For to år siden satt jeg halvfeit i sofaen, og skulte på gule vester som strøk forbi. I dag, 20 kilo lettere, har jeg et nærmest religiøst forhold til løping.
Sommeren 2019 sto jeg og holdt min da tre år gamle sønn i hånda. Vi ventet på at det skulle bli vår tur til å kjøre karusell, i Legoland.
Han smatt opp i det lille flyet, jeg bakset og kløv.
Han skottet bort på karuselloperatøren, og kikket forventningsfullt opp på meg. Litt spent, men trygg, ved pappas side.
I slike stunder, når krystallklare blå øyne forteller meg at han har det bra, er livet godt.
Men, idyllen kunne slått sprekker. Setebeltet måtte på, og jeg kjente til min forskrekkelse at det strammet til gangs over magen og hofta. Skulle mine 102 kilo forårsake mer baksing, ut av flyet med uforrettet sak?
Hadde det blitt vel mye potetgull og øl, og lite (mer som ingen) mosjon de siste ti årene?
Skulle jeg bli den pappaen som ikke kunne være med ungene mine opp i karusellene, den godslige kaloriklumpen som alltid så på når de spilte fotball? Jeg fikk heldigvis kneppet igjen setebeltet den gangen, og min sønn frydet seg.
Men der og da bestemte jeg meg, noe måtte gjøres.
Famlet i blinde
Jeg hadde tenkt på det i flere år, men unnskyldningene var mange og dørstokkmila lang. Selv ikke frykten for livsstilssykdommer og andre negative konsekvenser hadde skremt meg til å begynne.
Jeg hadde sett for meg at jeg måtte finne en aktivitet som var skikkelig morsom! I tjueårene prøvde jeg både karate, kickboksing, styrketrening, amerikansk fotball, og mer til. Alt var kjempegøy. I et halvår.
I retrospekt ser jeg at jeg ville at det skulle være gøy. Det er ikke det samme som at det faktisk er det.
En ting var i alle fall sikkert; løping, det skulle jeg definitivt ikke begynne med. Løping var dødskjedelig, strebersk, slitsomt, monotont, meningsløst, og et mareritt for knærne. Rett og slett pyton.
Den spede starten
I februar 2020 gikk jeg ut i pappaperm sammen med min datter. Omtrent samtidig som covid-pandemien fikk sitt første balletak på samfunnet.
Jeg tenkte at det var elendig timing, nå kunne vi ikke kose oss på babysvømming og alt annet jeg hadde planlagt. Det skulle vise seg å bli det stikk motsatte.
Jeg kastet fra meg kjeksen og reiste meg fra stresslessen. Ingrid og jeg skulle leke når hun var våken, og gå lange turer med vogna da hun sov. Lange turer ble det, mars måned kom og gikk, og i april smeltet snøen.
Trøndelag ble velsignet med godt vær den våren. Jeg følte på energien fra sola, og fikk lyst til å gå mer.
Jeg snøret på meg et par løpesko jeg hadde kjøpt på impuls et år i forveien (de var nedsatt med 70 prosent, sucker for a bargain), jeg visste ikke engang at de var løpesko. Trodde det var kurante “gå i marka-sko”. Vi bor like ved hoppanlegget i Granåsen i Trondheim, så jeg ville opp dit, for første gang på 20 år.
Run, Forrest, run
Utsikten var storslått, og på vei hjem kjente jeg en barnlig kribling i beina. Den type kribling jeg kjente på som liten pjokk, da jeg ikke kunne komme fort nok frem, til kompisen, butikken, eller bestemor. Barn går jo ikke, de løper.
Derfor prøvde jeg der og da noen løpesteg. Jeg løp omtrent tre hundre meter, og ble andpusten. Så gikk jeg hjem.
Neste kveld ville jeg ut å gå igjen. Jeg kjente den samme kriblingen. Fire hundre meter. Og så ballet det på seg. Det var litt Forrest Gump over det hele, jeg følte plutselig bare for å løpe, så jeg løp.
Like ved hjemmet har vi mange gode turløyper. Jeg valgte meg ut en naturlig rundløype, omtrent fire kilometer til og fra rekkehuset vårt, med kupert og variert terreng, inkludert en lang stigning den siste biten.
Jeg satte meg delmål, og løp lengre og lengre for hver gang. Etter to-tre uker klarte jeg til slutt å løpe hele runden uten å stoppe, eller å gå. Du verden for en følelse!
Gleden og mestringsfølelsen var skyhøy.
Men hva hadde skjedd? Jeg var jo imot løping, for svingende! Jeg bruker å si at; jeg fant aldri løping, det var løpingen som fant meg.
Jeg er en løper
Kanskje har jeg hatt denne lysten og evnen liggende latent i meg hele livet, kanskje har vi alle det? Siden den gang har jeg løpt forholdsvis mye, hensyntatt tiden jeg har til rådighet.
Med tre barn og turnusjobb, er forberedelser og planlegging helt nødvendig. Jeg har blitt 20 kilo lettere, og løper variert og flere distanser. Fremgangen har vært enorm. Lenge før året var gått, løp jeg distansen halvmaraton relativt uanstrengt, i et respektabelt tempo, forutsetningene tatt i betraktning.
I dag klarer jeg ikke å se for meg et liv uten løping. Jeg er en løper.
I denne bloggen kommer jeg til å skrive om reisen hit, hvordan jeg trener, og legger opp løpehverdagen mellom familietid og jobb. Jeg vil fortelle om hvordan et endret kosthold hjalp meg på veien, hvordan jeg har unngått skader, og hvorfor et enkelt mantra er essensielt for meg. Jeg kommer også til å skildre konkurranser og turer, flagge målsetninger, og hva som skulle til for at jeg turte å kalle meg selv “en løper”.
I jobben min reiser jeg mye, og løper stort sett alltid når jeg er borte; i Oslo, Røros, Mosjøen, Mo i Rana, kanskje Åndalsnes og Dombås, og selvfølgelig hjemme i Trondheim og på hytta. Denne nomadiske hverdagen skal du få høre mer om. Bli med på turen du også!
