Vi sitter på en café for å snakke om løping. Foran oss ligger noen utgaver av Runner’s World som vi har tatt med for anledningen. På coveret av den ene utgaven stråler ultradronning Therese Falk mot oss.
– Hun pusha meg litt i en ultraretning en gang i tiden, sier mannen som sitter ovenfor oss.
– Det var i Stockholm i 2014, jeg løp 50 kilometer, hun løp 100. Med felles venner spiste vi sushi ute på kvelden. Hun sa: «Vet du, neste år løper du 100 kilometer.» Jeg tenkte «nei, vet du hva…», men det gjorde jeg jo, selvfølgelig.
Brobyggeren
Mannen som ble pushet av Therese Falk (les intervju med henne her) en gang i tiden heter Gregor Gucwa. Han er nå for ultraløper å regne, men har altså ikke alltid vært det. En type ultramentalitet har dog alltid vært der. Han skjønte tidlig at hvis du virkelig vil noe, så får du det til. Gregor siterer åpningssitatet i Paulo Coelhos bestselger Alkymisten:
«Når du virkelig ønsker deg noe, vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal bli oppfylt.»
Det høres kanskje ut som en klisjé, men han har flere bevis på at det stemmer. Og da handler det om å virkelig, virkelig ville. Du må ta kampen, og du må ofre en del, og du må ikke være redd til å feile.
«There is only one thing that makes a dream impossible to achieve: the fear of failure», skriver Coelho videre.
Allerede som barn visste Gregor at han ville bygge verdens lengste bro. Det finnes bevis for det også, i form av tegninger av broer som moren fant langt nede i en skuff, signert Gregor 6 år. Etter hvert som han vokste vek han aldri fra planen, men utdannet seg til sivilingeniør, og jobber i dag i anleggsbransjen. Etter en stund innså han at verdens lengste bro aldri ville bli bygget i hjemlandet Polen. Han måtte ut i verden. Ved en tilfeldighet havnet han i Norge. På samme tidspunkt startet Veidirektoratet å snakke om en fergefri E39 – en bro over de syv største fjordene i Norge. Verdens lengste bro. Tilfeldig? Universets konspirasjon? Muligens, men det ligger også strategisk og hardt arbeid bak.
– Man bør nesten være forsiktig med hva man drømmer om, sier Gregor.
Under Rotterdam Marathon 2018
En kjedelig historie?
– Mange ultraløpere har en veldig lik historie. Man har trøbbel med et eller annet, man ser seg i speilet og blir litt lei av det man ser, litt for mye røyk eller litt for mange kilo, og så skjønner man at man bør gjøre noe med det. Og løping er jo ganske gratis i starten. Et tiltak som gjør noe med tankene. Det kommer selvfølgelig litt an på ambisjonsnivået, men man forstår etter hvert at man klarer noe, du mestrer det.
Gregor snakker i tredjeperson, men det kunne like gjerne vært hans egen historie.
For ham startet det hele i 2009. Gregor satt på hotellet i Fredrikstad, jobben hadde startet opp et prosjekt der og han bodde mye på hoteller i denne perioden. Sivilingeniøren hadde antakelig røyket to pakker sigaretter den dagen, hostet som en gammel mann til tross for at han bare var noen-og-tretti år. Anleggsbransjen er en utsatt bransje. Mye stress, en evig frykt for ulykker. Lange arbeidsdager, dårlig mat, lite søvn. Som prosjektleder har han et stort ansvar. Han ser seg i speilet og tenker at dette går ikke an. Samtidig vet han ikke helt hva han skal gjøre. Selvfølgelig har han prøvd å ta tak tidligere, men det hjalp liksom ikke, han kjenner følelsen av å stå fast. Så skjer det noe. I stedet for å møte kollegene over en øl nede i hotellobbyen, stikker han ut for og løpe. En trekilometersrunde på Kråkerøy. Han brukte 45 minutter.
– Det ga ikke akkurat mye motivasjon, men det synliggjør hvor jeg var i livet, sier Gregor. Han hadde levd i ti år med samme livsstil – det gikk ikke lenger.
– Nå er det ikke slik at jeg ble en løper over natta. Jeg jobbet med den trekilometersrunda i to år, forteller han. Flere ganger i uka var han ute, flere ganger nede for telling, men han ga aldri opp. Slapp aldri tanken på at dette var mulig og prøvde om og om igjen.
«The secret of life, though, is to fall seven times and to get up eight times», skriver Coelho.
Og en dag kunne han løpe hele runden. Deretter avanserte han til fem kilometer, og jobbet med den distansen i et års tid, sluttet å røyke… Gregor ler.
– Dette kunne vært hvilken som helst ultraløpers historie. Det blir nesten kjedelig.
The winner
I 2012 så Gregor en film om en polsk ultraløper. En inspirerende historie om en gutt som ble påkjørt av en lastebil som barn, hvilket førte til at halvparten av kroppen ble helt underutviklet muskulært. I tillegg var gutten blind på det ene øyet. Filmen handler om guttens forsøk på å fullføre Badwater i 2012. Til tross for tittelen, The Winner, klarte han det ikke.
– Dette var mitt første møte med ultraløping, og jeg syntes det var helt sykt at noen kunne løpe så langt.
Gregor fortsatte å øke i distanse, sakte men sikkert. En slags løpeglede var oppdaget.
– Det ga både motivasjon og en god følelse, en trygghet i sjela. Og så vil man gjenta det, og gjenta det. Og automatisk på veien utvider man målet. Har du klart 10 km vil du løpe 15. Har du klart 15 vil du løpe halvmaraton, og deretter maraton. Når man har nådd maratonstadiet er det mange som stopper opp og starter å jakte gode tider i stedet, men i mitt tilfelle var jeg mer opptatt av det som skjer i hodet mitt når jeg løper langt og lenge. Og en utfordring som å løpe 50 kilometer, 100 km eller 100 miles – det er så enormt. Tidligere i livet var det noe jeg aldri trodde jeg kunne klare, det gir en enorm følelse i kroppen. Først må du utsette deg selv for det, og da går du rundt med en spent følelse i hele opptreningsperioden. Så har du en egen følelse under selve løpet, og deretter en ny følelse når du skjønner at du har klart det. En enrom glede, motivasjon og tilfredstillelse. Samtidig gjør de lange løpene at du dør litt – innerst inne.
Gregor og trofast treningspartner etter Romeriksåsen på langs.
Prosessen
Etter å sett filmen The Winner begynte han så smått å lese seg opp på Badwater, løpet som omtaler seg selv som det mest krevende og ekstreme ultraløpet på planeten. 217 kilometer fra Death Valley til Mount Whitney i California. Det tilsvarer fem og en halv maraton, hvor det siste strekket er det desidert hardeste. 4450 akkumulerte høydemeter. Opp mot 57 varmegrader. Tidsfrist: 48 timer. Bare å få startplass er en bragd. Kun 100 personer får stille til start hvert år, rundt 800 har fullført i løpet av de 31 årene løpet er blitt arrangert.
Bare for å få startplass må du gjennom en omstendelig prosess. Løpet stiller en rekke krav før du en gang får søke om startplass: Du må løpe tre løp på 100 miles, helst noen løp fra en liste arrangørene av Badwater har satt opp. Du bør helst også være pacer i Badwater et tidligere år, og så kan du betale til charity, selv om du fortsatt må oppfylle alle kravene. Du kan ikke bare betale deg inn.
En venn av Gregor, Lisa Tamati, har fullført Badwater to ganger. Som astmatiker har hun egentlig dårlige forutsetninger for å løpe ekstremløp som Badwater, men hun gjør det likevel.
– Hun fikk meg til å tro at jeg også kan klare det, og oppfordret meg til å søke for 2018. Jeg hadde ingen løp fra lista a
rrangørene har laget, men jeg har fullført noen tøffere løp. Blant annet Le diagonale des Fous, et ultraløp med 10000 høydemeter som jeg fullførte i oktober. I søknaden skrev jeg at jeg verken har løpt UTMB eller Mount Fiji, men jeg har dette!
Careful what you wish for
9. februar i år kjørte arrangørene av Badwater livestream på facebook, der de leste opp 100 navn. Etter en stund leser de opp Gregors navn.
– Jeg ble først veldig skremt. Og så tenkte jeg at jeg visste jo at jeg må være forsiktig med hva jeg drømmer om.
I en god stund nå har fokuset ligget på å komme seg til start – bygge opp en solid løpe-CV som er rå nok til at Badwater aksepterer deg. Deretter må du ha flaks (?) og bli omhyggelig valgt som en av 100. Etter februar har fokuset blitt flyttet fra start til mål. Nå handler alt om å klare å krysse mållinjen oppe på Mount Whitney.
– Jeg har løpt 100 miles før, og selv om Badwater er 50 kilometer lenger, varmt, bratt og tøft, så er jeg i det minste mentalt forberedt. Sjansene mine for å fullføre er ikke store, men de er større enn null, og det gjør at jeg skal prøve, sier Gregor og legger til at han egentlig er ganske livredd.
– Jeg er i stand til å ofre ganske mye for det løpet, men jeg akter ikke å dø. Da stiller jeg heller til start året etter, ler han.
Crewet
Når Gregor pakker snippsekken i juli og setter seg på flyet til California, har han med seg et nøye utplukket crew som skal hjelpe ham gjennom de 217 varme kilometerne. Nevnte Lisa Tamati og mannen hennes som er brannmann med noe medisinsk utdanning; den svenske fjellklatreren Gunnar George og den norske ultraløperen Andreas Gossner. Allerede før start berømmer Gregor crewet sitt.
– De vet at man går gjennom mye rart i løpet av et langt løp. Man kan bli et uhyggelig uhyre, men det går over. Det er viktig at de har vært gjennom det selv – de forstår.
Lange, varme treningsturer må til i forkant av Badwater.
Forberedelsene
Opptreningen til Badwater består mye av langturer og back-to-back-turer, altså langturer flere dager på rad. I tillegg har han begynt med heat-trening, i form av løpeturer ikledd mange lag vinterklær ute i tropebølgen som har hjemsøkt vårt land.
– Jeg skulle gjerne løpt mye mer, men jeg får ikke tid til det, sier den travle sivilingeniøren. På Strava ser han konkurrentene ligge på rundt 160 kilometer i uka, i et klima som tilsvarer konkurransetemperaturen.
– Jeg har ikke i nærheten av de forutsetningene som de har, jeg har kanskje 100 km i uka, eller 80, får ikke til mer med full gass på jobb og med familie, men jeg gir meg søren ikke. Jeg må bare vite at jeg har gjort mitt beste.
Vi peker på Runner’s World-forsiden med Therese Falk igjen. Hun har jo «bare» et snitt på drøye 60 kilometer i uka, og er likevel en av verdens seigeste ultraløpere.
– Men det er Therese, hennes regler gjelder ikke alle. Hun er helt rå. Jeg heier på henne, liker tilnærminga hennes. En sunn tilnærming, men en monster-mentalitet, sier Gregor, tilsynelatende uvitende om at han er av samme kaliber selv.
Vi har alle våre inspirasjonskilder, og vi møter mange mennesker på veien som bevisst eller ubevisst er med på å forme oss, utfordre oss, gi ny innsikt. Gregor og Therese har hatt mange løpende diskusjoner.
– Hodet mitt var fullt av usanne stereotypier rundt feminisme, men etter mange verdifulle diskusjoner, fikk Therese meg til å forstå, og siden har jeg kalt meg selv feminist. Det er jeg stolt av, sier Gregor, som nå håper han kan bidra til å endre noens oppfatninger vedrørende grenser og drømmer.
– Vi må aldri tillate oss at andre forteller oss hva vi kan og ikke kan. Drømmene våre vil alltid være der, og vi har ansvaret for å realisere dem.
Coelho er enig: «One day you will wake up and there won’t be any more time to do the things you’ve always wanted.»
Følelsen av finishline. Ultrabirken 2016.
Fremover er fremover
Gregor er den første (polske) nordmannen som noensinne stiller til start i det sagnomsuste Badwater Ultra. Til tross for det måtte vi lirke litt før han stilte til intervju. Han kom ikke løpende, for å si det sånn. En ydmyk mann, med en monster-mentalitet.
– Jeg trives best når jeg ikke er sett, men jeg har oppdaget underveis at til og med jeg kan motivere folk. Det er mange som er flinkere enn meg til å motivere og løpe, men målet mitt har vært å motivere helt vanlige folk som tror de ikke kan. De bør bare se på meg, og forstå at de kan få til alt de vil. For den saken kan jeg ofre min baksetestilling. Man skal aldri begrense sine drømmer. Man må bare gjøre noe med dem. Så enkelt og så vanskelig. Ta små steg, fremover er fremover.
I oktober-utgaven av Runner’s World kan du lese om hvordan det gikk i Badwater 2018 for Gregor og crewet hans.
