At jeg får lov å ha en spalte her blant alle de andre fine løperne er jeg veldig stolt over…kanskje mest fordi jeg ikke helt anser meg selv som en løper. Ja jeg «løper» hinderløp, men for meg er hinderløp en enkel måte å gjøre løping lettere på. Jeg får mildt sagt lettere angstanfall ved å tenke på løpeløp som jeg kaller det. Løp der man løper kontinuerlig. I hinderløp er løpingen kun en transport mellom det jeg synes er gøy, nemlig hindrene. I tillegg blir løpingen mer intervallpreget, og jeg liker intervaller. Nå leste jeg akkurat blogger-kollega Maria sitt innlegg om Holmestrand maraton med pers på tider jeg bare kan drømme om, og jeg må jo smile litt over min stolthet over å ha fullført Holmestrand 5 km på en tid jeg var godt fornøyd med….la oss bare la resten av setningen henge i luften…
…hva mer jeg har gjort siste to ukene er nemlig å henge meg med på enda et løpeevent. Også her var jeg vettskremt og grudde meg som en liten unge som skulle få vaksine…Ecotrail arrangerte sammen med Runners World og Hoka, en runsee gjennom Oslos gater. Det hørtes spennende ut, og en venninne av meg (ei som liker løpeløp!) skulle dit.
Det var en deilig vårkveld, sol fra blå himmel – og det kunne jo ikke bli annet enn bra…eller kunne det. Det var gitt beskjed om at man måtte kunne holde et tempo på 6 – 6.30 på km…en tid jeg vet inderlig godt at ikke er noe problem for en habil løper, for en sliten 40 + år gammel hinderløper var det derimot med litt sånn…»jaja jeg er jo kjent i Oslo og finner veien hjem om jeg ikke klarer det» mentalitet. Jeg møtte opp i god tid og så det store HOKA teltet på utsiden der det myldret av folk, heisann her var det visst bare å kaste seg med om man ville få tak i noen sko. Jeg hadde sett meg ut å teste et par asfaltsko, Bondi kanskje, med god demping til den vonde foten min. Men der sto de plutselig og lyste i mot meg…Carbon Rocket! Mannen min hadde siklet på disse og lurte fært på hvordan de var, det sto kun 4 par igjen der, det nærmeste min størrelse var et halvnummer for små, jeg skyndte meg å nappe de til meg, skled foten nedi, og det var litt som når Aksepott prøvde glasskoen – den satt perfekt (bare et halvnummer for smått da…) og jeg bare visste at vi måtte på tur sammen! Vi vippet sekken inn bak på lageret, så på hverandre og sa i kor – jeg må tisse! Alltid lurt å klemme ut de siste dråpene av blæra før man skal ut på løpeløp. Er dårlig med vann der som jeg er vant med i hinderløp, men heldigvis var vi ikke de eneste. En kø med flere fnisete jenter i samme ærend! Herlig, jeg kjente skuldrene sank enda et par hakk – kanskje dette faktisk ble bra?
Da vi kom ut, fiklet jeg med klokka, skulle laste ned GPS’en men da var vi brått i gang, ikke noe slinger i valsen her! Jaja den lastet seg heldigvis raskt ned, for som dere vet, det som ikke finnes på Strava har faktisk aldri skjedd! Og et løpeløp må ihvertfall dokumenteres. Det var et pent tempo vi holdt, selvfølgelig høyere enn hva jeg ville holdt på en rolig langtur, men jeg sjekket stadig sonene og holdt meg foreløpig pent i sone 3, det fikk duge. Jeg holdt nå greit følge ihvertfall og kunne prate med Camilla som danset ved siden av meg. Mens jeg har mer den kjente klampete julegrisstilen, danser hun nemlig når hun løper. Med lette elegante steg hopper hun fremover, men var snill og løp sammen med meg.
Men hva skjer? Vi stopper…hva nå? Marit Karlsen, daglig leder i Ecotrail og vår guide for dagen har stoppet oss ved dagens første stopp og legger ivrig ut om ulike steder i Oslo. Jeg snur meg strålende mot Camilla og ler, seriøst, skal vi stoppe med jevne mellomrom??? Da blir det jo intervaller da, og jeg får hvilt både pulsen og foten min! Hurra! Og for en fantastisk tur det ble, vi lærte om fantastiske steder jeg bare har hørt om, historier fra gamle dager, og nye dager, historier kun hun kunne vite om, og historier om de mest populære stedene.
Foto: Marit Karlsen
Vi løp forbi Vippa og KOK, vi løp ut forbi Operaen, rundet Sørenga og det nye Munchmuseet, vi kom til et fantastisk sted jeg aldri har sett før – Losæter – der jeg definitivt skal ta med jentene til sommeren! Vi løp oppover Akerselva og forbi Blå der vi løp under en magisk lysekrone midt i gata. Åh Camilla kan vi komme tilbake hit til sommeren og drikke vin?? Camilla bare lo for dette var hennes barndoms gater og smilte «selvfølgelig!» Vi løp opp på en bakketopp der jeg ble bergtatt av skiltet «Kjærlighetsstien», så utrolig vakkert, med utsikt over hele Oslo! Og vipps kun et par kilometer til gjennom gater jeg ikke ante eksisterte, så var det hele over – 11,5 km med magi – da Camilla og jeg sammenliknet pulskurver måtte jeg bare le, mens hun hadde danset i sone 1-2, hadde jeg fått meg en god intervalløkt i sone 3-4, men vi hadde kost oss sammen – jeg «fikk» med meg Carbon rocket i rett størrelse hjem både til meg og mannen, de er så vakre, og de var så gode at jeg kunne jo ikke la de bli igjen alene i butikken. Som jeg skrev på insta senere den kvelden, jeg var allerede så glad i de at jeg hadde lyst til å ta de med i senga…
Men det beste med hele kvelden – jeg hadde overlevd nok en løpeløpers opplevelse. Noen god løper blir jeg nok aldri, men dette blir neppe min siste runsee…det er jo definitiv lov å stoppe og nyte hvorenn man løper – og få igjen pust og puls ;)
KlemMari
…og igjen tusen takk for en herlig opplevelse Marit! Hadde det ikke vært for Barskingen samme dag, skulle jeg nok løpt kanskje en 30 km på Ecotrail ;)
foto: Ola Korbøl, Hoka
