Stjerneskuddet

Hvem er dette og hva er hemmeligheten? gispet løpe-Norge da den ukjente, ferske løperen plutselig tok mesterskapsmedaljer. Mathilde Theisen er et eksempel på at fornuftig og målretta trening fungerer. Ingen hemmeligheter, altså. Men muligens litt McFlurry.

Koronapandemien med følgende nedstengte idrettshaller og treningssentre gjorde det vanskelig for mange å drive med idretten sin.

Utendørsløping var det heldigvis åpent for i Norge, og om du i Oslo gikk deg en tur langs Nordre Gravlund eller gangveien på Sogn, var det stor sannsynlighet for å møte en av de mange løpskohortene til OSI friidrett, nå bedre kjent som SK Vidar Lang. 

Boost med koronapandemi

Der, mellom buffer og refleksvester, hang Mathilde Theisen også på intervalltogene. Resultatet ble i 2021 en rekke gode tider på ulike distanser, NM-medaljer og til slutt en sterk bronse på nordisk mesterskap i terrengløp. 

For mange friidrettsinteresserte dukket Mathilde opp som troll av eske: kommentatorer måtte skynde seg å finne informasjon om henne i innspurten av løp, og premiesjekker og honnør har blitt tildelt både Marie, Mathide, Mathilde Kyte og Mathilde Thelsen. 

Navnet – Mathilde Theisen – er det nok bare å notere seg for fremtiden. Men det friidretts-Norge lurer på er hvordan Mathilde har oppnådd disse resultatene på så kort tid. Har hun sniktrent i mange år, er det de nye skoene, eller har hun en fantastisk oppskrift på lager?

– Jeg brukte mye tid på idrett som liten, og tenkte tilbake på den aktive hverdagen som noe jeg trivdes godt med. Samboeren min, Ole Ravna, satt med samme følelse. Vi kom frem til at vi ønsket å ha det sånn igjen og startet med løping i januar 2020. 

Med mål om en mer aktiv hverdag, ble det naturlig å starte med kondisjonen. 

– Den var råtten hos begge to, og det hjalp ikke med noen kjærestekilo for mye. For å unngå å bli skadet startet vi både rolig og kort, gjerne med turer på 2–4 kilometer. 

Mathilde og Ole lagde seg et Strava-segment på to kilometer som ble referanserunda. Det å løpe dette strekket kjappere ble også et mål, og da koronaen kom ble løpingen en fin unnskyldning til å komme seg ut døren.

OSI-familien

Selv om Mathilde ikke hadde hatt noen form for organisert løpstrening før dette hadde hun vært innom ulike idretter i barndommen som dans, turn, all-idrett og fotball. Fotball var noe hun holdt på med ut videregående og oppmøteprosenten på trening er noe hun mener er en egenskap hun har tatt med seg videre til løpingen.

Etter videregående tok hun seg et friår hvor hun jobbet på Clas Ohlson og gamlehjem, men holdt seg i aktivitet ved å jevnlig droppe innom Asker treningssenter.

– Jeg flyttet til Trondheim for å studere Datateknologi på NTNU. Der var jeg en liten stund med på et studentfotballag, uten at det var spesielt moro. Jeg hadde vel også treningskort hos Studentsamskipnaden samtlige år jeg bodde i Trondheim, selv om det sjeldent var hyppig i bruk. 

Sommeren 2020 var hun ferdig studert og flyttet til Oslo for å starte i jobb som IT-konsulent. September samme år meldte hun seg inn i OSI Friidrett. 

– En hverdag med joggesko på beina er noe jeg koser meg glugg med, og jeg har generelt få tunge treningsdager. Det sosiale aspektet er også noe jeg setter pris på, enten det er på terskeltrening med den store OSI-familien eller i marka med venner. I sommer ble jeg for eksempel kjent med Ronny Losoa da vi begge var på ferie i Finnmark, og vi fikk noen gode treningsøkter sammen. Rolige turer alene med lydbok eller podcast på øret er et deilig avbrekk, og ikke minst verdsetter jeg alle treningsøktene Ole og jeg har sammen. 

Gradvis opptrapping og kontroll

Nedstengingen under koronapandemien gjorde at treningene med OSI ble en viktig sosial arena. Det var begrensninger på hvor mange som kunne trene utendørs sammen, og og messenger ble brukt til å avtale kohorter som møttes på ulike steder til intervalltrening.

Det er også treningsfilosofien til OSI Mathilde har fulgt. Trenerne Markus Borge Harbo og Gustav Vasdal har satt opp terskeløkter på tirsdager, torsdager og lørdager. Hun har selv lagt opp det meste av den rolige treningen rundt, men i samråd med Markus.

– Fra oktober 2020 og frem til våren 2021 løp jeg terskel tre ganger i uken, med en lengre, rolig tur på søndag. Resten av dagene fylte jeg på med rolige, kortere turer dersom jeg hadde tid. Men det var viktig for meg at ukestotalen ikke ble noe særlig mer enn 70 kilometer i starten. 

Etter hvert økte mengden til opp mot 100 kilometer i uka, med mål om å ikke gå over. Øktene i hverdagen foregikk i hovedsak etter jobb, og Mathilde begynte ikke å måle laktat før i månedsskiftet februar/mars. 

– I starten ble det mye ymse målinger fordi jeg hadde dårlig teknikk, og fordi jeg var så kald på fingrene. Jeg har heldigvis blitt bedre etter hvert. Vi løp ute i hele vinter, og det var mye løping på Voldsløkka, rundt Nordre Gravlund og ved Ullevål stadion. Intervalldragene var gjerne på 3–9 minutter, med et totalvolum på 30–40 minutter. 

En vanlig treningsuke for Mathilde våren 2021 kunne for eksempel se slik ut:

Konkurranseløping

Selv om det først var i 2020 Mathilde begynte å trene løpsspesifikt hadde hun tidligere deltatt i et par konkurranser: Bergen City Halvmaraton i 2016, Barfrostmila i Tana i 2017 og Nordmarkstravern i Oslo i 2018.

Hun synes det var gøy å delta, men hadde ikke trent noe særlig i forkant av løpene og hadde derfor ikke den store mestringsopplevelsen hun senere har fått kjenne på.

Det første løpet hun deltok på etter at hun startet løpstreningen var Rekordløpet rundt Maarud gård.

– Jeg fikk først vite at jeg kunne delta to dager før selve løpet, så da bar det rett til sportsbutikken for å skaffe seg et par karbonplatesko, for deretter å være driiitnervøs resten av tiden. 

Noe som viste seg å være helt unødvendig, for det ble en veldig morsom opplevelse, kan hun meddele. 

– På forhånd hadde jeg søkt opp de andre deltakerne for mulige rygger å holde, men jeg innså da jeg stod på startstreken at jeg ikke hadde peiling på hvem som var hvem. Så da hjalp ikke forarbeidet meg noe, og jeg bestemte meg heller for å legge meg på halen. 

Løpet gikk jo «relativt bra», som hun selv kaller det. Mathilde løp inn på 16:56 i løypa som senere ble kontrollmålt litt fort kort. Resultatet førte til at hun fikk delta på vårens vakreste stafett påfølgende helg.

Holmenkollstafetten det året var gjort om til mindre variant kun for friidrettsklubber, med innlagt 10 000-metersheat for kvinner, med lysharen satt til under OL-kravet for Karoline Bjerkeli Grøvdals skyld. Det var i dette selskapet Mathilde hadde kvalifisert seg til en startplass. 

Jeg hadde ikke tenkt på at runder og rundetider var noe man måtte forholde seg til.

– Og her lærte jeg masse. Dagen før løpet var jeg innom sportsbutikken igjen, for å forsikre meg om at jeg hadde et par sko med lav nok såle til å komme igjennom kontrollen. Jeg kom i snakk med en ansatt, og han lurte på hva jeg ønsket å løpe på. Jeg svarte at det hadde vært gøy å klare 3:20-pace, hvor han da lurte på hva dette ble i rundetider. Og det var bra han sa, for jeg hadde ikke tenkt på at runder og rundetider var noe man måtte forholde seg til. 

Under starten av løpet var jeg heller ikke klar over at det stod antall gjenværende runder hver gang vi passerte målstreken. Da jeg endelig oppdaget dette var jeg så sliten at jeg ikke klarte å regne ut hvor mange ganger Karoline Bjerkeli Grøvdal hadde passert meg.

Samarbeidet med trener Gustav kom seg også utover i løpet, da de fikk samkjørt seg litt, og Mathilde etter hvert innså at det hun gjerne ville ha av informasjon var siste rundetid. 

– Det var en utrolig morsom opplevelse, og ettersom det var mitt første baneløp lærte jeg enormt mye. Men slitsomt, det var det! 

Balanse i hverdagen

Etter hvert har det blitt flere konkurranser på Mathilde, og hun har fått mer rutine både i konkurranser og på trening. Samtidig har samfunnet endret seg.

Etter at koronarestriksjonene ble opphevet i høst opplevde hun det vanskeligere å få like god tid til restitusjon som før.

Hun er i tillegg nøye med kosthold ved at hun passer på at lagrene er fylt opp.

– For meg er det viktig å ikke komme sulten på trening. Er jeg sulten opplever jeg meg selv som mer slapp og sliten, og treningen føles mye tyngre. Jeg prøver alltid å få i meg noen brødskiver et par timer før trening på ettermiddagstid, og spiser en god frokost før helgeøktene. Trener jeg terskel er jeg dessuten opptatt av å kjapt få i meg karbohydrater etter økt, for eksempel en banan eller en energibar. Dette selv om jeg skal rett hjem til middag. Det hører med til sjeldenhetene at jeg har så lange økter at jeg trenger energipåfyll under økta, men jeg sier aldri nei til en bolle eller vaffel på søndagstur.

Når det kommer til konkurranser, har hun ikke noe magisk opplegg. Nok vann er alfa omega, og hun sørger for å spise en stor, karbohydratrik frokost/lunsj omtrent tre timer før løpet. Da går det gjerne i havregrøt med rosiner, brødskiver med leverpostei, gulost og syltetøy eller halvgrove rundstykker. 

– Deretter spiser jeg ofte en lys skive med sjokoladepålegg rundt en time før løpsstart. Jeg drikker mye kaffe til vanlig, og det gjør jeg før løp også. Men jeg passer på å stoppe i tide, slik at jeg forhåpentligvis slipper å måtte tisse underveis i løpet.   

En tradisjon hun har er at det etter hver konkurranse alltid feires med McFlurry. Uansett hvordan det har gått. Tidligere hadde de en type som het «Mud Pie», men den er dessverre tatt ut av sortimentet. 

– Nå går det i McFlurry med Non-stop, toppet med sjokoladesaus og karamellsaus. 

Mathilde Theisen

Les også: