På lørdag løp jeg maraton igjen. Mitt 5. maraton. Det føltes som ren galskap da jeg meldte meg på 12 dager før, men jeg ønsket å ta dette som en treningsøkt for å samle kilometer til Ecotrail 80 km den 25. mai.

Forrige gang jeg løp maraton var i Valencia i desember. Der møtte jeg veggen etter 26 km, og gjett om det ligger friskt i minne. Jeg kunne bare ikke tenke meg samme opplevelsen igjen. Med relativt lite løping i vinter lå virkelig ingenting til rette for at jeg skulle prøve meg på noe pers i Holmestrand. Det var derfor med skrekkblandet fryd at jeg meldte meg på. Jeg vet jo at det er lett å la seg rive med når man setter i gang.

I vinter har jeg gått masse på ski. Det har vært fint med variasjon siden jeg har hatt ulike vondter i bena som de fleste løpere er innom. Jeg elsker å gå på ski, og kan gjerne gå langt, men er ikke spesielt teknisk flink og går derfor ikke så fort. Noen resultater må det likevel ha gitt.

Forrige helg, en uke før Holmestrand maraton var jeg i Bad Gastein i de Østerrikske Alper med jobben. Vanligvis ville jeg ikke varmet opp til et maraton med afterski til sent på kveld (eller tidlig morgen er det også noen som kaller det), men siden dette maratonet «bare» skulle være en treningsøkt tok jeg det litt mindre alvorlig og slo meg løs både i skibakken på dagen og på dansegulvet om kvelden. Jeg er jo ikke 20 lenger så dette fikk jeg betale for i trøtthet hele uken.

Det var også en travel uke ellers, og jeg følte meg litt på underskuddsiden på onsdag. Torsdag løp jeg hjem de 10 km fra jobben, og sneglet meg opp den siste bratte bakken og tenkte: HVORFOR meldte jeg meg på maraton? Dette går jo ikke. Formen er i kjelleren. Typisk meg å fyre avgårde en melding til Sissel akkurat når jeg tror det er verdens beste ide å løpe maraton, og typisk henne å SVARE JA! I tillegg skulle jeg reise ned dit sammen med Kristin og Nina som også skulle løpe maraton og halvmaraton. Nei, det er bare å løpe. Bryter ikke noen avtaler nå.

Sissel, jeg, Nina og Kristin 

Fredag la jeg frem klær og det utstyret jeg trengte å ta med meg. Jeg tenkte at jeg også ville bruke dette maratonet til å teste ut litt gels som jeg ikke har pleid å bruke ellers, men ønsker å bli vant til det siden det er litt lettere å få i seg. Man tester gjerne ikke ut slike ting på løp, men igjen – siden dette ikke var så alvorlig så ville jeg benytte anledningen.

Lørdag våknet jeg og var nervøs. Jeg fikk i meg litt havregrøt, men noe mer kunne jeg bare glemme. Satte meg i bilen og fikk plukket opp Kristin og Nina. Ferden gikk mot Holmestrand. Vanligvis har jeg mange tanker om skovalg, men denne gangen «bare tok jeg et par» De samme som jeg løp Valencia maraton på. Litt usikker på hva jeg synes om dem, men fikk nå bare bruke dem.

Det var god stemning i bilen. Det blir raskt det når tre damer skal ut å løpe. Såkalt #høgepålivet stemning :) Vi gjorde oss alle noen tanker om hvordan det skulle bli med 8 like runder (4 for halvmaraton) Noen av oss var nok litt skeptiske, men så har vi jo hørt så mye bra om Holmestrand maraton, og registrert at det veldig populært å løpe der så dette måtte jo sjekkes ut.

Så, det store spørsmålet; hva skal vi ha på oss? Det var meldt sol og 4-5 grader. For min del var shorts og strømper bankers, men hvilken overdel? T-skjorte eller lange armer? Jeg pleier å løpe i t-skjorte så fort solen titter frem, og særlig på løp, men vi fikk virkelig kjenne på skarp luft når vi gikk ut av bilen for å hente startnummer. Vi tenkte så hardt at vi ble nesten gråhåret, og endte til slutt opp med lange armer. Jeg vet at for meg kan det være en tabbe hvis det blir for varmt, men la gå.

Like før kl 11 gav vi hverandre klemmer og ønsket hverandre lykke til. Igjen slo det meg hvor vilt dette var. Det siste jeg sa til Sissel var at nå SKAL jeg være fornuftig. Startskuddet gikk, og jeg løp ut. Det var godt å komme i gang. Jeg ble liggende vedsiden av hyggelige Bjørnar fra Kristiansand som vi også hadde hilst på før løpet og «Friskuscathrine» fra Skien. Vi tre snakket mye sammen den første mila. Kanskje ikke fornuftig for kreftene tenkte jeg, men så utrolig koselig da. Jeg kikket ned på klokka en gang i blant, og så at vi skravlet jo heller ikke akkurat i sakte fart. Jeg både løp fortere enn jeg hadde planlagt OG snakket. Jeg tok meg også tid til å gi Nina en klem da jeg møtte på henne etter våre litt «annerledes» ruter de første kilometerne før vi gikk over i 5 km runder.

Bjørnar, ingenting å si på optimismen etter 10 km :)

Etter en drøy mil kom jeg fra Bjørnar og Cathrine, og jeg tenkte at jeg måtte finne en rygg jeg kunne hvile bak. Jeg må ikke stresse tenkte jeg, men syntes jo at bena, kroppen og hodet føltes veldig bra. Etter ca 16 km var jeg plutselig bak ryggen til Even Nedberg, fartsholder på 3.30 fart. All fornuft sa at her skulle jo ikke jeg være. Jeg tillater meg ihvertfall ikke å løpe forbi. Jeg holder meg bak han og gruppen tenkte jeg. Det var lurt. Jeg har nok aldri løpt så jevnt før, og hele tiden visste jeg at hvis jeg faktisk klarte å holde meg til denne gruppen – ja, da setter jeg pers. Et ørlite håp ble tent ganske raskt etter at jeg møtte dem selv om det var mange kilometer igjen.

Dette med like runder var ikke noe problem for meg. For det første likte jeg løypen, og for det andre synes jeg mat og drikke stasjonene var supre, og jeg likte at de kom hver 2,5 km. Jeg fikk bare testet to av mine liquid gels for det var jo så mye godt på stasjonene. Banan, salte kjeks og MELKESJOKOLADE :) Synes også det var liv i publikummet som møtte opp i Holmestrand, og de som bodde i husene langs løypen. Takk! Det betyr mye for oss som løper.

Still going strong med 3.30 gjengen – ca 32 km passert her tror jeg

På den tredje siste runden kjente jeg på et tidspunkt at det begynte å røyne litt på. Nei, det kan ikke være veggen jeg møter nå tenkte jeg. Jeg orker det ikke. Etter en liten nedoverbakke hentet jeg meg plutselig inn, og ting gikk bra igjen. For en opplevelse. Det var jo helt nydelig. Da vi passerte 35 km sa jeg med godt mot til min sidemann: Dette går jo bra! Regner med ditt mål også er 3.30? Ja, eller 3.29.59 hadde vært fint sa han. ENIG sa jeg .. og PANG så fikk jeg hold. Det smalt til i magen, og jeg hadde lyst å krølle meg sammen.

Jeg nekter. Dette tåler du Maria sa jeg til meg selv. Det er bare å løpe på videre for det kommer til å gå bort igjen. Jeg fortsatte å løpe, men måtte slippe 3.30 gjengen litt fra meg. Det gikk litt saktere, men det var fortsatt pershåp. Jeg så den oransje t-skjorten til Even der fremme. Er han et minutt foran eller to? Jeg prøvde å henge på så godt jeg kunne. Jeg var jo snart i mål. Selv oppløpssiden føltes litt lang, men da jeg nærmet meg målstreken hørte jeg stemmen til Nina som heiet alt hun kunne, og jeg så ned på klokken. Jeg perset med 4 minutter! Hurra! Dette var jo fantastisk!

I mål ventet klem fra Kristin (som er helt rå og satte pers på maraton) Nina (som løp et superbra halvmaraton) Even Nedberg og mannen som ønsket å løpe på 3.29 og klarte det helt fint :) Jeg var jublende glad over min egen tid, og jublende glad over at jeg hadde en så fin løpsopplevelse uten å møte veggen.

Fartsholder Even Nedberg og duracell kaninen Kristin som tok 5. plassen blant damene! 


Sissel kom også i mål og perset med et kvarter. Her var det store grunner til å feire. For en dag! Aldri kunne vel navnet #høgepålivet passe bedre. Akkurat denne lørdagen ble afterrun begrenset til en kaffe og kanelbolle på cafe i Holmestrand før vi satte kursen hjem igjen til våre tålmodige menn og barn, men feiringen tar vi igjen etter sentrumsløpet – for der er selvfølgelig #høgepålivet gjengen på plass igjen med enda flere løpere.

Nå har jeg løpt maraton i Berlin, Oslo, Reykjavik, Valencia og Holmestrand. Løpsopplevelsemessig kryper Holmestrand høyt opp på lista, og jeg anbefaler det varmt videre. Nå gleder jeg meg stort til Ecotrail Oslo og maraton i Amsterdam i oktober + de andre løpemålene jeg har satt meg for året. Jeg skal fortsette å prøve å ha lave skuldre i forkant. Virket som en god oppskrift! 

Denne gjengen! #høgepålivet!

Ønsker alle andre et godt løpeår også. Vi er såvidt i gang heldigvis :)

Hilsen Maria