For meg har det vært en opplagt sak: Jeg løper der jeg vil, når jeg vil. I befolkede trakter og i øde områder, langs veier med og uten trafikk, i skog og mark, tidlig og sent. I helt ukjente byer holder jeg meg primært i områder der folk ferdes, og jeg løper til ”normale” tider, men jeg vil ikke begrenses av unødvendig redsel for ting som potensielt kan skje når sannsynligheten tross alt er mikroskopisk. Irrasjonell frykt tåler godt å utfordres. For eksempel å løpe alene med hodelykt i skogen hjemme når det er mørkt, eller stikke ut i otta når det er økt risiko for å treffe på dyret jeg aller mest frykter nærkontakt med: Grevling! Det får opp pulsen, men den reelle faren er liten. Bare noen få ganger har jeg opplevd å føle meg utrygg på grunn av andre mennesker. To ganger har jeg vært direkte redd.
Den første gangen frykten for alvor grep tak, var under en tidlig morgenløpetur på Fuerteventura. Løperunden var oppmerket og solen hadde stått opp, men etter hvert som de fargede steinene i veikanten ledet meg stadig dypere inn i et landskap som mest minnet om månen, telefondekningen forsvant og en løs hund virret rundt alene lenger frem, valgte jeg motvillig å snu. På returen dukket en pickup opp på veien bak meg, og snart var den tett på. Selv om veien var mer enn bred nok holdt den seg der, i mitt tempo. De tre skrålende mennene i førerhuset hadde det nok bare moro, men for meg var det alt annet enn gøy.
Den andre gangen var hjemme i Ski. En tidlig høstmorgen for noen år siden var jeg ute på langtur. Selv på hovedveiene var det bare en og annen bil, og jeg nøt søndagsstillhet og frihetsfølelse. Sansene ble skjerpet et hakk da jeg tok inn en øde skogsvei og hørte en bil svinge inn rett etterpå. Vanligvis ville jeg ikke tenkt over det, men denne veien leder ikke noe sted; hvorfor skulle den inn her så tidlig på morgenen? Det uttrykksløse blikket som møtte mitt gjennom den sakte passerende bilens vindu forsterket ubehaget. Bilen forsvant ut av syne rundt en sving, og jeg diskuterte med meg selv hvorvidt det var best å snu. Til tross for tanker om at ingen ville høre eventuelle rop om hjelp, ei heller finne meg om jeg ble drept og dumpet, synes jeg det ble for dumt å la seg skremme. Jeg tok imidlertid telefonen ut av armholdere, trykket den til øret og lot som om jeg pratet med noen. Å «ja’e» og «ha’e» inn i en taus telefon kjentes rimelig teit, men en viss trygghetsfølelse gav det da bilen en kort stund senere kom tilbake. Bilen passerte i samme rolige tempo, kjørte tilbake ut på hovedveien og forsvant.
Den intetanende mannen hadde neppe skumle hensikter. Bare en ubehagelig tilfeldighet. Opplevelsen inspirerte til skriving av et blogginnlegg der konklusjonen var at kvinner ikke må la seg begrense av frykt. Vi må naturligvis ikke ta idiotiske sjanser, men generelt sett er risikoen svært liten. Hvor ofte hører vi om egentlig om løpere som blir overfalt i vår del av verden, argumenterte jeg. Det hjalp lite at svaret virket opplagt, når avisenes hovedoppslag samme dag var om en kvinnelig jogger som var funnet drept i Ålesund.
Jeg skrinla blogginnlegget den gang, men har tenkt mye over temaet og holder fast ved min konklusjon. For egen del er det fremdeles møte med hissig grevling som volder mest bekymring. Men det er klart, når min tolv år gamle datter av og til spør om hun kan ta seg en løpetur alene vakler overbevisningen faretruende.
