De siste to årene spesielt har vært helt ville. Så mange opplevelser, så mange reiser, så mange mennesker, så mange grenser har blitt pushet, så mange mållinjer har blitt krysset – jeg har møtt tomrommet så mange ganger, men aldri har høsten vært så mørk og tung som i år.
Mens jeg løp mellom buss, tog og trikk i Oslo for noen uker siden, møtte jeg ei venninne. Hun løper maraton. Vet ikke helt hvordan vi kom inn på det, men så nevnte hun tilstanden Post Marathon Blues. Seriøst sa jeg…er det faktisk satt ord på dette! For uten at jeg hadde lest noe videre om dette så ga det mening. Og selv da jeg hadde lest mer om det, og skjønt at det ikke helt kunne settes i direkte kontekst så ga det mening. Man har jobbet så lenge for noe, man lever og ånder for en ting og så plutselig er det over.
For min del nå i høst tror jeg det er en slags desperasjon…vi har store planer for 2019..men som ikke involverer hinderløp til enhver tid. Antagelig er det kjempesunt…men samtidig så har vi hatt så uendelig mange ubeskrivelige opplevelser med så utrolig mange flott mennesker, mennesker som betyr så mye for meg – og tanken på at dette ikke kan vare evig, at 2019 betyr mindre reiser, mindre opplevelser, mindre tid (eller kanskje ingen…) sammen med de vi er så glad i…ja det gjør meg faktisk livredd…og så veldig veldig trist.
Jeg tror nesten ikke det går an engang å beskrive for dere de opplevelsene vi har vært med på, alle de magiske øyeblikkene – når jeg lukker øynene kommer det flashback på flashback – både fra selve løpene, men ikke minst fra alle opplevelsene rundt løpene. Reisene, hotellene, middagene, stundene i sola med vin og god mat, skrøningen før og etterløp, nervene som utspiller seg på så mange måter for ulike mennesker, oppturer, nedturer, kaos i bil, turene rundt i de ulike løypene, nye og gamle bekjentskaper – ja jeg vet nesten ikke hvor jeg skal starte. Det har vært så mye latter – og litt gråt – så mange gode minner, kanskje de beste i hele mitt liv. Og jeg kan ikke se for meg hvordan jeg skal kunne leve uten….
«Nutrition, sleep patterns, and even socializing has revolved around training. Basically, youve been living, breathing, and eating marathon training for months, so now that its over, is it really any wonder you feel lost?»
«One strategy runners often use to avoid or minimize postrace depression is to register for another race»
Susan Paul
Som sagt kan ikke begrepet Post Marathon blues direkte overføres til de følelsene jeg har, men jeg tror likevel man kan terkke visse likhetstegn…og jeg må si at en av løsningene som altså er å melde seg på et nytt maraton, eller et nytt løp – ja det er en løsning jeg kan leve med. Så derfor er det godt å vite at noen av de viktigste løpene i Norge er booket, og et sett flybilletter til utlandet + hotell er også i boks. Så 2019 skal nok bli noe av likevel, bare ikke helt full så mye som 2018….
KlemMari
