Janicke Bråthe er fast spaltist i Runner’s World. Denne teksten er fra en tidligere utgave.
Dersom menneskenes adferd på denne planeten blir observert av vesener fra andre galakser, undrer nok de utenomjordiske seg over så mangt. Løping på tredemølle er jeg bombesikker på at er å finne høyt opp på listen over jordboer-aktiviteter som de hever øyenbrynene over. Gitt at de har bryn å heve da, naturligvis. For dem kan nok løping generelt virke merkelig nok, men at vi oppsøker roterende bånd for å benytte vårt primære fremkomstmiddel, altså bena, til å halse av gårde uten å noen gang komme frem, må virke komplett meningsløst. Det er det for så vidt ganske mange her på jorden som er enige i.
For meningene om mølleløping er delte. Det er kanskje ikke så mange som «elsker» å løpe på mølle, men i den andre enden av skalaen behøver man ikke å lete lenge etter helhjertede representanter. Haterne lirer gjerne av seg tirader av argumenter for sitt negative standpunkt, og adjektiver som «meningsløst», «kjedelig», «monotont» og «unaturlig» er hyppig brukt.
Man kan mene så mangt, men dersom man er målrettet helårsløper i Norge, er det knapt mulig å komme utenom noen runder på tredemølla. Intervalløkter på gangveier glasert av is er ikke bare vanskelig, det er ren ekstremsport! Legg et passe lag forrædersk vintermørke på det, så blir skaderisikoen så overhengende at forsikringsselskapene nok ville ha både doblet og triplet premien om de kjente til at du bedrev den slags. Selv har jeg unngått større skader, men har fått nok plutselige og brutale møter med isen til å anse mølla som en riktig så kjærkommen og trygg havn vinterstid.
Å påstå at mølleløping er gøy er å dra det milevis for langt, men det finnes definitivt glede i å løpe på det snurrende båndet utover at man slipper å risikere kropp og helse på glatta:
- Man kan løpe i herlig lette plagg samme hva gradestokken viser ute, og man behøver ikke å vurdere behovet for hodelykt.
- Monotont og kjedelig, jo da, men å ikke behøve og forholde seg til trafikk eller andre omgivelser kan man helt og holdent «sone ut».
- Mølla bidrar til bedre kvalitetsøkter. På tøffe økter har jeg litt for lett for å sakke av når jeg blir sliten. For å sakke av på en tredemølle må man aktivt trykke på en knapp, og den terskelen er nok til at det graves dypere.
Denne vinteren er det imidlertid én ting ved mølleløpingen som har gitt meg hodebry. Ettersom jeg er både målrettet og logge-glad bruker jeg Garmin’en min også på mølleøktene. Etter å ha erfart at klokke og mølle angir veldig ulik distanse – og dermed også tempo – har jeg tatt i bruk Garmins fotbrikke. Med automatisk kalibrering ble det ikke stort bedre, så jeg la manuelt inn en omtrentlig steglengde. Ettersom lengden på steget varierer etter hvor fort man løper, beregnet jeg et snitt basert på data i Garmin-appen. Lykken var (uforholdsmessig) stor den første økten da mølle og klokke endelig kom til enighet. Lykken viste seg dessverre også å være svært kortvarig. Allerede neste gang var avviket stort… Senere har jeg sett at avviket varierer ut i fra hvilken mølle jeg velger på treningssenteret. Hva hjelper det da at jeg har kalibrert min klokke til å stemme med én av dem?
Til syvende og sist er det egentlig ikke særlig viktig. Så lenge intensiteten oppleves rett i henhold til hvordan treningsprogrammet beskriver at økten skal gjennomføres, får jeg økten jeg skal ha. Så, frustrasjon over usikker distansemåling til tross; for meg er mølla en verdifull venn denne kalde, glatte tiden!
