Jeg er mosjonist, hverken mer eller mindre – og sånn har det vært hele mitt voksne liv. Men mine holdninger til mosjonsidrett har endret seg etter et møte med en jevngammel person noen år tilbake. Han satte i gang en tankeprosess hos meg som jeg gjerne vil dele med dere.
Det var en mandag for noen år siden. Jeg er kjent som en humørspreder på jobb, men denne dagen var jeg mutt og innesluttet. Det jeg hadde opplevd dagen før, det holdt jeg for meg selv – men jeg var tydelig preget.
Denne etappen av RW-stafetten skrives av Nils Wiig. På gjenkjennelig vis reflekterer han over hvordan mosjonister lar seg prege av jakten på perser, og hvordan vi har godt av en øyneåpner en gang i blant.
Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail med tekst og bilder til sara@runnersworld.no, da vel!
Rødbetejuice, kompresjonsstrømper og likes
Hvilken katastrofe var det som hadde rammet meg?
Vel, jeg hadde meldt meg på det årets utgave av Sentrumsløpet, og det er jo løpernes 17. mai for de som bor på Østlandet.
Jeg var én av rundt 10 000 løpere som etter en lang vinter skulle få vist meg frem, vist hva jeg var god for.
Formen var spisset, nye sko var kjøpt inn, selvsagt en lite slitesterk utgave en konkurransesko, ny tights og singlet, pannebånd og kompresjonsstrømper.
Jeg hadde også investert i nytt pulsbelte med sensorer som registrerer alt av bevegelse og puls.
Heldig for meg var jeg også ferdig med årets runde hos min naprapat grunnet feilbelastning og overtrening. De nye spesiallagede sålene kom sikkert til å gjøre susen.
Kroppen var fylt til randen av alt det en løper drømmer om til frokost en løpedag, havregrøt og rødbetejuice. Magnesium var inntatt i god tid, kramper skulle ikke få ødelegge et perfekt timet løp.
I det hele tatt, løypa var gått igjennom på video, skjema med passeringstider var vitenskapelig satt opp.
Hele familien var med på tur til hovedstaden, en sånn begivenhet må den nære slekta få med seg, og ikke annet for min egen del.
Kona sørget for optimistiske bilder av meg før start, det var tommel opp og smil. Straks lå bildene på Facebook, her var det bare å «like» – ja hvis man i det hele tatt vil bevare vennskapet i etterkant av løpet.
Selvsagt bryr jeg meg ikke om likes – så lenge jeg får flere enn i fjor.
Uten smil
Så nærmer starten seg, og jeg forsvinner inn i min glassboble. Eller rettere sagt, inn på urinalen.
Ja, når det står om deltakelse og personlige resultater på selveste Sentrumsløpet, da er det ikke rart av nervene er på høykant. Det blir derfor flere besøk på samme sted før man stiller opp til start.
Endelig går startskuddet, men flokken foran beveger seg litt for sakte for en ambisiøs mosjonist med en klar målsetting.
Heldigvis blir det muligheter for å styre sitt eget tempo etter 2–3 kilometer, og her er det bare å gi jernet. Halvveis i løpet ser jeg at jeg ligger litt foran skjema og gleder meg over det.
Så begynner det å skje noe med kroppen, kvalmen kommer sigende og beina begynner å bli tunge. Det går saktere, men jeg kan da ikke gi opp? Jeg som har snakket så høyt og mye om dette til mine kollegaer og andre, jeg må jo vise hva jeg er god for.
Jeg kjemper meg videre og etter litt for mange minutter skimter jeg målflagget. Med tunga som slips kommer jeg meg over målstreken og tar i mot deltakermedaljen uten et smil.
Dette var bare grusomt. Og det verste: Jeg klarte ikke målsettingen min som var å løpe mila ett minutt raskere enn i fjor.
Perspektivet
Så denne mandagen på jobb. Dagen etter Sentrumsløpet var humøret preget av at jeg følte meg mislykket. Min jobb var da å ta blodprøver av inneliggende pasienter på lokalsykehuset. Jeg kommer inn på et tomannsrom og skal ta blodprøver av en mann på min alder. Han var overlykkelig og glad, og smilte fra øre til øre.
Han sa rett ut: I dag er jeg så glad og stolt! Jeg har nemlig klart å gå fra senga og helt ut på badet uten hjelp!
Han hadde blitt operert for sin prolaps og var så fornøyd.
Jeg valgte å ikke dele min opplevelse fra Sentrumsløpet med ham, men ønsket ham lykke til med videre opptrening. En dag vil han nok sikkert klare å gå en tur i skogen, i eget tempo – uten pulsklokke.
Perser og plasseringer
Møtet med denne mannen har fått meg til å tenke på hva som driver mosjonister (noen i hvert fall) til å hele tiden jage seg selv mot klokka og perser og plasseringer.
Hvis man demper ambisjonene noe, er det lettere å oppleve mestring.
En mer tilpasset treningsmengde gir sikkert også mindre risiko for skader enn om man presser seg til det ytterste.
Selv har jeg i det siste valgt å trene sammen med noen som stort sett har en overordnet ambisjon, det å ha det gøy sammen.
Runner’s mind og andre belastningsskader
PS: I år skal jeg virkelig sette ny pers på mila og løpe naboen i senk – han må ikke tro at han er noe bedre enn meg, bare fordi han kjører Tesla …
Les flere artikler i Runner’s World-stafetten:
