I spalten MIN MENTALE STRATEGI får vi et innblikk i hva som skjer i topplokket til løpere – enten i hverdagen: Hva skal til for å holde treningen i gang – eller underveis i et krevende løp: Hva holder deg gående? Tredje løper ut i denne spalten er OCR-atlet og løper Håkon Frahm Stokka. Han er en allsidig kar som kan skilte med både NM-gull i banesykling og amerikansk fotball, og han er langt over gjennomsnittet begeistret for å pushe seg langt utenfor komfortsonen. Den beste løpsopplevelsen han trekker frem endte med hypotermi på sykehus … Vel, her får du et innblikk i monstermentaliteten hans.
Hva er din overordnede motivasjon til å trene?
– Jeg føler selv at uansett hvor mye eller hvor hardt jeg trener, så er det alltid plass til forbedringer. Når man daglig ser mennesker som har fysiske eller psykiske utfordringer som gjør at de selv ikke har mulighet til å gjøre det som trengs for å nå sine mål, så tennes det en indre flamme, nei, en indre vulkan i meg!
Det gjør at jeg bare MÅ ut (eller inn) og levere varene. Har du en kropp som kan utrede noe positivt så er du faktisk pålagt å gjøre det til din beste evne.
Jeg blir direkte flau og kvalm hvis jeg ikke utsetter meg selv for noe utfordrende hver eneste dag, (og det skjer, jeg er milevis fra å være perfekt). Noe utfordrende kan være alt fra å hente posten uten sokker og sko, løpe en tur i en snøstorm, faste i 24-timer, eller å klatre opp Mount Everest.
Livet er best utenfor komfortsonen, men det er viktig å forstå at det som er «piss i havet» for en person, kan virke helt umulig for en annen. (Ingenting er umulig, man må bare fortsette å lyve til seg selv helt til man tror at det er mulig).
Jeg har på ingen måte en kropp som er bedre genetisk enn Ola og Kari Nordmann, men jeg skal banne på at uansett hvilket rom du plasserer meg i så vil jeg ikke gi meg før jobben er gjort. Ja, det vil kanskje ta lang tid, men varene vil bli levert. Og på en eller annen måte skal det ha motivert et annet menneske til å flytte stortåa si ut av sin egen komfortsone.
Jeg fornærmer mer enn gjerne titusenvis, hvis det kan resultere i å motivere én til å bli et bedre menneske.
Håkon Frahm Stokka under Oslotrippelen i Oslo Maraton 2018. Alle foto: Eivind Bye
Hva slags strategier eller mentale verktøy tar du i bruk når det butter imot?
– Noen ganger kan jeg møte «veggen» på en kort løpetur hvis forberedelsene har vært dårlige. Da er det ene og alene min egen feil! Da bruker jeg «straffetrening/avstraffelse» som verktøy. Jeg forteller meg selv at «dette er din egen feil! God Jul, nå skal det suge, får håpe du lærer til neste gang, din dust!»
Jeg elsker når det begynner å gjøre vondt, det er da treningen begynner. Alt frem til det punktet har bare vært oppvarming. Det hender at jeg smiler og ler når jeg løper, spesielt når det gjør vondt. Når man smiler produserer man endorfiner, da blir man glad som en ultraløper foran en pastabuffet! Endorfiner er også ganske smertestillende. Man gjør noe negativt til noe godt og positivt.
Men det skal sies at de aller fleste ganger når jeg møter motstand, så forteller jeg meg selv at uansett hvor jævlig det blir så er det MANGE mennesker ute i verden som har det mye, mye verre. Uansett hvor vondt det gjør så er det sikkert mange som ville ofret sin venstre ballestein for å være i mine sko. Da kan jeg ikke gjøre annet enn å fortsette. Never surrender, never lose.
Følg treningen til Håkon på Instagram: @hakonstokka
Les tidligere innlegg i spalten MIN MENTALE STRATEGI:
- Didrik Hermansen: Kvitt deg med negative tanker
- Mari Weider: Det store spørsmålet – hvorfor?
