatt. Holmestrand maraton i april var en stjerneopplevelse for meg. Der klarte jeg å løpe jevnt, fint og ganske fort og satte da min beste maratontid uten altfor store anstrengelser. Kan det være mulig å kopiere den igjen? Jeg drømmer og håper. Jeg håper virkelig jeg finner fartsholderen jeg ønsker å følge. Oppskriften er altså ikke å løpe ut som en løs kanon :)

Uansett, Amsterdam maraton blir en opplevelse. Vi er 15 #høgepålivet jenter som drar nedover. Vi er flere påmeldte på både full maraton, halvmaraton og 8 km. Dette blir nok årehundrets jentetur. Et stort hurra!

Skal du til Amsterdam? Si fra da! :)

Løpeklemmer fra Maria

Bilder: Sportograf, venner & myself