Nei nei nei, ikke bokstavelig talt!

Det begynte knallbra med ny pers på 10 km på sentrumsløpet! Da var jeg selvfølgelig helt vilt #høgepålivet! Sentrumsløpet er mitt favoritt 10 km løp. Det er booket av i kalenderen nesten på lik linje som julaften og 17. mai. Så moro og så utrolig stemningsfullt å passere Rådhusplassen. Der er det alltid liv og røre. Jeg gleder meg til årets sentrumsløp som nærmer seg. Det er bare drøye 3 uker til. Om det er like mye fart i kroppen i år som i fjor gjenstår å se.

Sissel og jeg feiret hver vår pers på sentrumsløpet midt på Karl Johan! 

Sentrumsløpet var faktisk det eneste løpet jeg hadde meldt meg på i fjor vår, men plutselig vant jeg en plass på Iform løpet. Jeg valgte 5 km, og det er ikke for pyser! Jeg tenker ofte på 10 km at jeg skal gi jernet. Hva tenker man da på 5 km? Det er bare å la det briste eller bære. Da er det ingenting mer å hente når man kommer i mål.

Disse to løpene gikk bra, men så begynte sannsynligvis et innvendig stress. Jeg hadde meldt meg på Reykjavik maraton den 19. august som jeg skrev om i forrige innlegg. Jeg følte at det var en del jeg måtte gjennomføre før jeg kunne ta sommerferie. Reykjavik maraton var nemlig klistret fast i sommerferien min med kun to dager jobb mellom.

Jeg løp mye i fjor vår, og kjørte på med noen hardere turer som for eksempel den ene som gikk fra Skøyen etter jobb, og hele veien opp til Frognerseteren på asfalten i stekende varme. Det gikk for så vidt bra, men kroppen fikk juling nedover igjen mot Ullevålseter og Maridalen. Litt for kort tid etter tok jeg en tur som jeg har gjort før de andre to maratonene jeg har deltatt på også. Hakadalen – Kikut (nesten) og hjem til Kjelsås. Den er på litt over 3 mil, og veldig kupert. På denne turen stivnet jeg tidlig. Likevel trosset jeg alle signaler, og løp hele veien hjem. Jeg var ganske fornøyd med at jeg tålte smerten, for man kan jo tross alt oppleve å få det vondt på maraton, men dette var ikke smart! Tvert imot. Her burde jeg lyttet til kroppen. Jeg hadde forferdelig vondt i rompa.

Helt ferdig

Et par dager etter reiste jeg til Italia på ferie. Jeg er en ferietrener. Elsker å starte dagen med en løpetur, men resultatet av de øktene jeg hadde hatt like før turen gjorde at jeg bare kunne glemme gode løpeturer. Jeg prøvde meg de to første morgenene, men kroppen hylte, og da bestemte jeg meg for første gang på noen år at den skulle få litt lengre løpehvile. De to ukene jeg skulle være i Italia skulle den få. Vi skulle gå flere lange dagsturer i fjellet, noe jeg tenkte ville gjøre godt. Turene var fantastiske, og gikk helt strålende.  

Seiser Alm 

Når jeg kom hjem var det under 3 uker til Reykjavik maraton, og vi dro rett på hytta. Her så jeg for meg noen fine turer. Jeg våknet opp første dagen på hytta med sår hals. Jeg ble ikke ordentlig syk, men jeg var redd for å bli det, så jeg holdt meg i ro. Kjente litt på desperasjon. Etter en liten uke gikk det over, og jeg kom meg ut. Jeg kjente fort at kroppen langt fra var på lag med meg igjen. Jeg kontaktet en bekjent som driver med akupunktur, og drømte veldig om at hun hadde en quick fix metode på lager. Slike ting er ikke quick fix, men jeg tok en tur til henne når jeg kom hjem fra hytta noen få dager før maraton. Det tok ikke bort alt, for kroppen slo seg vrang på maraton, men det tok bort den konstante vondten som hadde satt seg i kroppen.

Reykavik maraton kom og gikk. Jeg gikk til flere behandlinger, både til akupunktør og manuell terapeut. Det sitter hovedsakelig i setemuskulaturen på venstre side, men tar tak i hele hamstring når smertene setter i gang. For eksempel kan det være helt utrolig vondt å sitte i bilen på en lengre tur. Da iler det nedover hele foten. Det høres kanskje ut som jeg sliter med dette enda, og jeg er faktisk ikke helt sikker på om det er helt borte enda. Jeg har passet på å trene en del styrke og mobilitetsøvelser i vinter, blant annet yoga. Jeg har løpt mindre, og gått mer på ski. Likevel er jeg ikke helt sikker på at det har gitt seg helt.

Reykjavik maraton ble tøff i fjor. Det ble også KK mila (men det var aller mest på grunn av varmen) Heldigvis fikk jeg to gode halvmaraton på slutten. Både i Oslo og i Skien. I Skien satt jeg ny pers, så jeg er fornøyd med året, men det ble et år jeg følte at skavankene meldte seg for fullt.

Det er et tankekors at det var i perioden hvor jeg jevnt og trutt trente styrke 3-4 ganger i uken at jeg hadde høyest progresjon på løping og ikke en eneste plage. Det er noen år siden nå, og før min første maraton. Jeg ble bitt av løpebasillen, og jeg synes det vanskelig å finne balansegangen. Skal man løpe lange løp trenger man mengdetrening på løping. Det går ut over styrketreningen siden ikke tiden strekker til. Skal man løpe lange løp trenger man også nok styrke i kroppen. Dette handler om prioritering og noen riktige valg.

Håper egentlig dere fyrer løs i kommentarfeltet med deres erfaringer for jeg er famler fortsatt litt her. I tillegg har jeg gått meg litt vill i skojungelen på grunn av dette. Utforsket meg helt bort. Nå sier bare manuell terapeuten et ord til meg; demping.

Jeg ser frem til løpene i 2018, og håper de kan nytes uten altfor mye spenning om hvorvidt kroppen skal holde eller ikke. Jeg lover å gjøre gode øvelser fremover, og ikke minst lytte til kroppen!

God påske! :-) 

Hilsen Maria