For en og en halv uke siden så skjedde det noe. Jeg hadde min lengste løpetur etter skaden samtidig som dette var den løpeturen hvor jeg hadde minst ubehag både under og etter løpeturen. Å lykke!
De siste ukene har det sakte men sikkert blitt litt og litt mer løping, men hofta kjennes fortsatt litt ruskete ut. En god følelse er at jeg kjenner jeg er sterkere i hofta, jeg har også fått kommentarer på at jeg løper fint. Det ser virkelig ut som de siste måneders styrketrening har hjulpet og det er hvertfall en motivasjon til å fortsette med de «kjedelige» øvelsene!
Sist uke var en seier på så mange måter. Jeg hadde mine første turer på sti hjemme i marka. En av turene var med en glad gruppe løpere jeg ledet rundt Vettakollen i forbindelse med et arrangement Salomon og Intersport hadde på Sognsvann sist torsdag. Det å få dele stien med andre løpere gir alltid ekstra påfyll av energi. Så takk til alle som møtte opp!
Lørdag fikk jeg lov å sette på meg startnummer igjen. Det var Holmenkollstafetten og laget på jobben manglet folk. Jeg skal jo egentlig holde meg unna asfaltløping en stund til men med god oppvarming og nedjogg skulle det gå greit å løpe en drøy kilometer i litt raskere tempo. Jeg klarte ikke slutte å smile når jeg fikk stafettpinnen i hånden. Det var så herlig å la beina gå og ikke overraskende kom konkurranseinstinktet når jeg ante muligheten til å løpe forbi flere andre. Hofta kunne bekrefte at asfalt ikke er det beste underlaget ennå men heldigvis ingen større smerter. 
Søndagen ble tilbragt på smale stier i marka sammen med en god venninne. Det var herlig vårvær, snøen var nesten helt borte, skogen var grønn og full av småblomster og fuglene kvitret. Snakk om å være høy på livet. Løping blir ikke stort bedre enn dette!
Mitt største problem nå er å klare og holde tilbake. I takt med at løpingen kjennes bedre og bedre ut får jeg jo lyst til å løpe på mer og mer. Et litt desperat ønske om å stille seg på mølla og gi det jeg har for å få tilbake løpekondisen. For det skal sies, løpingen kjennes hverken rask eller lett ut om dagen. Jeg vil så gjerne kjenne meg rask og utholdende igjen slik jeg var i januar. Men en dag av gangen, skyndte meg langsomt. Nå handler det om å kunne løpe fint helt uten ubehag og få bygget opp en viss mengde igjen. Jeg vet at det å bli for ivrig nå er den største risikoen for å rykke tilbake til start igjen. Det hjelper å ha en trener som trekker litt i bremsen. Nå prøver jeg å holde fokuset på gleden det er å få løpe fritt i skogen.
Til slutt et lite innslag av reklame ? onsdag 9.5 skal jeg få lov å snakke om ultraløping i forbindelse med et arrangement som Salomon har på Sport 1 i Storgata. Håper på å se mange der :)
Vår i skogen!
