Har du opplevd at din personlige treningsreise ikke er forståelig for andre? Har du opplevd at folk ser på deg som en gal når du forteller om dine nye treningsmål?
Noen ganger er det slik at dine nærmeste ikke forstår seg på din lidenskap. Slik er det bare. Men, dersom dette er noe du opplever, har jeg noen tips til hvordan du kan finne riktig type motivasjon slik at du kan utfordre deg selv og nå dine milepæler.
Denne etappen av RW-stafetten skrives av Janina Lamøy, som deler sine erfaringer rundt det å være den eneste i familien som løper.
Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail med tekst og bilder til sara@runnersworld.no, da vel!
Et frirom
For å male opp et bilde som du kanskje kjenner deg igjen i, skal jeg fortelle min personlige historie.
Min reise inn i løpeverden startet så smått med jogging i 2010. Før den tid hadde jeg kun jogga sporadisk, kanskje en gang i året eller noe i den duren.
Fra 2010 ble det mer jevn jogging, og med det mener jeg et par ganger i måneden. Min motivasjon for å starte med jogging var vektkontroll og å bygge form.
Over tid ble løping min viktigste meditasjon – et frirom hvor jeg kunne komme vekk fra hverdagens mas og kjas. Et frirom hvor tankene ble satt på pause og hodet fokuserte på å gjøre det arbeidet som lå foran meg.
Et skifte
I 2015 gjennomførte jeg min første halvmaraton. Jeg husker hvor sliten jeg var etter løpet og hvor støl jeg var i lårene bare en halvtime etter løpet.
Det året var en halvmaraton mitt store hårete mål og det gikk, akkurat.
Årene etter bygget jeg sakte men sikkert opp løpeformen. Jeg løp mer og mer, men aldri særlig lange distanser. Med lange mener jeg mer enn en halvmaraton.
I 2019 skjedde det et skifte i livet mitt.
Jeg fikk mer og mer å tenke på på privaten. Jeg hadde mer og mer behov for et fristed hvor jeg slapp unna alle tankene. De trengte jo tross alt ikke spise opp hele dagen min!
I tillegg til det følte jeg på en indre uro og et behov for å få ut overskuddsenergi.
Jeg begynte å løpe mer, og ble det året en helårsløper. Jeg kjøpte meg mine første piggsko og sprang i alt fra snøfokk i minus 20 til 30 plussgrader og sol. Det føltes godt, både for min fysiske kropp og mitt sinn.
En maraton
I 2020 bestemte jeg meg for å trøkke på gassen. Jeg ville løpe en maraton. Jeg fikk med meg en tilfeldig person fra en løpegruppe på Facebook som sikret motivasjon og erfaring med på veien. Det var utrolig nyttig og fint.
Løpefølget Truls hadde løpt mange maraton før og var en ihuga ultraløper. Han passet på at farta var lav nok og underholdt meg med fortellinger om hans mange eventyr. Min første maraton var gjennomført! Slik som første gang jeg løp en halvmaraton var jeg sliten og sur i musklene, men jeg klarte det.
Den dagen forsto jeg at kroppen kan klare veldig mye, med riktig trening, motivasjon og fornuftig oppbygging.
Gjennomføringa gjorde at jeg gikk en jævel i meg og jeg bestemte meg for å legge ut på flere eventyr og utfordringer.
Ingen forståelse
I 2021 gjennomførte jeg min første ultramaraton på Hell og løp Lofoten på langs, eller rettere sagt ni mil fra Ramberg til Kabelvåg.
Da jeg fortalte min familie om hva jeg skulle gjøre, rista de på hodet, sa jeg var «gal» og sukket et høyt «huff».
Min umiddelbare reaksjon på kommentarene var at jeg ble lei meg. Jeg følte meg demotivert og følte at familien min ikke forsto meg, forsto at dette var jeg klar for, etter mange år med sakte oppbygging. Jeg var skuffa og demotivert. Men, jeg skjønner jo hvorfor jeg fikk akkurat de reaksjonene.
Familien min har ikke vært med på min reise og utvikling innenfor løping. Jeg har bodd i en annen by store deler av mitt voksne liv. Det gjør at det er vanskelig å forstå hvor mye jeg har trent og det påvirker deres reaksjon når jeg forteller om mine nye hårete mål.
Familien min vet ikke at jeg løp over 2800 km i 2020, altså et snitt på over fem mil i uka. De vet heller ikke at jeg har vært med på mange ulike små og store løp i Trondheim, byen jeg bor i. Det er ikke rart at de rister på hodet når jeg sier jeg skal løpe Lofoten på langs.
Men det sårer litt likevel, følelsen og opplevelsen av at dine nærmeste ikke har trua på deg.
Så, hva er mine råd om du trenger motivasjon og kanskje ikke finner støtte der du hadde håpet på å finne den?
Finn treningskamerater som har lignende mål som deg. Da har du noen som heier på deg og som du kan heie på når dere setter nye mål og utfordrer hverandre for å pushe grensene. Treningskamerater er gull verdt og kan bidra til å sparke deg i ræva når du trenger litt ekstra motivasjon på en lat dag.
Følg folk som gjør det samme som deg i sosiale medier og på treningsapper/forum. Der kan du finne inspirasjon, motivasjon og lære om viktige elementer du må tenke på for å bygge form og ta det neste steget. Følg med på folk du ser opp til, noen som har gjort det du ønsker å gjøre. Da kan du lære av deres erfaring og ikke minst feil de har gjort i treninga. Det er gull verdt.
Finn noen som har en unik mental styrke som du kan dra inspirasjon og motivasjon av. Noen som har en mental stamina du ser opp til og selv ønsker å bygge. Mange treningsutfordringer handler mest om det mentale, selv om selvsagt formen i bunn må være god.
Finn din metode for å motivere deg selv med positiv forsterkning. Det kan bety treningsapper som Strava, Endomondo, eller Runkeeper, forumer på nett, FB- grupper eller andre steder hvor du kan måle fremdrift og konkurrere med deg selv. Kanskje konkurrere litt med andre også, om det er noe som motiverer deg.
Lag deg flere ulike delmål og undermål som for eksempel antall km i uka, måneden eller året, antall turer, mål for puls, mål for fart, antall treninger etc.
Dersom en maraton eller et annet løp er ditt hovedmål for året, lag deg delmål som sikrer at du jobber strukturert mot målet og som gir deg motivasjon underveis mot hovedmålet.
Til slutt, det som har vært aller viktigst for meg. Finn en heiagjeng eller en heiaperson – noen som heier på deg og gir deg positiv feedback, noen som står langs gata på et løp og roper til deg «du er sterk», «du er rå», «dette klarer du». En slik person eller gjeng kan du finne gjennom gode venner, treningskamerater eller i en løpegruppe.
Ta godt vare på disse og husk å være heiagjeng tilbake!
Uansett hva du gjør, husk at du løper for deg selv og din egen velvære. Det kan ingen ta ifra deg. Ønsker du å sparre mer om motivasjon eller komme med tilleggstips, gjerne ta kontakt!
