Som Dag Otto Lauritzen sier (må leses med Grimstad-dialekt), «ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid.» Espen Beyer Tomrens historie er et bevis på at det faktisk stemmer.
Påsken 2015 fikk jeg diagnosen føflekkkreft, det var en ekstrem tung tid. Mange tanker og venting på ulike prøver.
Helst vil man ha svar etter én dag, men i realiteten må man fort vente to til tre måneder for hvert svar og hver biopsiprøve.
Det utgjør mange timer med venting, mange minutter med mørke tanker.
Resultatet var at jeg fant et par gamle løpesko og begynte å rusle litt i skogen for å få tankene bort fra kreften.
Denne etappen av RW-stafetten skrives av Espen Beyer Tomren, som gjennom denne teksten viser at ingenting er umulig.
Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail med tekst og bilder til sara@runnersworld.no, da vel!
Den løpinga kan du ha for deg selv
Jeg kunne sikkert skrevet et like langt innlegg om hvor mye jeg alltid har mislikt å løpe.
Jeg var med på LOM-stafetten i noen år, og fikk den verste hat-bakke-etappen to år på rad. Hvorfor jeg fikk den er jeg usikker på, men det har slått meg at denne stafetten var en av grunnene til at jeg mislikte løping.
Eller, å mislike er å underdrive. Jeg hatet løping.
En kompis ringte meg en gang for mange år siden og fortalte at han hadde vært på en løpetur. Han kunne visstnok anbefale meg denne formen for trening.
Jeg svarte at «den der løpinga kan du ha for deg selv, det får du aldri meg med på.»
Min første løpetur
Det blir kanskje feil å skrive «min første løpetur», men dette handler om den første løpeturen og starten på et eventyr jeg aldri har angret på.
Den ene rusleturen i skogen med de gamle skoene jeg hadde rotet fram, førte til at jeg forsøkte å løpe en kilometer, det gikk naturligvis skitdårlig. Jeg pustet som en flodhest, og hadde blodsmak i kjeften.
Det var vel først da jeg innså hvor ræva form jeg var i. 109 kilo tung småbarnsforelder, skyldig i kun sporadiske treningsøkter på helsestudio. Høres nok kjent ut for mange, vil jeg tro.
De neste løpeturene
Etter hvert innså jeg at løpeturene i skogen fikk meg til å glemme kreft, Jeg fikk en helt ny giv, dagene ble lysere og redselen for å ikke overleve ble mindre.
Etter hvert som ukene gikk, klarte jeg å løpe lengre og lengre uten å ta pauser.
Den dagen jeg klarte å løpe 10 kilometer uten stopp sa jeg til meg selv: om jeg overlever denne føflekkreften, så skal jeg løpe det mest populære langløpet i verden.
Og det var da jeg fant ut av UTMB-løpet OCC på 56 kilometer og 3500 høydemeter.
Jeg trodde det bare var å melde seg på, kjøpe flybillett og stille til start … Fant jo raskt ut at det ikke var så enkelt, jeg måtte samle x antall poeng i noe som het ultraløp først, og deretter søke om å få bli med på OCC.
Jaja, tenkte jeg, jeg er ikke friskmeldt enda … Et snev av svart humor hadde jeg jo!
Friskmeldt
I juni 2015 fikk jeg endelig et brev i posten fra kirurgen min, de hadde ikke funnet noen spredning, jeg var friskmeldt!
Tårene trillet, gleden var enorm. Helt til jeg kom på hva jeg hadde lovet meg selv …
UTMB-løpet OCC. Shit!
Telefonsamtalen
Så snart jeg fikk beskjed om at jeg var friskmeldt, så ringte jeg til bestekompisen min Ole Jørgen og spurte om han hadde lyst å bli med på et lite eventyr – løpe UTMB OCC, samt all løpingen og poengsankingen i forkant.
Dette er jo samme person som ringte til meg og sa at jeg måtte begynne å løpe. Han har alltid visst hva slags forhold jeg har hatt til løping.
Det ble helt stille i andre enden …
«Hvis DU skal løpe dette, så skal i alle fall jeg bli med på denne galskapen!»
Learning by doing
Vi meldte oss på Ultrabirken høsten 2015, og trente så godt vi kunne. Det ble litt sånn «learning by doing». Vi fikk med en kompis til, Pål. Jeg og Pål trente sammen her i Fredrikstad, mens Ole Jørgen trente i Romsdal.
Våren 2016 kjente jeg det begynte å stikke i det ene kneet mitt, og dro til naprapaten min som har gitt gode råd og støtte helt fra start, og som har fulgt meg hele veien.
Hun har lappet meg sammen mange ganger, men også gitt meg gode råd om løping generelt.
Kneet ble bedre og bedre etter en del behandlinger og riktig trening. Jeg var lettet.
Ultrabirken 2016
Vi stod på startstreken, pakket og klart. Alt utstyret var på plass, jeg var nervøs, kommer kneet til å holde helt til mål?
Det føltes som fullsteding galskap. 60 kilometer og 1000 høydemeter.
Vi hørte på speakeren og nedtellingen startet. «Tre, to, en! Lykke til og god tur»
Alt gikk bra, Pål og jeg løp sammen, noe vi hadde bestemt oss fra start. Ole løp sitt eget løp og kjørte på der foran.
Kroppen føltes veldig bra, jeg drakk og spiste jevnt og trutt. Gjorde akkurat som jeg hadde trent på.
Men så begynte kneet å stikke, smerten ble mer og mer intens. Fem kilometer før Pellestova måtte jeg bare si til Pål at han måtte løpe og nå sperretiden. Jeg måtte gå, kneet låste seg fullstendig.
Disse fem kilometerne glemmer jeg aldri. Tårene trillet, og jeg angret på at jeg hadde meldt meg på med skade.
At jeg kunne være så dum å stille til start. Hva ville vennene mine si? Hva skal jeg gjøre nå?
Jeg ankom Pellestova ett minutt før sperretiden. Men jeg hadde ikke sjans å fortsette. Jeg måtte bryte. Det ble DNF.
Din taper
Jeg kom meg til hotellet og tok meg en dusj, satte på sengen og analyserte løpet mitt.
Jeg var helt knust, hva gjør jeg nå? Var dette alt?
Så ringte mobilen min, en kompis ringte.
Han lo, og sa at det finnes vinnere som kommer seg i mål, og tapere som meg som ikke kommer seg i mål.
Jeg kjente på et sinnssykt sinne jeg aldri har kjent før. Jeg la på og ruslet ned til målgang for å se Pål og Ole komme seg over målstreken.
Sinnet ble midlertidig byttet ut med stolthet – jeg var superstolt over hva de hadde prestert.
Dette var en opptur, men jeg tenkte også at «det kunne vært meg.» Formen var det ingenting å si på, det var bare det kneet som sluttet å fungere.
Payback
Da jeg kom hjem igjen, hadde jeg fortsatt mye sinne innabords, mye på grunn av den telefonsamtalen jeg fikk.
Andre kommentarer hjalp heller ikke: «Du kommer aldri til å bli en langdistanseløper», «Du kommer til å skade deg enda mer», «Dette her får du aldri til».
Det var ganske mye dritt, for å si det mildt. Men det de folka ikke visste, var at jeg samlet alle kommentarer i samme «sekk», og begynte å trene mer enn noen gang.
Hver gang jeg syns det ble slitsomt, så plukket jeg opp setningen «din jævla taper» og beit sammen tennene og sleit meg gjennom den ene treningsøkta etter den andre.
Kneet ble bra til slutt, og jeg fikk begynne med langøkter igjen.
I perioder føltes det ut som jeg var i en scene fra en Rocky-film ( ja jeg vet, klisjé), men DNF-turen min gikk i repetisjon i hodet, den kjipe taper-kommentaren surret og gikk i bakhodet hele tiden.
Det ble som bensin for meg, jeg klarte å bruke alt til en positiv greie. Jeg hadde printet ut løypeprofilen, og den gikk jeg gjennom hver eneste kveld.
Ultrabirken 2017
Jeg var nervøs, men hadde fokus. For de som husker året 2017, så var de et sabla møkkavær hele juni. Det regnet mer enn noen gang.
Uka før Ultrabirken skulle det regne over 30 mm hver dag frem til løpsdagen, og under løpet.
Men det siste året hadde jeg løpt langturer i snøvær, 30 varmegrader, regnvær og alle mulige typer vær. Bare for å være 100 prosent forberedt.
Startskuddet gikk og kampen begynte. De regnet veldig, og løypene var forandret til små bekker, vi vasset og løp i vann.
Så kom vendepunktet. Fem kilometer før Pellestova. Her brøt jeg i fjor.
Kroppen føltes helt fantastisk. Jeg kom frem til Pellestova og kjente en klump i halsen. Jeg klarte det, og fortsatte videre opp til Nevelfjellet.
På den tåkelagte toppen sluddet det. Jeg mistet stien og løp meg litt vill. Pokker, tenkte jeg, blir det en ny DNF nå?
Men etter å ha løpt sikk-sakk tilbake, la jeg merke til et løypeflagg. Der var stien! Jeg var lettet og kom meg videre ned fjellet. Klærne var søkk bløte, men det gjorde ingenting.
Jeg hadde nå bare ti kilometer igjen. Jeg kom til å klare det! Fem kilometer igjen til mål. Jeg stoppet opp og begynte å gå, ikke fordi jeg var sliten, men for å nyte øyeblikket i noen sekunder.
Jeg krysset målstreken og har aldri følt en sånn glede noen gang!
2018: Prestedattera
2018 gjennomførte jeg Ultrabirken på nytt, men sleit veldig med blemmer. Hadde vel rundt sju–åtte blemmer på hver fot, så den siste mila ble blytung.
Jeg løp sammen med ei veldig hyggelig dame. Hun måtte overvære mange mindre pene gloser fra meg, jeg rundet nok boka med ufin ordbruk en del ganger den dagen.
Da det gjensto ti kilometer fortalte hun at hun var prestedatter.
Da vi kom i mål, ønsket hun meg lykke til videre.
Hva hun ønsket meg lykke til med er jeg enda usikker på.
Veien til fremtidige målgangsportaler eller perleporten?
Ultravasan 90 kilometer gikk fantastisk bra, i hvert fall helt til det var igjen åtte kilometer. Her slengte inn den siste og tiende energigelen min, ble superkvalm, og måtte gå mye av veien inn til mål.
Man opplever noe nytt for hver ultra.
Dette året løp jeg alene, Pål var under rehabilitering etter et fall under Ultrabirken året før, mens Ole Jørgen hadde et pauseår. Dette året hadde jeg følge av mine foreldre som var support for meg.
2019: Hva føler du nå?
Et spesielt år med flere små hindre: I januar fikk jeg en strekk i leggen som plaget meg i et par–tre måneder før jeg fikk kommet skikkelig i gang med treningen igjen.
Deretter kom pollensesongen og slo meg fullstendig ut. Jeg hadde én langtur på 30 kilometer pluss noen småturer før Ultrabirken.
Løpet gikk greit, men også dette året slet jeg med blemmene. Men jeg kom meg i mål!
Etter målgang var jeg helt i tåkemodus. Helt fullstendig ferdig stod jeg fremoverbøyd med hendene på knærne.
Noen tok meg på skulderen og spurte «Hva føler du nå?»
Jeg svarte kjapt og høyt at jeg skulle «dra på hotellet og ta meg en iskald pils, en fernet branca og drikke meg kanakas».
Da jeg reiste meg opp så jeg en meget forbauset mann med en mikrofon, og skjønte at svaret mitt hadde gjallet over høyttalerne i målområdet. Beklager for den!
Tiden etter Ultrabirken gikk til restitusjon, og oppkjøring til Ultravasan. Det ble en blytung affære.
Allerede etter 15 kilometer gikk jeg tom for vann i drikkesekken. Den ble riktignok fylt opp igjen på neste drikkestasjon, men saken var at vannet var varmt. Jeg ble skikkelig grisekvalm.
Skjønner ikke helt hva som var greia. Men kanskje arrangørene hadde tatt feil av Vasaloppet på ski? Man vet aldri, men kvalmen slet jeg med i flere mil før det ga seg.
Det eneste jeg tenkte på var å få skinka over målstreken og sanke de nødvendige UTMB-poengene.
Jeg klarte det, 90 tunge kilometer, med minimalt med oppkjøring/trening.
Men dette var en god erfaring å ta med seg, jeg lærte utrolig mye om meg selv. Også dette året var mine foreldre support – de er helt rå som orker å bli med på dette!
OCC-lotteriet
Så er vi kommet til 2020, det har nå gått fem år med ekstremt mange oppturer og noen nedturer.
Men, 2020 markerte også året for min tredje søknad til OCC.
Har man ikke flaks i lotteriet de to foregående årene, får man automatisk plass det tredje året.
Eller, det vil si, jeg trodde at jeg var automatisk kvalifisert. På grunn av korona ble det en ny trekning. Med andre ord var det ikke sikkert at det gikk i år heller.
Jeg la inn loddet mitt og ventet i spenning.
Så kom dagen. Sjekket e-posten. GRATULERER, du er med i UTMB OCC 2021!
Ultramiljøet
Jeg syns ultramiljøet er noe helt for seg selv, man skal lete lenge etter noe lignende.
Alle er omtenksomme og støttende, og er der med åpne armer dersom du har en dårlig dag under et løp.
Jeg har ikke opplevd noen form for spisse albuer, og det minner meg om en stor sammensveiset familie hvor alle heier på hverandre. Det er det jeg digger med ultraløp!
Personlig løper jeg ikke mot noen andre enn meg selv. Jeg er ikke den som løper raskest, kommer først i mål – egentlig har jeg ikke noe talent i løping sånn sett. Men, om jeg faller på trynet, så reiser jeg meg alltid opp igjen, og gir meg aldri!
Jeg nyter hver eneste tur jeg er ute og løper timevis ute i skogen og fjellene. I dag veier jeg 89 kilo, er frisk som en fisk og kan kalle meg en ultraløper! Og jeg elsker det!
Da sier jeg som prestedatteren, lykke til alle sammen! Og med det mener jeg alle fremtidige løp som kommer! Vi snakkes i løypa!
