Forrige helg var det løpefest her i Drøbak hvor jeg bor. Blomstermila ble arrangert med både barneløp, 5 km og 10 km. Når det arrangeres løp i nabolaget mitt, da er det umulig å ikke stille til start! Hvem kan si nei til en løpetur i vakreste Drøbak sammen med mange andre fine løpere? Løypa i Blomstermila er hard, men fantastisk flott. Den går hovedsakelig langs sjøen med nydelig utsikt, samtidig som den byr på en av Drøbaks drøye bakker.
Et høydepunkt for dagen var at Drøbak skulle få besøk av #høgepålivet løperne Maria, Nina og enda noen flere. Maria Sørbø er blogg-kollega her på Runner’s World. Jeg har nå truffet henne i noen løp og det er alltid så koselig. Disse flotte damene som er så høge på livet, sprer alltid rundt seg med energi og glede. Det var så fint å se dere her i Drøbak, og jammen mestret dere løypa bra!
Barna mine, Vilde og Jacob, stilte i barneløpet og gjorde en super innsats. Spesielt Vilde begynner å synes at løping og det å stille i løp er moro. Det gleder hjertet mitt! Etter Birkebeinerløpet har hun vært motivert og spurt om det snart er flere løp vi kan delta i, og gjerne ett som er litt lengre!
Å stille til start i løp forrige helg var for min egen del fryktelig tungt. Det var fullstendig tomt for energi og krefter. Før løpet følte jeg meg nesten litt uvel, og hadde rett og slett ikke lyst til å løpe. Hadde det ikke vært for at det var løp her i Drøbak, og jeg skulle treffe Maria, så hadde bare blitt hjemme. For første gang gikk jeg til start uten å glede meg til løpet, opplevelsene underveis, jeg ville bare bli ferdig. Hvert eneste løpesteg ble en prøvelse og Drøbaks drøye bakker har aldri føltes så tunge. Det var ingen krefter å hente frem, ingen motivasjon å jobbe med, det var bare helt tomt.
Jeg er rett og slett litt sliten. Både Ecotrail og Birkebeinerløpet sitter fremdeles i kroppen. Jeg har ikke fått hentet meg inn. Treningsturene etter Ecotrail har vært tyngre enn vanlig, og motivasjonen har haltet. Jeg har løpt mye mer dette året enn jeg har gjort tidligere. Allerede, før juni er over, har jeg løpt over 2/3 av hva jeg løp i hele fjor. Ecotrail var det store målet for våren, noe jeg hadde drømt om og tenkt på så lenge. I etterkant gikk luften ut av ballongen og det ble litt tomt.
Jeg kjente under Birkebeinerløpet at jeg manglet overskudd. Jeg visste at løpet skulle bli tungt, men jeg ble overrasket over hvor sliten jeg var etter målgang. Det er lenge siden jeg har følt meg så sliten etter et løp. Jeg var både svimmel og uvel, og det varte helt til jeg skulle legge meg den dagen. Våren har vært hektisk, både privat, på jobb og med mye løping. Det kjennes i både kropp og hodet.
Nå må jeg ta noen grep! Jeg må rett og slett hvile litt! Jeg er på ingen måte hverken overtrent eller utbrent, jeg er bare sliten. Jeg har tøyd strikken noen måneder nå, samtidig som jeg har kjent nøye etter på balansegangen for å unngå å tøye den for langt. Nå er det på tide å gi strikken litt slakk for at jeg skal få hente meg inn igjen. Etter Blomstermila ble det 4 dager helt uten løping. Først i går tok jeg en løpetur, helt rolig og med mye gåing. De neste ukene skal jeg bare ha korte og rolige turer. Finne tilbake til overskuddet og gleden ved å komme meg ut på tur.
Vi har noe annet som tar fokus de neste ukene, og som skal gi meg en annen form for trening. I dag overtar vi nemlig nytt hus. Vi flytter ikke langt, blir selvfølgelig i Drøbak, men vi skal nærmere sjøen. Huset skal igjennom full oppussing de neste ukene. Da blir det bruk av andre muskler enn bare løpebena. Her skal det bæres, males, ordnes og fikses. Det blir veldig spennende og jeg gleder meg til å bruke kroppen på en annen måte. Huset ligger faktisk nesten på toppen av den drøyeste bakken i Blomstermila, så gjett om jeg skal bli god på den bakken!
I september kommer det neste store målet. Den store, store drømmen jeg har hatt de siste årene, men som jeg ikke har vært tøff nok til å gå for. Drømmen om maraton! Jeg skal stille til start i Oslo maraton 15. september! Det er en stor drøm å løpe et ordentlig maraton. Jeg ønsker meg så veldig med medalje i samlingen med påskriften maraton. Distansen løpt som et gateløp har skremt meg. Ecotrail er jo lengre, men det er noe annet med maraton i Oslos gater. Av en eller annen grunn er jeg mer usikker og redd for å gjøre det, enn for å legge ut på tur i terrenget en hel dag.
Etter Ecotrail er jeg trygg på at jeg skal klare å fullføre distansen. Jeg vil klare å komme meg til mål! Spørsmålet er hvor mye tid det vil ta og om jeg klarer tidsfristen for å få godkjent løp. Jeg kjenner at jeg gleder meg noe helt enormt når jeg tenker på dette løpet, som bare er knappe 3 måneder unna. Da bobler det i motivasjonen igjen, for dette løpet betyr mye for meg. Sommeren skal brukes godt til å hente tilbake overskudd og energi. Det blir korte og rolige løpeturer en periode først, så litt lengre turer igjen for å forberede bena til 15. september!
Drømmen om maraton lever! Det eneste som står i veien for den drømmen er min egen frykt for å ikke klare det. Jeg skal selvfølgelig klare det!
