Mai 2016 forelsket jeg meg i WOX. Jeg hadde vært veldig nysgjerrig, for i mine øyne var ikke Skien akkurat verdens navle, og de to som skulle arrangere løpet hadde i mine øyne et hårete mål om >1000 deltakere på deres første hinderløp. Til nå hadde hinderløp i Norge kun vært avholdt på sentrale Østlandet, og jeg ønsket de lykke til. Virkelig altså…for dette hadde de gjort før (altså arrangert store ting)…men ikke hinderløp. Wox 2016 hadde 677 deltakere som fullførte i strålende sol på Skien Fritidspark, det var en folkefest, det var boder over alt, border og krakker å sitte på – hadde jeg aldri opplevd på et hinderløp før! Og naturen var så vakker, jeg elsket terrenget vi hadde løpt i, det var skog, stier, gjørme, myr, masse vann (jeg elsker vann) – hindrene dog – ja der var det litt å hente. Men jeg var solgt, jeg skulle tilbake til WOX.

I 2017 var jeg dessverre i England og løp da WOX ble arrangert så gikk glipp av løpet da, dog hørte jeg bare god-ord igjen og nå hadde nesten 900 funnet veien hit!

Gleden var derfor stor da jeg endelig skulle få komme meg tilbake til Skien denne helgen. Yr.no kunne melde om sol og blå himmel – det er liksom sånn det skal være på WOX! Ikke minst hadde arrangørene som vanlig vært ivrige på sosiale medier med å «lekke» hinder. De kunne melde om «Black diamond», «Monkeybar med twist» til de voksne, puslespill, sandtaket, memorytest (!), trekke bil og mye mer. Jeg gledet meg som en unge! Og jeg ble ikke skuffet! Nesten 1000 voksen og 400 (!) barn koste seg villt denne dagen. Ja for iår hadde de barneløp også! Min lille Nora fikk kose seg med ikke mindre enn 5 herlige km, med bl a crawl, spiderwalk, container, balanse, hillclimb extreme, jungle madness, balansebom, monkeybar og hoppeball. En enkel måte å løse det på var å kjøre ungene ut på 2 x 2,5 km, drikkepause var innlagt og goodiebag + medalje i mål! Jeg er såååå imponert og var såååå sliten da jeg måtte legge ut på min runde nr 2 ;) Men tallene sier sitt, det BØR satses på barna, når man klarer å samle 400 barn til å løpe, og det t o m var ventelister, ja da er dette et MUST-do for alle hinderløpsarrangører! Og det behøver ikke være så avansert. Ungene bare elsker å få gjøre det samme som mamma og pappa.

Men la oss spole tilbake til voksenløpet. Jeg var litt treig med påmeldingen, og valget var derfor enten å starte elite, eller langt bak. Jeg tilhører kanskje ikke i elite mer, men jeg vil likevel løpe og gjøre så godt jeg kan, og dessverre er det litt sånn at jo lengre bak du starter, jo større er farene for kø i løypa. Så valget fallt på elite. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, det må være en jenteting, men vi var ikke mer enn 7 jenter som startet i elite, jeg kom inn som nr 4 – men plasserte meg som nr 20 blant alle jentene som var med. Dvs at noen jenter burde definitivt melde seg på i elitepulje neste år! Ja det er litt stress, man får litt ekstra puls, men det er jo også gøy å se hvor langt man kan pushe seg. Ihvertfall på WOX, som er en herlig teknisk løpeløype også, i spedd hindre, men her må man også være en god løper for å hevde seg. Rundt 5 km ble ihverfall jeg løpt i senk av ei rå jente. Hoppende lett løp hun forbi meg, og jeg måtte bare applaudere.

Dessverre (!) er jo en av reglene i eliteheat at man må klare hindrene selv… det som de aller fleste faller for med hinderløp er jo nettopp muligheten for å løpe sammen og hjelpe hverandre, og kjenne på denne samhørigheten og mestringen man får ettersom man blir bedre og bedre. Den eksisterer ikke i elite. Men selvfølgelig, desto større er mestringsfølelsen når man også her blir bedre og bedre og forserer større og mer kompliserte hinder etter som man forhåpentlig blir en bedre og mer erfaren løper. WOX hadde løst det på følgende måte, endel hinder var obligatoriske, dvs du måtte fullføre de for å beholde armbåndet du hadde fått utdelt. Andre hindre kunne man burpee-out. Dvs du måtte gjøre et helhjertet forsøk på hinderet før du evt kunne gå over til å ta burpees. På meg ble det 55 – 30 + 25 – burpees. Og for første gang kunne jeg skryte på meg 100 meter spurt ut fra start, fail på hoisten (har aldri skjedd før) og fryde meg over å starte 8 km løypa med 30 burpees.

Det kokte i hodet på meg, dette var ihvertfall tidenes verste start! Skal man ha en sjans på en bra plassering er man nødt til å klare hindrene, når skulle jeg skjønne det! Men jeg gjorde meg ferdig, kom meg opp og skimtet Caroline i det fjerne, vi løp relativt kjapt rett opp en bratt skråning, litt rundt i skogen der, ned igjen, over et netthinder og videre opp en bratt bakke der vi ble møtt av en vannkanon som var hendig plassert så vi fikk oss en god dusj før vi fortsatte ferden. Nå var jeg allerede oppe i ryggen på Caroline og vi kom likt ut til en liten dam (?) der en lang firkantet flytende sak lå, vi kom oss likt over på første forsøk og fortsatte ferden. Det var deilig å kjenne at løpeformen satt perfekt i dag og jeg jaget opp bakkene, jeg klarte å lage en glippe mellom oss og hadde en liten luke da vi kom til Container-madness. Ikke mindre enn 5 sykt høye containere, der vi heldigvis fikk bruke kortsiden til å komme oss over på. Ellers hadde det vanket 20 x 5 burpees og det hadde mildt sagt vært en katastrofe! Nå passerte jeg også Kathrine og det var deilig å kjenne på tellingen at jeg lå på 3. plass! Bare å gasse på. Vi kom til puslespill – hadde vært bekymret her, men acet det og kom kjapt videre.

Deathroll var neste hindring på veien…altså – man kan ikke alltid skjønne hva et hinder er, og da hindervakten sa hva jeg skulle gjøre måtte jeg spørre en gang til, antagelig noe så uintelligent som «Hæh?». Joda vi skulle legge oss ned og rulle sidelengs fra en strek til en annen…usikker hvor langt, men en 40-60 meter? Ihvertfall så jeg ut som en drita full sjømann da jeg reiste meg opp og sjanglet langt ned i brenneslebuskene før jeg fikk fart på beina i riktig retning igjen. Nå fulgte litt vegger, noen tunge baller vi skulle hive over skulderen , før vi kom til Timber road. Her bar det oppover, og jeg hadde lyst til å parkere de to bak meg litt, lett jogg hele veien og jeg så at forspranget økte. Jeg trengte dette til memorytesten visste jeg, så da jeg kom på toppen, var litt usikker hvor jeg skulle, valgte feil vei, skjønte jeg hadde løpt feil og de to andre hadde tatt innpå hele forspranget mitt holdt jeg på å begynne å grine! Bare å begynne på’n igjen, men nå var jeg usikker hvor mye jeg kunne klare å jobbe meg opp. De to andre hang på som to borrer…mer terreng, masse deilig vann, myra som jeg husket fra 2016, terreng, syyyyykt tung sandsekkbæring (ryktene sier 30 kg!) Det går nedover en lang stund, det kjentes ut som jeg fløy, men det gjorde jaggu de to andre og. Så kom vi til sandtaket…

Team OCR Norway på Deathroll tur;)

Åhhh det fryktede sandtaket. Det var nå det skulle avgjøres visste jeg, Caroline var for nærme meg, vi raste nedover sandtaket, så fort jeg bare turde, to dekk skulle trekkes i bånn, det var jo egentlig lett…men de borret seg ned i sanda. Så bar det oppover, men først måtte vi forbi 6 personer med bokseputer…sånne forseringer pleier jo å gi deg litt motstand og så slippe deg forbi. Men neida, her skulle de på død og liv alle 6 måke meg ned igjen, jeg måtte virkelig ty til dirty tricks og slåss meg forbi, nesten med livet som innsats! Da jeg endelig kom forbi knelte jeg sammen og måtte puste litt, dette hadde kostet tid og krefter – og så – memory testen…. 1576233B5…bahhh hvordan skulle jeg huske dette. Jeg sto der litt, memorerte etter beste evne og begynte å gå, jeg mumlet høyt for meg selv, om igjen og om igjen – så gjorde jeg det jeg ikke skulle gjort. Jeg snudde meg, så Caroline rett bak meg, alt for nærme, og så var det blankt! POKKER. Alle tallene var som hvisket ut av hodet mitt, jeg forsøkte å huske de, de var der, bare i feil rekkefølge og feil antall. Jeg prøvd desperat da jeg kom på toppen, men måtte ned igjen. TO ganger måtte jeg ned igjen, og måtte bare registrere at både Caroline og Kathrine var long gone.

Tilbake til 5. plass…verste var at nå begynte nr 6 å snuse meg i nakken også! Da jeg endelig fikk grønt lys var jeg rasende på meg selv, ca 2 km til mål, umulig å løpe inn…jaja man skal aldri si aldri, men jeg visste Caroline ikke ville gi slipp på denne plassen, hun var hindersterk på resten – så jeg var motløs. Irish table, 100 meter sprint med paintballskyting – jeg registrerte et skudd rett i skinka og et på fingeren, som på et millisekund ble dobbelt så stor. 3 x trang fødsel etter hverandre, litt myr med blytungt nett over og så ned på stadioen. Caroline så jeg aldri noe mer til – borte vekk, men Kathrine satt og sleit med en bil. Elite måtte sitte, og de listene jeg var sikker på skulle sitte fast så vi fikk fotstøtte var løse…åhhh jeg hadde gledet meg så til å trekke bil. Jeg fikk løsnet den litt, men fikk aldri fart på den. Kathrine nektet å gi seg, men jeg så det kunne ikke gå for noen av oss. Det var første mann til å bli ferdig med 25 burpees…så var det Black Diamond, feilberegnet litt på veien ned og kjente suget i magen da jeg mistet fotgrepet et øyeblikk, monkeybar siste, lang stang, 3 ringer og lang stang – misset første gang, men satt andre gangen. Over/under x 3 og så i mål!!! Endelig – medalje, redbull og …tårer. Jeg var så lei meg…som de sier i spartan «you’ll know at the finishline!» og jaggu du, i hinderløp kan alt skje, og bom på hinder er uakseptabelt! Jeg visste hva min svakhet var, jeg løp meg bort og mistet kanskje pallen der. Det tok meg en times tid, måtte sitte litt alene – men så var smilet der igjen. Det var fortsatt sol, alle var glade, Lars kom bort til meg og ville vite hva jeg syntes. Og hva annet kunne jeg si enn at dette løpet hadde utviklet seg til å bli et hinderløp i verdensklasse – vi trenger ikke lengre reise langt for å finne bra løp, ikke bra – bedre enn bra! Norges hinderløpsarrangører har kommet langt! Og jeg fryder meg!

KlemMari

Denne gjengen her ass….holdt på å ta helt kilevippen på meg!