Det er stille før stormen. For de aller fleste trøndere er det en helt vanlig onsdagsmorgen. Bussene kjører opp og ned Prinsens gate, og noen passasjerer enser kanskje at det er flere folk på grusplassen ved Erkebispegården enn det var i går, og hva det kommer til å være i morgen. For andre er det unntakstilstand. Noen spente startere småjogger, gule bånd hentes av lagledere, overtrekksbukser varmer beina til dem som skal løpe senere, og det er kø utenfor portapottyene.

Det er som ved et vanlig løp, men allikevel er alt annerledes. Her er startfeltet overraskende lite – de fleste løperne er spredt utover de første etappene på vekslingspunkt og i biler som skal heie. Fra anlegget lyder startsangen de spiller på Berlin Marathon, og selv om starten her tilsynelatende ikke er like imponerende så er det et lite stykke historie og et stort stykke magi som begynner i det nedtellingen treffer kl. 07.00.

St. Olavsloppet
Pulje 1 er i gang, og om 30 minutter treffer skoene til pulje 2 av 4 også asfalten fra Trondheim sentrum til Lade. Der venter første veksling, og løpebobla som samtlige trekker inn i for de neste fire dagene. St. Olavsloppet er en årlig landeveisstafett som går fra Trondheim til Østersund, i hvert fall i år og neste år før den snur de to neste årene med svensk start og norsk målgang. I år er det trettiførste gang veiene stoppes, frivillige samles og unntakstilstanden oppstår.

Etappene går stort sett på de samme veiene og stiene hvert år, og de lokale har lært at 1) det blir vanskelig å komme seg frem med bil disse dagene, og 2) det er en meget takknemlig jobb å heie litt eller sprute vann når temperaturen tar seg opp. Ingen fare på de første etappene denne første dagen: Temperaturen er mellom 10 og 15 grader, og løperne forsvinner ned på vidunderlige Ladestien som snor seg langsmed Trondheimsfjorden. Her følger ingen biler, bare følelsen av at dette er veldig, veldig morsomt, men også blodig alvor.

St. Olavsloppet er kanskje ikke så kjent på landsbasis, men for oss som er her så er det vanskelig å ikke la seg bli sugd inn i arrangementet. Mange av oss konkurrerer egentlig ikke mot noen engang. Topplasseringene tar elitelagene seg av – Strindheim, Rindal, Namdal – vi aller fleste andre er bare revet med i løpeuniverset. For å gi et klart bilde, vi løper ikke engang for å slå svenskene – vi bare løper.

Hej Främling!
Lagene som deltar er hummer og kanari. Fra arbeidsplasser til treningssentra til familier til faktiske løpeklubber. Noen løper fort, andre løper fortere, og alle løper med hjertet. Et av de mest spesielle lagene er de svenske Inlöparna. De er løpegruppen til den svenske foreningen Hej Främling! som tilbyr helsefremmende initiativ for dem som ønsker å ta del i et fellesskap. Men det trenger du ikke å vite for å se. De stiller med et av de mest entusiastiske lagene. Hver etappe løpes inn av løperen med bånd og halve laget som heier og hjelper til de siste hundre meterne. Dette er fellesskap! Det er også et lynkurs i svensk og norsk kultur for konkurranse og utholdenhetsidretter. Og de lærer fort, for det er slitne innløpere som har tatt ut alt når de kommer til veksling.

I Åsen på dag 1 stuper løperen inn mot veksling og under sperrebåndet. Lagkameratene stopper og hopper og unngår å tråkke feil, og i alt virvaret har båndet byttet hender og neste etappe er i gang. Det er forunderlig hva man ofrer når man egentlig ikke konkurrerer mot noen, men er med på et lag. Masse svette og muskelkraft, og for de fleste går det blod og smerte med i dragsuget. Det er vanskelig å skru av konkurranseinstinkt, men det er lett å bli overøst av lagfølelse og samhold. Neste innløper er på vei, og lagkameratene drar med seg vekslet løper til bilen. De skal videre og heie, og så løpe inn neste. Og sånn går dagene, inn og ut av bil; hele tiden inne i lagbobla.

Medstrøms
Fra bilen ser vi sko hamre mot asfalten mens vi kjører forbi. Startnumre som bæres med stolthet på et bryst som søker fremover, og en rygg som håper på å ikke bli tatt igjen. Vi heier ut av vinduet på alle vi passerer før vi finner vår løper et par kilometer på vei fra veksling. Stopper bilen litt lenger bort så vi rekker å komme oss ut, tar med flagg, en vannflaske til løperen i tilfelle, og så er vi klare. Noen ganger ligger vi så langt foran at vi står i det som føles som en evighet før løperen kommer, andre ganger rekker vi så vidt å komme oss ut av bilen. Uansett hvor lang tid vi har før så er det kun noen sekunder med intens roping og heiing før det er over, og vi hiver oss inn igjen i bilen. Feltet strekker seg fort etter morgenens start og utover dagen passerer det kontinuerlig løpere på alle punkter i løypa.

Før veksling passerer løperne det som gjerne er to stykk glade frivillige som i campingstoler (sol) eller bil (regn) melder til vekslingspunktet om lagene som nærmer seg. Andre tegn på veksling er mengden biler som på kreative måter er parkert langsmed veien, før løperuta går ned en liten skråning til veksling hvor sperrebånd viser vei frem til friheten og overlevering av båndet. Bortsett fra for dem som skal løpe dobbelt og som passerer rett forbi for å komme seg opp igjen på veien for å fortsette. På andre siden av vekslingen setter flest friske og noen halvslitne bein ut på tur. Hvis trafikken står blir det labyrintløping – en helt unik løpestil som kun finnes på arrangementer som dette. Rundt, forbi og nesten over biler. Her er det interessante parkeringer, biler som må komme seg videre til neste veksling, og én lastebil som ikke visste at å kjøre Sverige retning Norge i dag, det var en dårlig idé.

Raske jenter
Til start stiller det også rene damelag som for eksempel Værdalsveitjan, Børsa IL, Namdal løpeklubb damer 1 og 2, Byåsen damer og St. Olavs hospitals løpedamer. Rosa startnumre indikerer de rene damelagene, men du trenger ikke se felles tall på rosa bakgrunn for å se samholdet. Det er så mange smil og så mye glede, og så er de er helt rå på å løpe. Når førstelaget til Namdal er på vei mot målgang den andre dagen i Sandvika, har de med seg en lagvenninne på rulleski de siste etappene. Løperne karrer seg opp motbakker på vei mot svenskegrensa, mens lagvenninnen holder fart og motivasjon oppe. I mål venter hele laget jublende, og en førsteplassering blant damelagene.

På sånne tidspunkt skulle løpere også hatt sanger de kunne spilt. «You never run alone» kunne jo vært passende tittel for alle lagene i Loppet, men kanskje spesielt damelagene. Og så er samholdet deres så smittsomt at vi heier og hilser på hverandre der vi kan. Hele Loppet er smittsomt: Det virker som at det er de samme lagene og mange av de samme løperne som kommer tilbake år etter år. Når du har fått smaken så vil du ha mer – mer av løpingen, mer av stemningen. Loppet er der du treffer felles løpeinteresserte og kan være akkurat så besatt du er av løping uten å tenke på at hun på nabokontoret er drittlei av å høre deg snakke om intervaller.

Veksling
I år skal jeg løpe to etapper. Under forberedelsene til Loppet så har jeg sagt til meg selv at jeg skal kose meg på etappene mine. Ikke se på klokke, ikke stresse, løpe på følelse. Dag tre løper jeg min andre etappe, og jo flere vekslinger vi passerer, desto vanskeligere er det å hu
ske det jeg tenkte i forkant. I vekslingsområdene er det folk og liv i timevis. Frivillige setter opp vekslingsområdet, annonserer forhåndsmeldte, serverer vann, saft og banan, og er du riktig heldig er det noen pensjonister som har bakt kake. Det er ikke bare for løperne dette er stas, men det er vanskelig å ikke ville løpe når du ser på Loppet. Og det er jo et interessant paradoks, for det du ser er at folk har det skikkelig vondt.

Startnummeret forhåndsmeldes og om noen minutter kommer brystet til syne under et svett ansikt og bestemt blikk. Det lyder av god tur, lykke til, takk og bra jobba idet båndet krysser linja. For noen overleveres klær, bilnøkler og beskjed om hvor bilen står parkert, men det er ikke alltid det ser ut til at sånne beskjeder går inn. Her tar løperne seg helt ut, legger seg på gresset, hiver etter pusten, og flakker etter hvert med blikket etter hvor denne bilen står. Og rundt står vi og beundrer, men også misunner. Det er jo dette vi kom for. Løpeglede er unektelig knyttet med mestringsfølelse og higen etter å hjelpe laget, uansett tempo, erfaring og nivå. Veldig, veldig morsomt, men også blodig alvor. Ved veksling er det like mange slitne løpere som spente løpere; de som har knytt skoene, lagt igjen siste tissepause i de svenske skoger, og som venter på stormen.

Nabolaget
Byåsen er et artig sted. Der har du Bymarka rett i nærheten, et sabla godt håndballag, og et nabolag hvor det bor medaljer fra flere mesterskap. Sammen består Nabolaget av nevnte medaljevinnere og deres barn, og deres største utfordring er å rekke etappene sine: De er for mange barn på laget som ikke kan kjøre bil, og de løper for fort. Dette blir jeg fortalt av en fra Nabolaget som jogger i startområdet på en etappe i overtrekksbukse og den hvite lagtrøya. Når han kommer tilbake mot meg har han plutselig det gule båndet i hånda. Han rakk ikke engang se at laget var forhåndsmeldt før lagkameraten var ved veksling. Så mens han og overtrekksbuksene han ikke rakk å ta av setter fart i samme tempo han løper maraton på 2.48 i, så er det forhåpentligvis en voksen til å kjøre bilen for å rekke neste veksling. Timet og tilrettelagt!

Hvis du synes Tour de France virker som et velsmurt maskineri så skal du vite at det samme skjer i Trøndelag og Jämtland hver siste helg i juni. Minus TV-dekning og Haribo-godteri; pluss ni til femten vekslinger per dag og en gjeng glade amatører. På latin er en amatør en som gjør det han elsker. Og så var det den gjengen som har litt medaljer også da. Her er det rom for alle.

Ingen ny rekord, men veldig vondt
Det er fint over fjellet i Sverige. Min andre etappe er relativt flat med fantastisk natur og en sol som endelig titter frem. I hodet mitt er det dels rolig og fredfullt, og dels totalt kaos. Det ble ikke med ro og følelse og sånt – jeg har sett altfor mange slitne løpere til å ikke ville være en av dem. Med langvarig skade i bagasjen og et forsøk på opptrening i tropisk klima er det lite som tyder på at å hente ut maks på 8,35 km i 15 grader skal føre til nye rekorder.

Det gjorde det selvsagt ikke, men det var i hvert fall skikkelig vondt. Og veldig, veldig morsomt. Smilet satt løst, og det gjorde egentlig beina etter hvert også, men ikke på den «jeg flyr»-måten, mer sånn «jeg vet ikke helt hva som skjer neste gang en fot treffer bakken»-måten. (Og da er det jo helt topp at sluttspurten var oppoverbakke i en halvgjørmete åker.) Det som derimot sitter bom fast og er helt klinkende klart, er at det ikke er et eneste sted i hele verden jeg heller vil være. Her henter jeg treningsmotivasjon for flere måneder fremover, og jeg gleder meg over nye og gamle bekjentskaper som beviser at jo, jeg er løpegal. Men St. Olavsloppet er der de gale har det godt, og nå er det på tide at flere deler av Norge får ta del i løpeeventyret. Merk høy smittefare, og så håper jeg vi ses i 2019!

Fakta om St. Olavsloppet

  • Landeveisstafett som går over fire dager, mellom Östersund og Trondheim.
  • Løpet er på 340 kilometer fordelt på 51 etapper.
  • Etappene varierer i lengde; alt fra 1,8 km til 11,7 km.
  • Arrangert for første gang i 1988.
  • Løpet følger den naturskjønne St. Olavsleden over Rödön, Alsen, Åre, Sandvika og Stiklestad.
Post Views: 1 232