Janicke Bråthe er fast spaltist i Runner’s World. Denne teksten er fra en tidligere utgave i år.
Du finner dem lengst ned på resultatlistene. Alt fra ferske mosjonister, via de faste traverne, til hardbarka og erfarne toppløpere. Rader med vanlige navn på vanlige folk, etterfulgt av skrikende nuller og minst like høylytte tre-bokstavsforkortelser: DNS, DNF, og i ett og annet tilfelle DSQ. Den gjengse mosjonist mister neppe nattesøvnen i frykt for «DSQ», altså å bli diskvalifisert, men bekymring for de andre to forkortelsene kan så absolutt forvolde energitappende stress i forkant og – ikke minst – besk anger eller sorglignende skuffelse i ettertid.
Artikkelforfatter Janicke Bråthe
For å begynne med uro knyttet til DNS, «did not start», så er det ikke helt uvanlig å ha mareritt om at man på mer og mindre virkelighetsnært vis ikke er i stand til å komme seg til start i tide. Eller at man kommer frem i siste sekund, bare for å oppdage at sko, startnummer eller noe annet løpsnødvendig, mangler. Vanligvis er ikke dette reelle problemer, men det kan naturligvis være utfordringer forbundet med å komme seg til start dersom løpet går på ukjent sted. For enkelte kan det være stressende nok. Som regel handler imidlertid DNS ikke om evnen til å fysisk komme til start, men heller muligheten til å gjøre det. Det finnes en rekke gode årsaker til å stå over løp, og de mest utbredte er sannsynligvis kjipe skader, dårlig timet sykdom samt (selvvalgt eller pålagt) omprioritering. Tilbøyeligheten til å velge DNS er gjerne proporsjonal med størrelsen på investeringen i løpet. Å stå over et lokalt og rimelig mosjonsløp er selvfølgelig en langt enklere avgjørelse enn å ikke stille til start i et mer kostbart løp, men selv for de ivrigste løpsdeltakerne finnes det hendelser som bare må komme foran; for eksempel bryllup (spesielt om det er ens eget), bursdag eller konfirmasjon. Gjennom jobben, med salg av løpsreiser, har jeg erfart at også inntreden i foreldre-rollen er en gjenganger. Det er forståelig nok ikke så lett å forutse en slik hendelse når påmeldingsiveren herjer, mer enn ni måneder i forkant.
Bekymringer knyttet til DNF, «did not finish», er trolig både mer utbredt og mer berettiget enn uroen for DNS. Mens DNS kan være en riktig så lettvint sak, involverer DNF som regel smerte av noe slag. Det er tross alt ikke ferdigscoret at man orker å løpe, gå, eller i verste fall krabbe, hele veien frem til mål, selv om jeg stadig overraskes over hvor store doser med vondt i kropp og vilje løpere på alle nivåer er villige til å tåle. Selv om det ikke går ut over noen andre enn dem selv, virker det som om de aller fleste kjenner at det ligger en form for skam i å ikke fullføre. Jeg husker ekstremt tydelig følelsen av å ha blitt «tatt på fersken» da jeg – gående – i Paris Marathon kjente en hånd på skulderen, akkurat i det jeg hadde begynt å løsne den første av sikkerhetsnålene på startnummeret. Det var bare en vennlig løper som så at jeg hadde det tungt og ville motivere meg videre. Litt tidligere i det samme løpet, om lag halvveis, la jeg ut en statusmelding på Facebook der jeg forklarte at det gikk trått og spurte om jeg burde bryte eller fullføre. Svarene var mange og budskapet klokkerent: Kom deg til mål! Det ble ikke DNF i Paris.
Akkurat som man sjelden faktisk behøver å velge mellom pest og kolera, stilles man sjelden i praksis ovenfor valget mellom DNS og DNF. Som regel er det et tredje og langt mer attraktivt alternativ som trumfer alt: Å fullføre! Men gitt at du måtte velge én av dem, hvilken av bokstavkombinasjonene synes du da det er minst ille å få ført opp etter navnet ditt i resultatlisten?
Det var problemstillingen jeg balet med i forkant av årets Bislett 50K i februar. Frem til da ville jeg uten å nøle ha foretrukket DNS, som jeg da også har min andel av. DNF har liksom alltid vært en helt annen sak. Er startmatten krysset, så har kryssing av målmatten vært en selvfølgelighet, selv om det mang en gang – som i Paris – har vært nære på, og krevd harde, interne forhandlinger underveis.
For årets Bislett 50K anså jeg fullføring som svært lite sannsynlig, og egentlig knapt ønskelig. Å utsette et par murrende skader for fem mil på det harde Bislett-underlaget var én ting. Jeg likte heller ikke tanken på å måtte ta pause fra treningsprogrammet mot Boston i forbindelse med nødvendig restitusjonsperiode etter fem-milsløp. Til sist valgte jeg å stille til start med intensjon om å bryte etter tre mil. En god langtur på snøfritt føre var helt i tråd med treningsprogrammet, og innerst inne håpet jeg nok å finne lyst og motivasjon til å fullføre når runddansen på Bislett vel var i gang. Slik ble det ikke. Ved passering tretti kilometer forlot jeg banen og løsnet startnummeret fra trøya, og min aller første DNF var et faktum. Det føltes merkelig, men heldigvis har jeg ikke angret. Angeren er i så fall knyttet til at jeg ikke valgte DNS, ettersom rundene på Bislett har fått følger i form av skade.
Som fersk DNF’er kan jeg konkludere jeg med at – i motsetning til pest og kolera – går det helt fint å leve med både DNS og DNF, selv for målrettede, maratontellende løpere, men for begge dilemmaer forblir konklusjonen en slags omvendt Ole Brumm-tilnærming: Nei takk, helst ingen av delene!
Les en tidligere tekst av RW-spaltist Janicke Bråthe her:
Overmodige menn og pysete kvinner
