Bedre sent enn aldri, er visst blitt litt min greie…dessverre, for jeg er jo bare så stappfull av opplevelser og følelser jeg vil dele med dere! En ny helg er allerede over og for min del enda et hinderløp gjennomført. Men fortsatt er det Barskingen som er i blodet mitt. Barskingen som virkelig er et av mine ynglingsløp. Fra den aller første gangen vi møtte Barskingen i øspøs regnvær og med gjørmemengder vi aldri noen gang før hadde opplevd i Norge, ja så var vi solgt. Barskingen er sammen med X-run et av de løpene vi bare MÅ ha med oss i Norge. Jeg spådde den gang da at de skulle bli Norges svar på Tough Guy the Original, og de skuffer aldri. De går sine egne veier, lager egne originale hinder man ikke ser i andre løp – og folk bare elsker det! Det kan man lett se av deltakertallene. I år var det rekord med over 1800 deltakere. Det er helt rått, og når Norge til og med bjuder på med det herlige været vi har hatt siste 2 ukene, ja da må det bare bli vellykket.

For det var det nemlig i år. 100% vellykket! Om jeg leter med lykt og lupe så klarer jeg ikke å finne noe å sette fingeren på i dette løpet i år. De var kvalifiseringsløp til EM for første gang ifjor, fikk endel tilbakemeldinger, og det ryddet de så til gangs opp i i år, at vi alle bare bøyer oss i Barsking-gjørmen. Som seg hør og bør starter elitegruppene nå først, og hindrene i år var til de grader utfordrene at elite-gruppen virkelig fikk kjørt seg. Av elite-jentene var det kun 4 av 24 startende som fullførte med armbånd, og hos gutta kun 17 av 37. Dette vitner om at hindrene var harde, utfordrene, skiller klinten fra hveten – men samtidig sender avgårde endel til EM. Vi andre (jeg fikk dytt i rumpa av laget mitt da..) som ikke klarer det må bare fortsette å trene grep og overkropp for å forhåpentlig ha en sjans til å naile de neste år.

Når eliten var kommet seg vel avgårde var det dags for oss andre. Jeg løp lag med Supermann og Supermonkey…jeg må vel innrømme at etter kun et par kilometer så tenker jeg at nå er det siste gangen. Klart det er gøy å løpe så fort man kan og prestere så bra man kan, men det er altså IKKE gøy å til enhver tid være dårligste mann (eller dame) på laget, å kjenne på følelsen av at man svikter laget sitt, å vite at på grunn av meg så når ikke de andre målene de ønsker å nå. Vi får se hva slags lag jeg velger å løpe med neste år – det hadde vært utrolig kult å løpe med Karoline neste år. Aldersgrense for å løpe på Barskingen er 14 år og det er det magiske året 2019. Så vi får se…

Som vanlig var vi gjennom mange av de kjente og kjære hindrene fra tidligere år, ut fra start må vi gjennom et dekk-kaos før vi blir taklet av et amerikansk fotball-lag, blir spylt av Rakkestad brannvesen og så trykket gjennom Trang fødsel. Allerede nå har jeg puls langt opp i syresoner, og veien videre kjennes ubarmhjertig hard. Vi løper nå videre bakker, bakker og enda flere bakker, vi hopper over og under stokker – og glem enda ikke høyballene da. Jeg takker meg nå en gang til disse kontra Tougest sine som er uten dekke, har endelig lært meg en effektiv teknikk til både å komme meg både opp og ned.

Ute i skogen blir vi nå for første gang møtt av en av de to store nyhetene til Barskingen 2018 – Tønna. Et finurlig hinder jeg aldri har sett før, en stor plasttønne er plassert midt på et tau, taustumpen som henger under tønna er ubrukelig til noe som helst så du må klare å bruke de hullene som er i tønna til å heise deg opp, få tak på toppen og knipe beina sammen så du kommer deg opp på toppen. Deretter var det tautraverse bort til en bjelle til å slå i. Her var det mange armbånd som røyk gitt…heldigvis for oss andre som løper vanlig kan vi hjelpe hverandre, både med dytt i rumpa og stabilisering av tønna.

Flere høydemeter senere møter vi endelig årets store nyhet, hinderet jeg fryktet mer ann tønna (kun fordi jeg ikke visste helt hva tønna brakte med seg..) – stairway to heaven med en tvist. Eller som Barskingen kaller det – Himmeltrappa med en tvist. Hinderet jeg frykter mer enn alt annet, hinderet som rappet armbåndet mitt på VM – jeg vet jo at det «bare» er å trene pull-ups hver dag…men likevel…bahh 25 burpees og et aldri så lite gjørmebad ble det her gitt, før vi fikk lov å løpe videre.

Det er jo en annen ting som er så morsomt med Barskingen og som veldig få andre løp har, alle hindrene pr 2018 er nå hjemmesnekrede i naturmateriale og samtlige har genuine beskrivende navn:

– trang fødsel

– monsteret

– hare hølet

– knute på tråden

– triumfbuen

– gjørmesluket

– pinochio

Og for å ikke glemme, mot slutten av løpet skal man også beherske avanserte hinder som stylter, hoppeball og hoppetau. Hvilket annet løp finner du der du risikerer å miste armbåndet som kvalifiserer deg til EM på styltene??

Barskingen 2018 var for meg en syrefest i 1 time 28 minutter og 30 sekunder. Jeg snublet over målstreken, fikk en deilig Nocco og tidenes råeste medalje om halsen. Dere husker kanskje de tidliger medaljene, hjemmelaget av trestubber inngravert med brennpenn? Nå er de oppgradert, fortsatt med trestubbeutseende, årringer, men nå i tungt gjevt metall og så uendelig kul. Jeg skjønner godt at arrangørene var stolt av denne.

Matilde og Robert – tusen tusen takk igjen for nok et herlig løp, en folkefest for store og små, et løp der de beste møter utfordringer og vi andre får både moret oss og utfordret oss selv og mestret gjennom godt lagarbeid. Svaner og enhjørninger holdt oss med følge underveis, badeender svømte sammen med oss i gjørmete vann – og heldigvis – takk og lov – ziplinen ble med nød og neppe holdt åpen – det hadde vært en nasjonal katastrofe om den hadde blitt stengt pga tørke!

Vi sees i 2019 – og vi gleder oss stort!

KlemMari