Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store mål er i boks. Ferdig…skjer ikke igjen før evt i 2020. Og er jeg fornøyd med egen innsats…både ja og både nei.

Jeg har fått så utrolig mange tilbakemeldinger fra både folk som følger meg og som jeg er glad i. For jeg var IKKE fornøyd da jeg krysset målstreken i Spartan european championship 2019 i Dolomittene. Jeg hadde jobbet som en helt (eller les, så godt som jeg kunne med mine forutsetninger) og sviktet meg selv de siste 100 meterne. Etter å ha plukket jente etter jente, både i de bratte, lange bakkene og i de såpeglatte skråningene nedover, etter å ha nailet alle hindrene jeg hadde sjans til å ta i 4 timer – så bommet jeg og mistet pallplassen min på 100 meter og to hinder. Det ene hinderet, spydet, er jo lotto for absolutt alle, er helt klar over det – men jeg hadde faktisk hatt to bra kast helgen før, jeg hadde hatt mulighet til å øve mer hjemme, spydet sto på plattingen hjemme og var bare å ta med ut og kaste litt med. I tillegg så gremmes jeg, skamrødmen farger kinnene mine hver gang jeg tenker tilbake på det – jeg bommet på mulitriggen. Eller fakta er – jeg prøvde faktisk ikke hardt nok engang! Jeg har sett video i etterkant, og det som kjentes ut som flere sekunder akkurat i øyeblikket, var i virkeligheten et patetisk forsøk, et resultat av at jeg ikke hadde gjort jobben min. Jeg hører ordene til Supermann klinge i hodet mitt «Jeg har hengt opp hang-ups stativ til henne i hagen, men hun bruker det aldri!» Hver gang han sier de ordene unnskylder jeg meg med at jeg ikke har tid, eller er sliten eller…alltid en unnskyldning…men sannheten er hard – så lenge jeg holder på med disse unnskyldningene og ikke gjør jobben min – ja da får jeg skylde meg selv og ta til takke med den sure 4.plassen! For fy søren den er sur! I år var jeg 43 år, da jeg stillte i klassen 40-44 år, neste år er jeg eldste i klassen min, og det blir beinhardt! Jeg har virkelig kjent på kroppen i år, at innenfor hinderløp og dameklasser, så er klassen 40-44 år en klasse som virkelig er tøff å stille til start i, man skal virkelig ikke kimse av disse damene. Og neste år er jeg eldst…

Men så…hva gikk bra i Dolomittene da??? Når jeg legger den sure 4.plassen bak meg…

…øyeblikket når alt rakner på grunn av 10 cm…

Vi startet på 1500 meter over havet, løp 22 km, samlet sammen 1500 høyde meter, var på maksimalt 2061 meter over havet – og jeg følte meg bra! Gjennomsnitlig bevegelseshastighet var 6,2 km/t – det høres helt latterlig ut, men med de bakkene, med ca 40 hinder så er jeg faktisk imponert over meg selv. Jeg løp så langt jeg kunne inn i bakkene, jeg pushet på toppen av bakkene, jeg prøvde å få beina til å gå nedover de såpeglatte, gressdekte skråningene (en lettelse er det å høre at selv eliten hadde problemer med å løpe både opp og ned disse bakkene!) – jeg gjorde endel taktiske valg ifht hindre der det var kø og jeg fullførte kjapt de hindrene som kunne være potensielt 30 burpees. Ifjor slet jeg mye med skader, og det preget mye av treningen min faktisk helt frem til februar/mars i år. Men sakte men sikkert er mye i bedring, og de to siste månedene har jeg fått lagt ned om ikke nok, så ihvertfall anstendige nok timer. Jeg løp hele løpet i Dolomittene uten smerter og bare det i seg selv er en stor seier! Jeg kjente det murret litt under den ene foten, men det hadde nok mest med skovalg å gjøre ifht underlaget, ellers var det perfekt! I tillegg klarte jeg å holde ryggen til Malin Johanson hele veien, hun er en betraktlig bedre løper enn meg, men et par stang ut på noen hinder for henne gjorde at jeg fikk mulighet til å hente henne inn et par ganger og hun fullførte kun snaue to minutter før meg i mål. Følelsen av å se ryggen hennes stadig foran meg var en utrolig stor motivasjon hele løpet, jeg visste hun var god for gull, og at å fullføre i nærheten av henne ville gi meg en bra plassering også. I tillegg er det noe med det å løpe sammen med noen – som de sier til oss da vi står på startstreken «Draw strength from your fellow competetors!». Og visst gjør man det! Når man til stadig ser en som er bedre enn en foran seg, når man til og med innimellom kommer nær nok til å slå av en liten prat – ja det virkelig gir energi kan jeg love!

Totalt ble jeg nr 23 av 196 damer som sto på startstreken, nr 4 av 29 i min alder! Kan leve med det altså! Jeg vet det er mye prat om resultater her nå, og lite om løpeglede og det å ha det gøy. Men som jeg diskuterte endel med Lillian på fjellturen vår dagen etter løpet, definer gøy! Jeg klarer kanskje ikke å tusle meg gjennom løpet, ta hindre flere ganger bare for at det er morsomme hinder, ligge og posere for fotografene for å få et bra bilde…jeg misunner de som kan ha det gøy på den måten! For meg har gøy nå blitt et begrep som går over i det å klare å prestere så godt jeg kan. Løpe opp til en så bra nok plassering som jeg vet jeg kan være fornøyd med, ta de hindrene som jeg burde ta (!) – og kjenne på mestringen der og da før jeg løper videre. Definisjonen av å ha det gøy, blir for meg å løpe så fort jeg kan, så godt jeg kan og å ta de hindrene jeg forventer av meg selv at jeg burde ta. Det gjør vondt underveis, jeg definerer kanskje ikke der og da dette som gøy – men følelsen av å ha gjort det beste jeg kan når jeg kommer i mål – ja det er gøy for meg! Jeg legger ned alt jeg har av tid på trening, alt jeg har av penger på reising (trenger spons!) og ikke minst – jeg drar med meg jentene mine over alt i verden for at jeg skal løpe – så det minste jeg skylder de er å være en rå mamma!

Nå er det sommerferie – det betyr forhåpentlig litt mer tid til hvile og restitusjon, kanskje jeg faktisk kan klare å gjøre de små tingene hver dag, som gjør at jeg ihvertfall er fornøyd når årets andre store mål skal gjennomføres. Per idag vet jeg ikke helt hva jeg skal definere målet mitt til, Spartan ultra world champs i Åre i november, kommer til å ha et betraktlig sterkere startheat enn Island hadde i fjor – å forsvare 1.plassen min der kommer til å bli beinhardt, om ikke antagelig umulig. Jeg kjemper mot ihvertfall ei råsterk dame, men ei dame jeg har enorm respekt for – så et tap der får meg ikke til å gråte – men jeg blir pisse forbanna om jeg ikke tar meg sammen og legger ned den jobben som jeg vet må til i år for at jeg skal ha det «gøy» i 24 timer, og som må til for at jeg skal stå med hodet hevet uansett hva resultatet blir i mål!

KlemMari

Ps…har du lyst til å lese mer om løpet mitt i Dolomittene så kan du gjøre det HER!