Påmelding kvelden før, logistikk, nerver – og strategiske barn som sender vippskrav to minutter før start. Dette til tross, 10 for Grete ble en opptur.

Jeg var sikker på at jeg hadde meldt meg på halvmaraton på Oslo maraton i 2020. Det er jo tradisjon for meg. Da jeg plutselig fikk e-post fra Oslo maraton at halvmaratondistansen var full så begynte jeg å lete i mailene mine. Neida! Ingen tegn til påmelding fra meg, og jeg hadde heller ikke hørt noe fra dem angående overflytting av startnummer fra 2020 til 2021.  

Dermed ble Oslo Maraton 2021 hengende litt i lufta for meg i år. Jeg skulle heller ikke stå på stand på Expo med Runner’s world, og mannen min skulle reise bort så jeg var alene med barn og vår coronabortskjemte hund som ikke vet hva det er å være alene hjemme lenger.  

Dagen nærmet seg og jeg klarte ikke å la være å tenke på at jeg skulle vært der. Det åpnet seg opp noen plasser på halvmaraton, men plutselig synes jeg den startet litt tidlig med tanke på syvsoverbarn, lufting av hund og alt jeg skal rekke før jeg står på den startstreken, så da begynte jeg å leke med tanken om at jeg kanskje for første gang skulle prøve «10 for Grete» som startet litt senere på dagen.

Jeg har hørt at det er en morsom og rask løype, men vanligvis synes jeg den distansen er brutal.  

Ikke før sent kvelden før fikk jeg meldt meg på. Det var en lettelse når det endelig var gjort. Endelig skulle mor løpe fysisk løp igjen, og barna skulle passe hund noen timer.

Samtidig som påmeldingen var et faktum startet nervene.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir så nervøs. Jeg er jo bare en vanlig mosjonist, men jeg har vel noen mål og forventninger til meg selv som jeg er usikker på om står i stil med form og treningsinnsats gjennom coronatiden.  

Forberedelsene

Jeg står opp lørdag og spiser så smart jeg klarer utover dagen. Det er det vanskeligste med et løp som starter kl 16. Fylle på næring på riktig måte.

Heldigvis er det ikke en lengre distanse. På med løpeklær og en liten dæsj av løpeparfymen min JOY. Bare et lite rituale 😊 

Jeg reiser nedover mot sentrum, og er så spent. Jeg får hentet startnummer, slått av en prat og handlet litt hos Torbjørn på Run4 før jeg møter mange fine løpevenner på Rådhusplassen, blant annet Anna og Jenny. Det er så stas å møtes igjen på løp. Dette har vi ventet lenge på.  

Jeg møter min venninne Lauren som også skal løpe. Vi gleder oss begge to.

Vi drikker en smoothie og tar den berømte og viktige siste do-turen før vi skal finne puljene våre, men først kommer løpelyn-venninna vår Kristin og overrasker oss.

Hun skulle ikke løpe selv i år, men kom for å heie!! Ååååh så glad jeg ble.  

Klar for start

Jeg finner puljen min. Jeg skal begynne å løpe klokka 15.55. Jeg har ikke varmet opp med noe annet enn litt hopp og sprett. Jeg som har lovet meg selv å bli flinkere til det. 

Vi blir ført mot startstreken hvor det er oppvarming sammen med Naardic. Jeg finner plutselig ut at jeg har behov for å skrive til barna at jeg ikke kommer til å svare på telefonen den neste timen selv om de visste at jeg skulle løpe.

En melding til datter, en arm i været og en fot ut som oppvarming.

En melding til sønnen, en arm i været og en fot ut.

To minutter igjen til løpet! Ups! Et “vippskrav” fra en av de håpefulle. Det var et strategisk godt tidspunkt. 

Godt det ikke var mer enn 100 kr, for her kunne man gått på hva som helst i adrenalinrusen like før start. Haha. (Barn, jeg kommer til å tømme konto før de neste løpene, så dette funker ikke flere ganger).

Telefon på lydløs og ned i flipbeltet. Vi snakker om sekunder til start. Jeg ser fartsholderne med 45 minutter like foran meg.

Jeg har ikke planlagt det, men jeg tenker der og da at disse gutta vil jeg prøve å se ryggen på underveis. Det kan bli tøft, men hvis jeg kan komme inn nærmere 45 enn 50 så vil jeg bli veldig glad.

Jeg løper ut hakk i hæl med dem, og følger dem den første kilometeren. Jeg får bare prøve å holde meg sammen med dem så langt det går. Jeg skal overhodet ikke løpe forbi, for da vet jeg at jeg vil gå på en smell.  

Løpet er godt i gang

Vi er en liten gjeng som løper sammen, og selv om det er høy fart så får man på en måte “hvile” på hælene til andre i enkelte områder.

Ganske slitsom hvile ja, men man bruker i hvert fall ikke krefter på å løpe forbi og det blir jevn og fin løping. 

Som alltid er det høy gåsehudfaktor når man kommer inn på Karenslyst allé og gjengen fra Garmin lager liv og røre. Foreldrene mine heier også på Skøyen siden løpet går rett forbi leiligheten deres.

Mye bra boost på Skøyen altså, og vi lurer oss over den bittelille bakketoppen før vi løper ned til Bygdøylokket og turen går inn over Frognerkilen som jeg synes er lang i dette tempoet.  

Jeg er ganske sliten når jeg kommer til Tjuvholmen og Aker brygge. Det er feil sted å ikke ha krefter på. Det er jo i hjertet av Oslo maraton med masse publikum og herlig stemning, så jeg smiler meg tappert gjennom hele brygga og Rådusplassen og tenker at det er bedre å “falle av” nedenfor festningen. 

Jeg hører fartsholderne snakke (rolig og balansert – dette er jo bare en vanlig lørdagstur for dem 😀) om at vi ligger veldig godt an. Løper vi i dette tempoet kommer vi inn på 44.30.

Jeg vet ikke om det var vondt eller godt å høre. Jeg har en pers på 44.28 fra noen år tilbake, men den hadde jeg ingen planer om å sikte på i år. De siste par kilometerne er det noe stigning og brostein i gatene etter at vi har rundet festningen.

Det gjør ganske vondt å henge på. Jeg er ikke helt sikker på hva som skjer, men jeg tror kanskje den ene fartsholderen holder det raskeste tempoet for de som vil prøve seg på enda litt raskere enn 45. Jeg prøver å klore meg fast i ryggen på han jeg ser. Noen rundt meg faller av. Jeg vil falle av, men jeg jobber så godt jeg kan. Det blir en luke.  

På vei opp hvor man får Stortinget på høyre hånd, men svinger inn til venstre har jeg bare lyst til å skrike. Det blir flatt i grevens tid.

Det går litt bortover før man svinger ned til venstre og den blå løperen ligger foran meg frem til mål. Jeg følte at jeg hadde mistet fartsholderen litt, men jeg klarer å skru opp tempoet nedover.

Jeg hører “heia Maria” fra Kristin og plutselig ser jeg fartsholder like foran målstreken. Jeg er den første som kommer bak han, og jeg roper “VENT PÅ MEG! JEG VIL VÆRE MED!!”

Han har nok hatt et par sekunder å gå på for han snur seg og sier “Kom igjen” og jeg beiner over målstreken og ser 44 tallet på klokka mi. 44.58! JAAAA! Det gikk. Jeg ble så glad. Hvordan kunne dette gå an nå? Jeg overrasket meg selv.  

Ny medalje i samlingen

Jeg fikk takket fartsholder i mål. Tenk om det alltid var sånn at de kunne vente på oss, og få oss inn til alle drømmetider 😀 Haha, det var slik det føltes den dagen! God og sliten i mål med medalje rundt halsen. For en følelse å endelig oppleve dette igjen sammen med mange andre.  

Tilbake til virkeligheten! Mor måtte komme seg hjem igjen, og kunne dessverre ikke bli lenge i sentrum for å nyte stemningen videre, men jeg fikk godt selskap av cheerleader og lynvingen Kristin på bussen til Kjelsås hvor vi kunne snakke løping, løp og løpsopplevelser. Heldigvis kunne jeg følge den gode stemningen videre på Instagram hvor den ene etter den andre, inkludert meg selv, delte sin løpsopplevelse. Ekstra moro var det å se at også Lauren, som hadde slitt med vondt kne en periode, løp i mål på sin aller beste tid.  

10 for Grete ble en fantastisk opplevelse. Veldig gøy løype, og der og da var jeg bittelitt glad for at jeg ikke skulle løpe dobbelt så langt 😀 Nå gleder jeg meg til den neste 10 km også, som er Hytteplanmila. Sees vi der?  

Hilsen Maria  

Foto: Sportograf, Lauren, Anna og jeg