I midten av november skulle jeg ha løpt sesongens siste løp. The North Face 50 mile i San Francisco; et av nord Amerikas største ultraløp som samler noen av verdens beste og raskeste ultraløpere. Dette var et løp jeg virkelig hadde gledet meg og gruet meg til. Gledet meg til å få stå på startstreken i et løp jeg hadde hørt så mye, gledet meg til og endelig få se hva som var greia med de amerikanske, såkalt lettløpte, stiene. Men gruet meg til å stå på startstreken i et såpass raskt sakt løp når jeg vet at jeg er bedre på å jobbe meg opp lange bakker fremfor å løpe veldig raskt. Jeg hadde lagt ned et godt stykke arbeid med fartstrening denne høsten og det at jeg også hadde fått navnet mitt på «one to whatch» lista til irunfar.com gjorde at jeg virkelig var klar til å gi gass.

Tahoe Rim Trail.

Men en lite uke før avreise begynte det brenne i California. Noen av historiens største og mest ødeleggende skogbranner røykla enorme områder. Herunder San Francisco og hele Bay Area. Det ble tidlig spekulasjoner i om løpet skulle bli avlyst. Selv var jeg veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre. Men jeg turte ikke ta risken på å avbestille billetter i håp om at løpet faktisk skulle bli gjennomført. Det ble klart at den endelige avgjørelsen fra arrangøren sin side skulle komme omtrent samtidig som jeg skulle reise til flyplassen. Altså for sent til å avbestille.

Som fryktet etter å ha lest de siste værmeldingene ble løpet avlyst. Det var rett og slett helseskadelig å oppholde seg i den røykfylte luften og enda verre å skulle bedrive noen form for fysisk aktivitet. Det er klart jeg var skuffet men hva er vel et løp når man leser om alle de tragiske dødsfallene, en hel by som er utslettet og millioner som blir oppfordret til å holde seg innendørs med vinduer igjen for å unngå den forurensede luften.

San Francisco ble ikke helt som planlagt.

Men jeg var heldig å ha med et godt reisefølge; Skjalg mannen min. Vi var begge innstilt på å gjøre det beste av turen. Litt omorganisering og endring av hotell så var vi plutselig på vei til Lake Tahoe og frisk luft. For en ultranerd som meg selv var det ikke et dårlig alternativ. Western States område og Tahoe 200 stier (Tahoe 200 er et 200 miles løp som går rundt Lake Tahoe). Strålende solskinn gjorde dagene ganske så behagelige selv på 2000 meters høyde i november.

Så årets siste konkurranse ble til en skikkelig ferie i stedet. I stedet for 80k med løping ble det nesten 80k med stisykling, store amerikanske frokoster og generell hygge. Ok et par små løpeturer ble det jo også, med møtte dessverre/heldigvis ikke på noe bjørn som det visstnok skulle være masse av.


Kan ikke klage på denne ferien!

Turen ble avsluttet med to halve dager i San Francisco. Men å gå rundt i tåka med maske på var liksom ikke så veldig stas. Jeg forsøkte bare å minne meg selv på hvor heldig jeg faktisk er som kunne reise derifra når jeg ville og ikke trengte å bo i den røyken.

En ting er sikkert, til San Francisco må jeg tilbake en gang. Årets startnummer blir overført til 2019, så kanskje allerede neste år 😊