«Hvordan gikk det i helga»?

«Har ikke du vært på konkurranse igjen?»

…jovisst har jeg det! Og hvordan gikk det…veeel spør du meg så er jeg ikke 100% fornøyd med egen innsats. Men jeg dro i land en 7.plass elite jenter og en 12 plass overall av alle jentene så må vel være fornøyd med det egentlig. Kritikken jeg gir meg selv er løpingen min som fortsatt er alt for svak, og de 3 hindrene jeg ikke klarte og måtte ta burpees på – en dust betongsak vi skulle over som jeg ikke hadde sjans til å komme opp på (jobbe med spenst!), stairways to heaven (på tide at jeg blir venner med det her hinderet nå!) og traverse-veggen (altså…klarte veggen liksom, men ikke traversstokken som holder de to veggene sammen…bahhhh). Men utover det – ja så er jeg vel fornøyd med meg selv.

Vi hadde nemlig tatt turen til Sandnes i helgen. Jeg hadde gitt beskjed til Martin Kistle, en av arrangørene at det var uaktuelt. Fly i Norge er på ingen måte gratis, og vi hadde rett og slett ikke råd til turen….men makan til mas har jeg aldri vært med på. Jeg fikk tilsendt bilde på bilde av hinder, flagg, plakater mm, jeg kjente det boblet av lyst, disse gutta gikk ikke halvveis inn i planleggingen, hver minste detalj av tenkt på og alt skulle være perfekt. Så sier han plutselig at Arnel kommer. Mannen som er min mentor innen hiderløp og har reist verden rundt for å filme og ta bilder av hinderløp. Sist vi møttes var i Lake Tahoe – og jeg kunne ikke la muligheten går fra meg. En desperat sjekk av flyreiser igjen ga oss en flytur ned sent fredag kveld og hjem lørdag kveld. Tidenes raskeste visitt, men for en tur, for et løp!

Jeg fikk spørsmål fra Bjarte – mr Farm ninja challenge – «var det bedre enn Toughest?» Vel, Toughest er kanskje DET mest profesjonelle hinderløpet vi har i Nord-Europa, de har holdt på i mange år nå…men om Northman OCR ikke var bedre, så var det jaggu meg en fotofinish i mål der altså! Og DET er et kompliment. Northman OCR blir nemlig avholdt samme helgen som åpningshelgen til Toughest i Malmø, men jeg angrer på ingen måte på at jeg heller dro til Sandnes:

Løypa var 8,3 km lang og istedet for å løpe fra start til mål i en runde, løp vi en strekke tvers gjennom Sandve parken i Sandnes. Start gikk på noen forlatte togskinner og inn i Sandveparken. Videre her gikk løypa i all hovedsak på grusveier, kun avbrutt av X antall elvekrysninger i forfriskende elv. Målgang var midt i Sandnes sentrum, der et lag rugbyspillere sto og ventet på oss, før vi avsluttet med 4 x dragonsback og så rett til den velfortjente medaljen. I mål sto også Øyvind og ventet på oss, en mikrofon hadde han fått tak i, og i alle timene løpet holdt på, sto han der og ropte oppmuntrende til alle som kom i mål. Det var en stemning som var til å ta og føle på, og selvom jeg var så sliten at jeg gikk rett ned for telling da jeg passerte målstreken, kunne jeg ikke annet enn å smile da jeg høret «Neimen der kommer fru Weider og!» Haha bare elsker disse gutta altså!

Men la oss snakke hinder – dagen før dagen rakk ikke vi å løpe gjennom løypa, men endel andre hadde vært og tittet, og vi var alle rimelig nervøse da vi sto på startstreken. Ryktene gikk om mange og vanskelige rigger, og vi var nesten redd for at gutta hadde slått litt for mye på den alt for store tromma. Men jeg personlig synes løpet var perfekt (ja med unntak av den dumme betongsaken vi skulle oppå da…men det er jo bare mine tanker da;). Det var en perfekt balanse mellom vanlige hinder som forventes at man skal kunne passere:

– trang fødsel (dekk man skal krype under)

– balanse over vei

– dekk velt

– tire pull (trekke et dekk)

– div over/under hinder

– dekkhaug

– nettklatring

Jeg elsker tung bæring og her kunne de by på

– log carry

– dekk carry

– kannebæring

– 25 kgs sandsekk

De klassiske hindrene:

– høy vegg

– tauklatring

– skråvegg + inverted wall

– heavy pull

Hindre for litt mer spesielt interesserte:

– kombinasjonen spinningwheels/monkeybar/spinningwheel

– ringer

– dragons back

– dips walk

– stairways to heaven

– traverse vegg med nunchucks og kuler

– bjelkearmgang

Gutta var helt sikre på at de hadde den lengste traverse veggen de hadde sett, ja den var imponerende, men det som virkelig var «imponerende» var krypehinderet deres – jeg tror ikke jeg vet om en eneste person som liker dette, men på den annen side, som jeg sa til en av de andre, Northman OCR hadde virkelig lagt sjela si i dette krypehinderet, og jeg gratulerer dem, antagelig er det bare Spartan som har klart å slå dem i lengden på et krypehinder i alle de løpene jeg har vært med på. Dette var virkelig imponerende…på en hinderløpmasochistisk måte!

Tilsammen hadde de klart å få til 52 hinder på 8,3 km og det skal de ha kred for. Her fikk du virkelig bonus for pengene dine, og det beste var at de hadde laget ordentlig, solide hinder. Heller ikke her var noe overlatt til tilfeldighetene, det var hele 4 lanes med spinning wheels, 4 lanes med travesevegger og haugevis med tau. Dette var med på å unngå noe kødannelse, ihvertfall i de tidlige puljene der man løp litt mer for plassering enn kanskje de litt lengre bak. Det er også (for min del) viktig å unngå for mye kø, når man til stadig dypper folk i vann, å stå stille og vente på tur i hinder da er nemlig det verste som kan skje, da kommer hypotermien raskt.

Nei folkens, dette var meget bra gjennomført, et imponerende førsteløp, og jeg bare gleder meg til neste år. For heller ikke da kommer Toughest Malmø til å ha «gleden» av mitt nærvær – jeg stikker heller tilbake til Sandnes. Jeg er spent på hva gutta kan få til da! …jeg vet også at drømmen deres er å bli kvalifiseringsløp til EM. Jeg sier at den søknaden var vel gjennomført, og vi får bare se hva neste år bringer!

KlemMari

Hjemmesiden HER – følge med – påmelding 2019 åpner snart!