«En ultra består av kontinuerlige opp- og nedturer. Om én ting jeg har lest er sikkert, så er det nettopp dette. At det er en fantastisk følelse å fullføre, det synes jeg ikke. Det føltes tomt og meningsløst«, skriver Robin Bjorheim etter ultradebuten.
Opplevelsen gjennom løpet beveget seg fra veldig negativt til helt ok i takt med de nevnte opp- og nedturene. Det er realiteten av min første ultraopplevelse.
En lørdag tilbragt med 19 timer på den negative siden av følelsesspekteret. Utkjørte og oppskrapte bein. Mental utmattelse, mangel på følelse av mening, og skam over å ha tilbrakt størstedelen av løpet som turgåer, ikke som løper.
Dette er oppsummeringen av hva jeg sitter igjen med.
Denne etappen av RW-stafetten skrives av Robin Bjorheim, som reflekterer rundt det grusomme og fascinerende ved ultraløp.
Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail med tekst og bilder til sara@runnersworld.no, da vel!
Under et døgn etter jeg passerte målstreken har jeg likevel lekt med tanken om å delta på en ny ultra. En annen del av meg har bestemt seg for å aldri løpe så langt igjen. Det er derfor ikke mitt eget valg lenger når jeg allerede nå vet at jeg kommer til å løpe flere ultraløp.
Hva var egentlig poenget? Handlet det om å ta på seg en oppgave som virker for stor, men å likevel gjennomføre?
Eller er det en måte å utforske det som ikke tilhører den normale virkeligheten på?
Eller noe helt annet, som ikke kan beskrives med ord og som derfor må kjennes på kroppen for å kunne nærme seg en forståelse? En opplevelse som er så smertefull virkelig at den oppleves uvirkelig …
Sjelden tilstand
Selvpining? Ja, godt mulig. Den sterke sinnstilstanden som oppstår er særdeles ubehagelig og samtidig så uvanlig at den kommer med et element av noe interessant. Noe inne i deg selv som du sjeldent ser.
Tross ubehaget er det fullt forståelig at denne situasjonen også må være spennende. Uvanlig er ofte spennende. Hvordan ser det ut i denne delen av sinnet? Så mørkt og meningsløst at det fremstår som nytt terreng på en ukjent planet.
Når man besøker denne planeten gjentatte ganger, tror jeg at den kan føles tilstrekkelig trygg. Fortsatt like mørk og trist, men trygg nok til at man våger å utforske mørkets horisont og alle dets udyr som måtte leve der.
Det er ikke vanskelig å forstå at utforskingen av en ukjent verden kan være interessant. Vi har mange vært tiltrukket av ideen om å utforske det ukjente.
Det var ingenting fantastisk som fant sted gjennom den dagen jeg brukte på å fullføre løpet. Ingen selvrealisering og ingenting ekstraordinært. Bare 19 timer med en repeterende tanke om hvor godt det vil bli å passere målstreken. Negative tanker fra morgen til kveld, nesten helt uten unntak.
Det er akkurat her noe ekstraordinært likevel oppstår. En hel dag med den gnagende stemmen i hodet som presenterer seg som deg selv i sin mest negative og selvkritiske form. Så pågående at hvert minutt fremstår med en form for hast til å ta beslutningen om å bryte løpet. Likevel vet du godt at dette er stemmen du ikke skal høre på. En huldra i sinnet.
Simpelt spill
Dette kan virke komplisert, men sannheten er at det er det simpleste jeg har opplevd. Stemmen bruker ingen avanserte tjuvtriks. Den trenger ikke dette. Dens eneste strategi er å minne deg selv på at du kan gjøre slutt på smerten ved å stoppe opp, når som helst.
Ditt eneste forsvar er tilsvarende, like simpelt. Nettopp det å kunne tenke seg noe nytt under et slikt løp viser seg å bli særdeles vanskelig. Du er så sliten at mental kapasitet blir begrenset. Man kjemper derfor simpelt med simpelt. Jeg må fullføre. Det er ingen god grunn til å stoppe. Disse to viste seg å bli mine mantra gjennom løpet.
Min første ultra var altså slik. Det simpleste spillet hjernen min noen gang har spilt. Så langdrygt og gnagende at det skapes en helt ny erfaring ut av det. Noen ganger er det erfaringen og refleksjonene i etterkant som kan være selve poenget.
Jeg tror utforskingen av dette ukjente terrenget først gjør seg verdifullt i ettertid. Når du senere har fått tilbake kapasiteten til å tenke nye tanker og kan reflektere over hendelsen.
Det er som å besøke en ny planet med videokamera. Man spiller av filmen igjen hjemme under trygge omstendigheter og først da kan man gjøre opp mening av det ukjente.
Først i ettertid kan man forstå det ekstraordinære som har funnet sted.
- Les forrige etappe av RW-stafetten her: Fra føflekkreft til UTMB
