Det har allerede gått over en uke siden Ecotrail. Jeg lever fremdeles på mestringsfølelsen og den gode opplevelsen. Samtidig har jeg benyttet tiden godt til restitusjon.

50 kilometer i terreng og varme var uten tvil en stor påkjenning. Jeg var både sliten og tom etter målgang. Likevel er jeg overrasket over hvor raskt jeg kom meg igjen etter løpet. Jeg husker godt hvordan det var etter Ecotrail 45 km for to år siden. Jeg var fullstendig ødelagt da jeg kom i mål, og i dagene etterpå hadde jeg store gangproblemer og følte meg helt kaputt. Denne gangen var det helt annerledes. Selv om jeg var sliten og tom, kom likevel kreftene fort tilbake. Hoftene var stive og ganglaget litt rart de to første dagene etter løpet, men så kom det seg veldig fort tilbake til normalen. Det må jo bety at jeg både har blitt sterkere i bena og i bedre form enn jeg var for to år siden.

Selv om jeg følte meg bra og uten vondt allerede etter to dager, så lot jeg fornuften styre og tok en hel uke med løpefri. Et slikt løp er som sagt en stor påkjenning for meg, og jeg vet at det er lett å pådra seg både skader og annen overbelastning i etterkant hvis ikke kroppen får tid til å komme seg. Den første uken ble benyttet til hvile, litt gåturer og bading!

En uke etter Ecotrail tok jeg min første løpetur igjen. Det var godt å kjenne at kroppen fungerte som den skulle uten noe vondt, men samtidig var energien totalt forsvunnet og motivasjonen likeså. Jeg opplevde til min store forskrekkelse at jeg ikke hadde lyst til å løpe! Hva skjer? Det er ingen motivasjon og driv her akkurat nå. Ecotrail er over, et av årets store mål, drømt om i ett helt år, og nå er luften gått fullstendig ut av ballongen….. Kan noen fortelle meg at dette er en helt vanlig reaksjon etter å ha gjennomført et løp som for meg har vært stort og utfordrende?

Jeg må innrømme at jeg blir både skuffet og skremt over at løpelysten nå er på avveie. Jeg elsker jo å løpe, men nå er løpelysten bare helt borte. Jeg er tom for energi og har bare lyst til å gjøre helt andre ting. Sove, bade, rydde!!!, lese og ligge på terrassen. Tenk det da, jeg har mer lyst til å rydde hjemme enn å løpe! Dette kan ikke være bra!

I håp om at det bare var dagsformen på den første løpeturen, forsøkte jeg meg på en ny tur dagen etter. Det var dessverre like tungt og trått da. Det skal sies at det varme været og en hektisk tid med snart forestående flytting bidrar til å stjele mye energi, men likevel burde jeg få lyst til å løpe litt snart. Etter søndagens tur gikk jeg hjem i en liten løpedepresjon, hvor har det blitt av meningen med løpelivet?

Både mandag og tirsdag gikk, uten lyst til å løpe så mye som en eneste meter. I dag er det onsdag og jeg har pakket til helgetur. I morgen tar jeg med meg barna til Lillehammer for det er jo Birkebeinerløpet på lørdag. Vi kombinerer langhelg og tur med at mor skal få delta i løp. Vi er så heldige at vi får med oss superbesteforeldrene til Lillehammer, så da har jeg barnepass noen timer under løpet på lørdag.

I det jeg begynte å pakke løpetøy og utstyr kjente jeg et bitte lite snev av løpelyst. Det kriblet litt i magen og bena. En liten spenning og forventning snek seg inn. Hvordan blir lørdagens løp? Klarer jeg å løpe Birken raskere enn jeg gjorde i fjor? Jeg kjenner at jeg gleder meg til en ny løpsopplevelse, stemningen, den fine Birken-løypa og det flotte arrangement.

Jeg deltok på Birkebeinerløpet for første gang i fjor. Det var en utrolig positiv opplevelse, til tross for regn og veldig våte og gjørmete forhold. Arrangementet er virkelig i særklasse. Birken kan å arrangere både løp, ritt og renn. Løypa er også utrolig fin. Jeg tror jeg bare fortsetter med løpefri helt frem til lørdag, og satser på at det er det som skal til for å få tilbake energien og løpelysten. Når jeg får på startnummer, tar bussen opp til Birkebeiner skistadion og kjenner på stemningen, da må jeg jo bare få lyst til å løpe!

Jeg har tro på at det skal være mulig å løpe bedre i år dersom temperaturen ikke blir for høy. I år venter tørre forhold og jeg vet at jeg har blitt sterkere på å løpe i terrenget. Det blir spennende! Målgang blir uansett en opplevelse av mestring. Det er umulig å ikke kjenne på løpegleden da.

Årets store mål er på ingen måte over. I september venter Oslo Maraton. Drømmen om å løpe en hel maraton, en ekte maraton, i gateløp lever fremdeles. Jeg har fått trent bra dette året, og etter Ecotrail lever drømmen om maraton sterkere enn før. Likevel vet jeg at et maraton på asfalt og gateløp er noe helt annet enn en tur i terrenget. Jeg har en treningsplan for sommeren og håper å få fulgt den så godt som mulig. Nå blir det fokus på mer intervaller og fart på asfalten, samtidig som jeg trenger flere langturer. Det er bare å stå på!

Løpelysten, kom tilbake!