Vi løpere har som regel stålkontroll på alle tall og statistikker vedrørende løping. Alle personlige rekorder husker vi i timer, minutter og sekunder.
Slik er det altså ikke i langrenn.
Når vi spør Therese Johaug om hva 10-kilometerspersen hennes er, svarer hun:
– Ha’kke peiling!
Vi forsøker å hjelpe henne litt på vei, det må jo ha vært godt nede på 30-tallet et sted? Hun ser fortsatt ut som et spørsmålstegn og føyser det bort med et blidt og bekymringsløst «eh, sikkert noe sånt». Det var i Danmark et sted, det er lenge siden, det var gøy, og hun kom først i mål. Er det så viktig med den tida?
Foto: Eivind Bye
Målrettet
Therese Johaug er 30 år, og man kan allerede si at hun har hatt en glimrende karriere. For elleve år siden slo hun gjennom med et brak. Først ved å hevde seg i Norgestoppen med en tredjeplass i NM. Dette resulterte i at hun ble tatt ut til verdenscupen og senere samme år debuterte hun i VM, der hun markerte seg ved å ta en tredjeplass på 30 km fellesstart klassisk. Da var Therese bare 18 år. En slags Jacob Ingebrigtsen innen langrenn, altså. En enorm kapasitet, en lett kropp og et kaldt hode. Siden 2007 har hun holdt et formidabelt nivå. Hun herjet i VM i Falun 2015, vant verdenscupen sammenlagt i 2016, vant selv hjertene til de minst skiinteresserte med sitt vinnerinstinkt, sin stå-på-vilje, iver og treningsglede – og ikke minst med dialekten. Men karrieren er ikke over, tross en lang motbakke det siste året. Mange savnet nok duracellkaninen fra Dalsbygda under siste OL, men formen er god og smilet er tilbake, og til kommende sesong vil hun igjen være å se i skiløypa, på tv-skjermen – antakelig først.
– VM i Seefeld neste år, det blir hovedmålet. Det er duathlon, 10 kilometer klassisk og 3 mil som jeg satser mot, og jeg drømmer jo om å ta en medalje, sier hun.
Foto: Oskar Karlin
Løperen Therese
Om somrene, når kondomdressen er pakket ned og skiene stuet bort, er det en jevn fordeling av treningsformene løping og rulleski som dominerer hverdagen til Therese.
– Jeg elsker å springe, det er kanskje den bevegelsesformen som er favoritten min, forteller hun. Lange langturer i marka på opp mot tre timer er favoritten.
– Men da går det veldig rolig, intensitetssone én, legger hun til. Når det gjelder interaller løper hun helst i motbakke, og da er det enten mølla eller den fryktinngytende Wyller-løypa i Oslo, der motbakkeløpet Oslos Bratteste avholdes, som gjelder.
– De ordentlig harde øktene kan bestå av drag på 6, 5, 4, 4, 4 minutter, eller 5 x 5, eller 5 x 8 minutter terskel. Det er bratt ja, ler hun. All motbakketreningen har tydeligvis gitt resultater. Heidi Weng uttalte i fjor at hun trodde Therese kunne blitt verdensmester i motbakkeløp om hun hadde villet. Det er også i motbakkeløp at Therese har konkurrert mest med joggeskoene på. En fascinerende konkurranseform der jentene plutselig slår gutta, og mediene elsker å endelig få kunne bruke titler som «Johaug knuste Northug med ti minutter». Men til forskjell fra løpere, teller ikke skiløpere kilometer, de teller timer, nøye styrt av intensitetssoner. Therese har ikke peiling på hvor mange kilometer hun løper i løpet av en sesong. En ting er sikkert; med to økter om dagen og svært mye mengde, så blir det noen kilometer.
Trives i terrenget
– Jeg prøver å løpe mest i terrenget med tanke på skadeforebygging, asfalt blir ganske hardt og uvant, så jeg løper mest på stier og skogsveier i stabile sko som gir meg et godt grep. Når skoen sitter godt, føler jeg at jeg får igjen for krafta jeg legger i steget, og jeg slipper å snuble og skli, sier hun.
– Men, jeg har lyst til å løpe New York Marathon etter at jeg har lagt opp!
Therese har planen klar, etter den sesongen som en eller annen gang blir hennes siste, legger hun vekk skiene og rulleskiene for en stund for å trene seg opp til å tåle asfaltdunking i 42 kilometer.
– Jeg har ikke peiling på hva jeg kunne løpt på. Men kapasiteten er jo der, og jeg er egentlig ganske god til å løpe, jeg må bare trene på å tåle den asfalten, forteller hun og kommer på sist hun løp langt på asfalt, i Wings for Life World Run. Da hadde hun løpt Holmenkollstafetten dagen før, som totalt – med oppvarming og alt – resulterte i to timers løping på asfalten i Oslo. Da hun dagen etter stoppet etter 25 kilometer i WFLWR, var hun helt maroder.
– Jeg var helt, helt ødelagt i låra, det var forferdelig. Jeg har aldri helt skjønt hva løpere mener med at det stopper seg i låra, men det skjønte jeg da. Det var helt sjukt, faktisk.
Foto: Erlend Bjørtvedt
Forskjellen på ski og løping
Det er mange fellestrekk: Begge idretter fordrer en god utholdenhet, består av et forholdsvis repetitivt bevegelsesmønster som fortrinnsvis gjennomføres utendørs. Likevel har løpingen noen fordeler som gjør at Therese verdsetter disse øktene som et avbrekk fra skigåingen. Du er mindre avhengig av utstyr, og du er ikke bundet til en oppkjørt løype når du løper.
– Når jeg løper kommer jeg meg lettere opp på fjelltopper, jeg har mange flere muligheter, jeg kommer meg ytterst på utsiktspunktene og jeg kan løpe ned igjen der jeg vil. Det gir meg mange flere muligheter, mer variasjon og større frihet. Om sommeren trenger man bare en shorts, en trøye og et par sko, det er så lettvint. Uansett hvor du er så kan du få trent. Befinner man seg i en storby er det bare å snøre på seg skoene og kombinere sightseeing og joggetur, det er litt vanskelig med ski på beina.
En detaljfiksert motivasjon
Det er alltid interessant å få et innblikk i innstillingen til en toppidrettsutøver. Siden Therese var barn, og drev med fotball, turn og langrenn, har hun vært opptatt av å finpusse detaljene. Det er kanskje en av de mange tingene som skiller en gladmosjonist fra eliten – alle komponentene i treningen blir nøye gjennomført: Teknikkterpingen, styrketreningen, bevegelighetstreningen, hurtighetsdragene – alt det som gjør deg til en komplett utøver, men som det er så lett å sluntre unna siden du allerede har gjort det «viktigste», nemlig å gjennomføre løpeturen.
– For meg har det alltid vært viktig å se de utfordringene sporten byr på, og tilpasse meg dem og finne nye veier å gå – hele tiden ha noe å bli bedre på. Jeg blir aldri utlært, det er hele tiden noe jeg kan forsterke og jobbe med, forteller Therese. Samtidig understreker hun at den viktigste motivasjonsfaktoren er helt overordnet:
– Det viktigste for meg er at jeg har treningsgleden. Gleden i treninga og gleden av å konkurrere. Ja, jeg konkurrerer i stor grad mot meg sjøl, og fokuserer mye på de små detaljene hver dag som til slutt gjør at jeg kan nå det store målet. Men jeg har like stor glede av veien dit som den gleden jeg kjenner når jeg passerer mållinja.
Det året det var så bratt
Det hjelper ikke å ha en enorm fysisk kapasitet hvis ikke hodet er på riktig plass, og en mental styrke kan komme godt med i flere situasjoner, ikke bare i konkurransesammenheng.
– Det siste året har jeg fått veldig bruk for den mentale styrken. Det har vært vanvittig tøft, det skal jeg ikke legge skjul på – det har vært mange lange, harde motbakker å gå. Men når kommer på toppen så ser man den fineste utsikten til slutt. Så jeg jobber på, og vil komme tilbake, og så
lærer man mye om seg selv og andre, og gjør seg erfaringer underveis som gjør at en kanskje blir sterkere som person.
Både mosjonister og toppidrettsutøvere vil før eller senere møte på tøffe perioder. En skade, hektiske tider på jobb eller i privatlivet, eller for Thereses del en intrikat sak som satte hele tilværelsen på hodet.
– I slike perioder er det viktig å fokusere på andre aspekter ved treningen enn tider og timer. Ta del i naturen, tenk over hvor mange fantastiske opplevelser du kan få ved å komme deg ut i all slags vær. Å komme seg ut og trene gir en veldig energi i hverdagslivet . Mosjon hjelper jo også på det mentale, og du føler deg bedre med deg sjøl. Konkurrer mer mot deg sjøl, ikke sammenligne deg med andre. Husk at du trener fordi du liker det.
Foto: Eivind Bye
Å presse seg som Johaug
Vi har alle sett den gjennomtrente jenta kapitulere over målstreken. Et bevis på at hun har tatt ut absolutt alt. Hva gjør hun for å presse seg så hardt? Hva foregår i hodet når kroppen egentlig sier stopp?
– Jeg snakker med meg sjøl og prøver å fokusere på de oppgavene jeg skal gjøre. Det er mange som blir for oppsatt på resultatet, men for å oppnå et godt resultat så må du gjøre den jobben som kreves underveis. Og det er særlig når jeg blir sliten at jeg prøver å si til seg selv at nå må du jobbe med armene, eller lange ut slik og sånn.
Det hender selvfølgelig også at jeg må skrike til meg sjøl: «smerte er godt, smerte er godt – kom igjeeeen, det skal gjøre vondt!», men stort sett velger jeg å brekke det ned til små arbeidsoppgaver og fokusere på det for å fjerne smerten.
– Tipset mitt er å hente fram den indre motivasjonen og tenke på noe positivt. Du skal få ut det du er god for. Tenk på tekniske oppgaver; få hofta opp, jobb med armene, jobb med pusten, da tenker du ikke på at du er så sliten.
Les også: Transgrancanaria 2018 – 125 km bratt terreng på ferieøya
