Jeg svever fortsatt. Hvordan klarer man å lande? Eller forresten, det er ikke nødvendig å lande. Nå er det bare å sveve på løpelykke og mestringsfølelse så lenge det varer. Jeg har nemlig aldri vært ute og løpt nesten 12 timer før. Jeg har aldri noensinne løpt lenger enn 42 km, men i helgen doblet jeg nesten. For en opplevelse! Plutselig ble jeg ultraløper. Skulle tro jeg bare hadde sett det på film.
Jeg sjekket inn på hotell med min Ecotrail makker og #høgepålivet venninne Sissel på fredag. Greit å dele kvelden før den store dagen, og alle forventnigene. Vi har jo vært spente, men samtidig er 80 km så langt at det har vært umulig å forholde seg til distansen. Vi måtte bare ta en Pippi: Det har vi aldri gjort før, så det får vi sikkert til
En ting visste vi, og det var at vi måtte fylle vesten vår med mye mat, drikke og andre nødvendige ting, for vi var klar for å bruke de 14 timene vi hadde til rådighet.
Lørdag morgen våknet vi opp til nok en «sydendag» med strålende sol. Vi fikk i oss frokost og på oss utstyret. Vi dro til Grønland hvor starten skulle gå. Klokken var 8, og der var det full musikk, god stemning og mange glade løpere. Vi var faktisk ganske rolige. Nå var det jo ingen vei tilbake, men bare å kjøre på.
Startskuddet gikk, og vi løp sakte men sikkert ut fra området. Ingen fare for en kjempesmell ut fra start her. Sissel og jeg hadde lagt en plan, og den tok vi i bruk med en gang. I oppoverbakkene gikk vi for å spare krefter. Vi kom fort i prat med andre løpere, og jeg fikk endelig hilst på min medblogger her på runnersworld.no, Anna (Løpeoldemor) som også løp 80 km. Veldig hyggelig start på turen.
Først bar turen (hjem) til Kjelsås, og rundt Maridalsvannet. Den første mila gikk lett og fint, og humøret var på topp. Vi fikk fylt på vann etter 15 km, før stigningene mot Fagervann startet. Vi skulle jo gjennom 1800 høydemeter på turen, og nå var vi i gang. Nå bar det ut i terrenget, og terrengløping har ikke jeg drevet mye med, men jeg er i ferd med å begynne å like det. Jeg må konsentrere meg, for jeg har ingen planer om å gå på trynet så jeg ikke får fullført disse 80 km. Bruker nok en del krefter på det, men kjenner samtidig at det er godt for kroppen med forskjellig underlag. Litt godt var det likevel å få grusvei en periode fra Skjærsjødammen til Sognsvann. På Sognsvann (ca 25 km) begynte jeg å kjenne noe i høyre ankel. Ånei, allerede? tenkte jeg. Turte ikke en gang å si det til Sissel, men håpet for meg selv at på en løpetur som dette, hvor vi skal gjennom så mye forskjellig, så vil kanskje noen vondter komme og gå. Jeg fikk rett. Etter en skikkelig klatreetappe fra Sognsvann til Holmenkollen var det helt borte. Sitter nok litt i hodet også. Man ønsker jo ikke kjenne noen feil på en så lang tur.
Mat og drikkestasjonen på 30 var fantastisk! Aldri før har appelsiner smakt så godt! En tur gjennom vannslangen fikk jeg også, og plutselig var det ny giv i ben og hode. Like etter at vi hadde forlatt «cafeen» møtte vi Laura, og da var det bare å dra frem engelskkunnskapene, for hun var superhyggelig, og to jenter ble plutselig til tre. I Holmenkollen fikk vi også nyte utsikten over hele #OSLOVE. Selv om vi hadde kommet OPP til Holmenkollen så fortsatte vi bare OPPOVER, og jeg tenkte fælt på de som løp 50 km. De fikk jo den oppoverstarten i det varmeste været.
Det kom ganske kjapt en vannstasjon med avkjølingsmuligheter igjen før turen bar videre mot Sørkedalen. Sissel og jeg passet på å gratulere hverandre når vi passerte 42 km. Nå begynner det vi aldri har prøvd før. Sissel, som har løpt mer i skogen enn meg, trippet lekende lett inni der synes jeg. Rundt 45 km var jeg en tur nedi kjelleren for å se om det fantes litt ekstra krefter. Akkurat da møtte jeg naboen som var ute og syklet i skogen. Alltid gøy å se kjente fjes når man løper, så det var moro! Jeg var mildt sagt helt KOKT i hodet når jeg kom til den etterlengtede mat og drikkestasjonen på 50 km i Sørkedalen. Her sto Nina og heiet oss inn. Hurra! Selveste Mrs #høgepålivet! Hun hadde med iskald Fanta og potetgull til oss. Smask! Skal også sies at buffeten på mat og drikkestasjonene var helt upåklagelige med potetgull, nøtter, kaker, boller, brødskiver, frukt, vann, brus og sportsdrikke. Det var skikkelig matbonanza!
Jeg står midt i vannsprederen og kjøler meg ned da jeg plutselig hører en stemme: Maria, er du her?? Det var en av mine andre medbloggere på runnersworld.no, Bjørg Astrid. Den spreke og superhyggelige dama løp 50 km med sin venninne, og vi fikk fylt på med litt ny energi og latter sammen før turen gikk videre. Ut fra planen til meg og Sissel, så lå nå godt foran skjema i forhold til hva vi hadde sett for oss.
Blogger på runnersworld.no, Bjørg Astrid. Les om hennes 50 km!
Vi visste nå at vi skulle inn i det siste bratte stigningspartiet på turen. Det gikk egentlig ganske fint. Joda, jeg kjente at en vannblemme på hælen hadde meldt sin ankomst, men ikke verre at den gikk an å leve med. Jeg ble stadig like overrasket over at uansett hva, så fikk vi fart på bena igjen. Vi fikk god tid til å bli enda bedre kjent med Laura, og høre om alle de spennende løpene hun hadde deltatt på.
Det ble mye terreng igjen før vi ankom Fossum på 60 km. Her sto Nina og heiet oss inn på nytt, sammen med #høgepålivet Maiken som overrasket oss. Jubel og glede! Herlig å se dem, og de sørget for statusrapporter til nysjerrige venner og familie på Facebook. Jeg synes selv at jeg var i mye bedre forfatning ved ankomst på 60 km enn på 50 km så nå var jeg back on track.
Lifesaverne våre – Nina og Maiken
Godt med potetgull ja! :-)
Etter at vi forlot Fossum fikk vi selskap av Tarjei, og nå var vi en gjeng på 4. Flere hoder jobber bedre enn et når det begynner å røyne på. På 65 km kunne vi gratulere Laura for at hun nå var i ferd med å fullføre sitt lengste løp. Jeg fikk en liten opptur på et asfaltparti, og Sissel lurte på om jeg opplevde runners high siden hun synes jeg spratt av gårde. Jeg kan love at jeg IKKE glemte tid og sted, eller hva jeg drev med, men er veldig takknemlig over at ikke løpet føltes like tungt til enhver tid. Sissel tok en tur i kjelleren og hentet litt krefter slik jeg hadde gjort tidligere på dagen, og det klarte hun. Hun gav gass nedover den uendelige lange Lysakerelva. Elven som aldri tok slutt! Det gikk opp og ned. Trapper var det også. Lårene jublet (ikke)
Lysaker og lys i tunellen! Asfalt. Etter 7 mil er det vel ikke drømmeunderlaget, men vi fikk nå vagget oss innover mot byen, inkludert det som der og da føltes som en «strafferunde» ut på Bygdøy. Aldri før har Frognerkilen vært lengre. Jeg var helt sår under bena. Tarjei lå nå litt i forkant. Sissel fant en imponerende flyt. Hun løp i et helt jevnt tempo hele veien inn. Laura og jeg drev med intervaller. Løpe gå løpe gå. Det vi visste var at vi skulle over den målstreken sammen. Vi skjønte på Bygdøy at vi kunne klare det på under 12 timer. Aker brygge og 1 km igjen av over 80 tilbakelagte (Ja, for i virkeligheten løp vi faktisk over 81 km) 6 minutter igjen! ropte noen til oss. Vi rundet svingen, og fikk se SALT i foran oss. SALT! MÅL! Vi skjønner det. Vi har klart det. Tre glade damer tar hendene og rekker de i været sammen mens vi passerer målstreken. Det er bare å konstatere at vi var et dreamteam gjennom denne dagen! Vi fungerte sammen, motiverte hverandre og klarte det!
Vi var så glade! Smilte, lo og felte noen tårer om hverandre. Vi fikk verdens fineste medalje og finisher trøye. Vi svidde under bena, og var stive i lårene, men hva gjør vel det når de er i stand til å ta oss rundt på en sånn tur? Det er verdt det. Vi skal ut på tur igjen! Det er helt sikkert. Fikk vi feiret med bobler på SALT? Oh yes! Vi er så stolte, og mestringsfølelsen er ubeskrivelig.
Tusen takk Ecotrail for et fantastisk løp gjennom hele den fine hovedstaden vår. Jeg kommer til å anbefale løpet til alle jeg kjenner, og jeg kommer tilbake.
Gratulerer alle tøffe løpere som gjennomførte sine distanser i varmen, og tusen takk til alle som heiet! Dere setter prikken over ién på løpeturen!
Hilsen Maria 😊
Bilder: Sportograf og Nina
