… Det føles i hvert fall slik. Det som ble veldig klart for meg i 2021 er at vi skal være uendelig glade for at vi har en kropp som virker, når den virker, og som tillater oss å være fysisk aktive. Løping er min lykkepille, den gjør at jeg fungerer som jeg ønsker, på alle områder i livet.
Året 2021 var et vanskelig år helsemessig. Utover våren fungerte kroppen tiltagende dårlig. Enkelte ganger kunne selv det å gå i vanlig tempo føles umulig.
Hele systemet «stoppet opp», har ikke bedre ord for det.
Det endte til slutt med full hjerteutredning på Rikshospitalet på bursdagen min 2. juli. Se forrige blogginnlegg, Løpe med hjertet.
Den foreløpige diagnosen jeg fikk tidlig på året i 2021 viste seg å ikke være riktig. Hjertet ble friskmeldt og en veldig alvorlig diagnose, som symptomene helte mot, ble avkreftet.
Frustrerende og forvirrende
Siste halvdel av 2021 bedret tilstanden seg sakte, såpass at jeg kunne gå opp små bakker uten å måtte ta pauser underveis.
Det frustrerende og forvirrende, både for meg og legestanden var at tilstanden varierte veldig, ingenting ga mening.
Enkelte dager klarte jeg en liten løpetur, den besto av 100-200 meter løping før jeg måtte stanse, hente meg inn og gå, før jeg igjen kunne løpe nye 200 meter osv.
Da jeg var på mitt dårligste, var dagens mål å gå en rolig tur med hunden, etter jobb, type; «gå sakte aksjon med dertil KOLS- og anginalignende symptomer med passende stønnelyder og tårer som trillet.
Tårene var trigget av fortvilelse, ikke angst. Turene ble logget på Strava, fordi de føltes som treningsøkter. Måtte finne på alle slags unnskyldninger for å stoppe opp og hente meg inn. Det var rett og slett pinlig å gå ute.
Noe måtte endres
Utover høsten klarte jeg innimellom både å løpe litt og gå bakker, men følte meg aldri som en løper og fikk heller ikke den ønskete effekten, som jeg normalt får av løping.
Da vintermørket kom snikende i tillegg og la seg over psyken, ble det bokstavelig talt ganske svart! Følte jeg mistet både meg selv og livsgnisten. Jeg ble en utgave jeg ikke trivdes med.
Rundt juletider var det nok og jeg bestemte meg for at noe måtte endres.
Snegleoppbygging
Prosjekt «snegleoppbygging» ble igangsatt. Det betydde at jeg ville prøve å løpe ca annen hver dag, uansett hvor sakte det gikk.
Satte et minimumskrav til distanse på en engelsk mile (1.6 km) siden det er minstekravet for personer som holder på med Run Streak (løper hver dag over et visst antall uker, måneder eller år).
Ønskemålet var å klare å løpe 3-5 km per økt. Ukemålet er satt til beskjedne 20 km, noe jeg anser som oppnåelig. Alle ekstra km fremover blir bonus.
Viljestyrke
Når jeg først bestemmer meg for noe, skal det gjennomføres. Fikk virkelig testet viljestyrken da det nye året bød på tidenes drittvær i Ålesund; vind, storm, regn, snø og haggel, med påfølgende ondskapsfullt underlag. Mentaltreningsbonus der altså!
Da jeg først iverksatte planen, gikk det etter forholdene overraskende «bra». Ja, det er veldig tungt og formen/kondisen er dårlig, naturligvis, etter et år uten ordentlig trening, men kroppen har ikke sabotert planen hittil.
Jeg har enda ikke opplevd «låsning» i brystet, som jeg kaller det, der jeg må stoppe opp og ikke kommer av flekken.
Pustemekanismen er fortsatt rar, men jeg klarer å løpe såpass at jeg får trigget den gamle, gode effekten etter en løpetur.
Det vil si utløsning av lykkehormoner, som leder til følelsen av å komme tilbake til den jeg ønsker å være, og som fører til en glad og positiv psyke.
Jeg har fortsatt ikke forklaring på hva som skjedde med kroppen. Og ja, jeg har blitt sjekket på de fleste områder og måter og vi har tenkt på de fleste årsaksforklaringer.
