Motkraft og konkurransegnist

Et smilende omslag betyr ikke at boken er uten sårbarhet, tragedie og mot. I boken om Louise Skak er det en lille løpetur som har fulgt henne fra språkreise, gjennom brystkreft og til topps i maraton.

I en sprudlende kropp som like gjerne løper korte som lange distanser hører Louise Skak og masse livsglede hjemme. 

På de tolv årene hun har bodd i Norge har dansken hatt brystkreft, fornorsket uttalen, og funnet sitt drømmehus ikke langt unna Ålesund. 

I hele tredve år har 45-åringen hatt et lidenskapelig forhold til løping. Om det er en kort tur, en lang tur, eller kanskje Singapore Marathon som google sa gikk av stabelen kun fire timer etter flyet hennes landet. 

Dette er frihet, til å løpe og leve, og spontant kaste seg på nye løpsutfordringer.

– Jeg ELSKER å konkurrere. Jeg kan ikke beskrive det med ord fordi det bare bobler i meg.

Hun forteller om sårbarhet, løpeglede og alt hun er på grunn av, og til tross for, bagasjen.

Utad ser hun kanskje bare positiv og løpeglad ut, men det omslaget forteller er bare en brøkdel av historien som følger.

Tynn hud

Når Louise snakker er det ikke bare med ord og stemme, det er med innlevelse. Hun fremfører det hun sier, med et lite spark når noe er på huet og rævva ut, og med «wow» og banning når hun blir engasjert. 

Når hun snakker om løping bobler det fra tærne som tripper, gjennom kroppen og ut gjennom øynene. 

Det er akkurat som om huden hun mener ble tynnere etter cellegiften, faktisk ble det. Det er ingenting som holder de store følelsene inne, men heller ikke ute. 

Da blir de små øyeblikkene i livet store, mens de store blir litt mindre, litt mer håndterbare. Som ukene på sykehus med brystkreft som endte i å fjerne alt – eggstokker, livmor og brystene.

– Jeg har ikke opplevd at bryster er noe som avgjør hvorvidt jeg er et godt eller et dårlig menneske. Altså, tvert imot. Sånn ser jeg nå bare ut, tenker jeg. Identiteten min sitter jo ikke i brystene.

Bagasje

Brystkreft er mer enn noen uker eller måneder på sykehus. Mer enn hår som midlertidig faller av og bryster som fjernes for godt. 

Mer enn det som fjernes – det er også alt som skal bli med deg videre. Bagasjen Louise fikk med seg inkluderte overgangsalder over natten, hud som endret seg, risikoen for benskjørhet, spørsmål om barn og frysing av egg. 

De store avgjørelsene du blir konfrontert med, både i løpet av en kort periode og attpåtil midt i en personlig tragedie.

– Er det ikke det ene så er det jammen det andre. Men heller ikke det skal få lov til å ta meg, sier hun og ler.

Louise utstråler energi uansett hvilket tema vi snakker om. Med henne er veien fra det tragiske til håpet kort – gjerne bare en løpetur unna. 

Det er en genetisk feil i familien som har krevd så mye på få år. Den to år eldre søsteren fant en kul i brystet. Det gjorde at Louise også sjekket seg, og også fikk diagnosen, 38 år gammel.

– Det var bare å få det fjernet. Først gikk brystene, deretter eggstokker og så livmor. Det var helt hinsides, det er nesten så jeg ikke orker å tenke på det. Jeg var innlagt i jeg vet ikke hvor mange uker, og jeg var så lei av sykehus og undersøkelser. Det tror jeg også er årsaken til at jeg ikke har valgt å få brystene rekonstruert, for jeg klarte ikke mer. Jeg hadde ikke lyst til å være på sykehus mer.

Louise tok med seg bagasjen, sjekket ut og bestemte seg for å leve med de nye premissene og sitt nye perspektiv.

– Nå etter åtte år tenker jeg at jeg savner det jo ikke, sier hun og ler, fornøyd med å slippe gnagsår av en sports-BH som ikke passer.

– Vi skal være trygge på oss selv og det blir vi av helt andre ting enn store pupper. Tror jeg.

Louise Skak

45 år

Singel, matmor til to huskies

Bachelor i Internasjonal økonomi 

Bor inne i Storfjorden på Sunnmøre 

Klubber: Romerike Ultraløperklubb/Kondis/Idrett uten alkohol

Nyforelsket

Den forelskelsen som lyser i de blå, kvikke øynene hennes er typisk for den nyfrelste 40-åringen som etter en livsstilsendring har funnet løpegleden. 

Men for Louise er det en livslang kjærlighet som kom før noe annet. Det startet på språkreise i England som 15-åring at hun knyttet skoene for et ukomplisert møte.

– Det var ikke for å mestre noe. Det var mer «ja men, jeg har jo tid, så da kan jeg lige godt løpe en tur», sier hun på fornorsket dansk.

– Så da begynte jeg å løpe på morgenen fordi jeg synes det var deilig.

Etter siste operasjon og uker på sykehus ønsket hun tilbake til det ukompliserte ved løping, og selv om utgangspunktet var godt, tok det fortsatt ett år å komme tilbake. 

I den perioden startet Louise med styrketrening for å spe på med muskler for å kunne løpe, og hun fikk sitt første møte med offentlige dusjer.

– Fuck man, jeg skulle inn og ta en dusj, uten brystene mine, og jeg kan huske at det var litt grenseoverskridende. Men de på treningssenteret var gode. Når blikket faller på brystet mitt så tenker jeg at det går hundretusenvis av tanker gjennom folks hoder. Men så er det jo bare sånn det er fordi …

Og så drar Louise ned glidelåsen på jakken og trekker opp t-skjorta. Arrene er pent grodd og hun har pyntet med en tatovering, men brystkassen er fortsatt det hun beskriver som en guttunges.

– Det er så viktig for meg å fortelle at hvordan vi ser ut ikke trenger å være særlig viktig, vel? Det er så mye annet i verden. Og alle kan løpe, uansett.

I morgen løper du ti

Uansett hvor forelsket du er, kommer det noen tøffere dager. Hun forteller at de dagene sier familien til henne at «du kommer deg ut, Louise. Det gjør ingenting om du går i dag, eller om du kun løper tre kilometer. Skit med det, i morgen løper du ti».

– Aktivitet er nå aktivitet, og så kommer jeg meg ut. Jeg snur ikke når jeg først har kommet meg ut.

Løpingen er hennes trofaste følgesvenn. Med sine opp- og nedturer, kalde morgener og solfylte ettermiddager, raske turer og lange, rolige turer. Løping kan ta deg litt nærmere følelsene om du lar den, gjøre at du kjenner på at huden blir litt tynnere.

– Det kan godt være at jeg er robust, men også veldig sårbar. Det er to motsetninger, men de går hånd i hånd. Noen neglisjerer det og tør ikke kjenne på det, reflekterer hun.

– Det kan godt hende jeg er sprudlende og har masse energi, men jeg har også bagasje som gjør at det er litt mer tyngde enn bare «hun dama der som springer». Men jeg har vært så heldig at jeg stadig er her, og jeg kan komme meg ut. Alternativet er bare så trist.

Konkurransegen

Louise elsker å konkurrere. Det bobler i hele henne og hun ler av glede når hun snakker om alt hun kan konkurrere i.

– Fy faen, du tror ikke det er sant altså. Det er ALT. Om jeg så skal strikke et tørkle, eller hva faen det er. Jeg ELSKER å konkurrere. Jeg synes det er så gøy.

Konkurranselysten, løpegleden og spontaniteten viser seg i løp som Singapore Marathon. Hvordan hun på jobbreise søker opp byen + løp, og i dette tilfelle oppdaget at byens maraton startet fire timer senere – midt på natten. Varmen gjør at jetlaggen Louise hadde kom henne til gode, for de 42 kilometerne skal løpes på døgnets kaldeste tid.

– Jeg har til og med vært med på Vasaloppet på ski uten å i det hele tatt kunne gå på ski, bare fordi jeg har et konkurransegen.

Louise forklarer følelsen hun har på startstreken med et brøl av «JA, JEG KAN».

– Det er en følelse av mestring, og den sprudlende FUCK MAN, wowowow. Det er artig. Jeg kan ikke beskrive det med andre ord fordi det bare bobler i meg. Det er fordi det her er noe jeg kan – jeg står ikke og vakler, jeg kan dette.

Livslinje

Identiteten til Louise er ikke bare som løper, det er som en konkurranselysten løper. Selv om hun har vunnet flere maraton har hun vært irritert på stempelet som maratondronning.

– Identiteten min ligger i løpingen, ikke knyttet til en bestemt distanse.

Og den identiteten som løper har vært klippeklar i alle trevde år, uansett fart, form eller frihet. Løpingen fyller jo «vilt mye» i hennes liv, men det har også kreft gjort. I tillegg til søsteren og Louise, har brorens kjæreste hatt brystkreft, og sist ut var faren. 

I mars kom Louise seg med reiserestriksjoner til Tyskland hvor de andre i familien bor, og var alene med faren den morgenen han sovnet inn.

– Det at jeg var der, er også noe jeg tar med meg. Det er veldig spesielt. På ettermiddagen sa jeg til mamma at «vet du, nå tror jeg at jeg trenger å løpe en lille tur», og så gjør jeg det.

Det er en sånn livslinje å ta på seg løpeskoene og komme seg litt ut. Få tankene sortert, forteller hun. Aller helst to ganger om dagen. En liten tur på morgenen, en lenger tur på ettermiddagen, og når jobbreisene tar seg opp igjen er det nye land med løp og oppdagelser som skal prege kilometerne. 

Louise er det sprudlende og glade omslaget på en bok som tar deg nært og dypt inn i hva det vil si å møte motgang. Hva som skjer når du lar huden bli tynn, og når du er veldig, veldig glad i å løpe og konkurrere.

– Jeg har mye energi. Om jeg skulle fått en til diagnose hadde det vært ADHD. Det tenker jeg titt. Det er masse energi i denne kroppen her.

Les også: Slik får du mest ut av løpinga di