Mitt andre maratonløp: Fødselen gjennoppleves

To små vietnamesere på Expo plass…

Barcelona! 

Våren er her, årets første løp er her og det betyr at jeg skal begi meg ut på en av smertefestene mine i form av maratonløp. Det kommer til å bli gangsperre, krampehelvete, smertefest, blå negl, blodblemmer i lang tid etterpå, men hva så? 

Den siste timen av min første maraton tenkte jeg konstant “fy faen, aldri mer”, men så fort løpet var over, magen fikk litt mat og før jeg visste ordet av det var planene for neste maratonløp allerede spikret. Det er som å ha vært på fest, dagen derpå ligger du i sengen og sier «aldri mer alkohol», men likevel er du en av de første som svarer ja når noen inviterer deg på fest.

 

Målsetting

Yoho, dette har alle ventet på!

Tidsmessig sikter jeg mot å krysse mållinja på under fire timer og tretti minutter. Hva må jeg gjøre? Hvordan skal jeg klare det? Her er fasiten: Jeg må løpe 6:20/km eller fortere. Fra tidligere maratonløp har jeg PB på 4:50. Den siste mila er jeg som en halvdød struts uansett, og da er det viktig å komme i mål med et snev av selvrespekt, rak rygg og god stil.

I forkant av løpet fikk jeg beskjed fra Didrik Hermansen (løpecoachen min) om å dele løpet i tre deler og holde så jevn fart som mulig hele veien. Jeg gjorde som Didrik sa, nesten…

På vei til Expo for å hente startnumrene.

Barcelona, jeg bare digger deg!

Sprekeste og herligste jente!

 

Jeg har aldri vært så klar før et løp som nå. Hodet var på plass og beina føltes sterke. Dagen før løpsdagen løp jeg og Jeanette til Expo for å hente startnummerene. Det kriblet overalt i kroppen. Herregud jeg gledet meg til å oppleve årets første løp, i short og med utslått hår!

 

Ready, set, action!

Nå blir det fest!

Natten før start sov jeg litt dårlig. Jeg var ikke bekymret for løpet, men jeg tenkte på all den maten jeg hadde puttet i meg de siste døgnene. Jeg kjente magen strammet seg og det så ut som om jeg var 8 mnd på vei. Jeg var litt bekymret over hvor lenge dette «fosteret» kom til å pine meg under løpet. Jeg ble litt bekymret over at jeg kanskje kom til å oppleve «prematurfødsel» midt i løypa.

Klokka 06:00 søndag morgen var det ut av senga. Fortsatt «høygravid», men som alle sier, næringsinntak er superviktig før et maratonløp. Etter en bedre frokost som bestod av hard og tørr baguette med grønn banan dro Jeanette og jeg av sted til startområdet kl.7:45 med mange gode tanker i hodet, og en stor dose med optimisme. Jeg følte meg uthvilt (til tross for litt dårlig natt), jeg følte meg sterk og jeg følte meg superklar. Et glimrende utgangspunkt for et flott maratonløp!

 Hvert løp er en fest, da er det lov å pynte seg litt og slå ut håret! Hilsen trøttetryne Anna

1/3 av løpet: «Bakkeinntervall med full blære»

Dette dere!

Snart braker det løs.

 

Ved startområdet snakket Jeanette og jeg om alt mulig rart. Vi smilte, vi klappet, vi hoppet og vi ropet. Startskuddet gikk kl. 08:45 ish, og sammen med ca. 20.000 andre løpere bar det i veg. Fyttigrisen beste stemning noensinne. Jeg fikk gåsehud flere ganger. Jeg hadde skikkelig trua på at jeg ville klare å løpe ned mot 4:30 og la meg godt til rette like foran fartsholderne med 4:30 ballongene. Kort tid etterpå skiltes Jeanette og jeg lag, vi skippet ut av startområdet som en gjeng våryre harer. Oh my fuckings shit, det gikk så uanstrengt, så uanstrengt. Nå hadde jeg funnet flyten som alle snakket om. Flytsone, harmonisk, drømmende. Det eneste som bekymret meg var at jeg måtte tisse. Jeg fikk ikke tid til det før løpet startet. Hva gjør jeg nå? I løpet av en time debatterte jeg med meg selv hvorvidt jeg skulle stoppe eller ikke. Hvis jeg stoppet ville bein mine stivne, det ville jeg jo ikke ha noe av. Det var dokø, skulle jeg bare sette meg ned bak en bil eller en container? NEI! Kjør på videre, det går over! Ingen skulle få se stumpen min!

Mellom 7 km til 10 km kom den første slake oppoverbakken, den var laaaaang og seig! «Bakkeintervall Anna! Dette fikser du, dette er flatere enn 10% stigning på mølla som du har gjort mange ganger før». Beina var lette og gode, nesten skremmende. Lett i beina trippet jeg oppover i samme planlagt tempo uten å være andpusten. «Gud hjelpe meg hva skjer? Det blir pers i bønner og spann!» tenkte jeg.

2/3 av løpet: «Ørken kaller og Anna faller»

Farten lå nå på ca 6:15, helt perfekt. Flytsonen fortsatte.

Mange snakker om å nyte byen mens man løper. Få med deg bygningene, folkemengden, gatemusikken, underholdningen og heiaropene. Så denne gangen lot jeg meg lure og droppet musikk på ørene, og det angret jeg bittert på. Stemningen langs gata her var tammere enn Valencia maraton. Litt for dødt etter min mening. Jeg la egentlig ikke merke til en dritt av byen. Jeg hadde mer enn nok å passe på mine slitne bein og den skyhøye farten min. Jeg la i alle fall godt merke til motbakkene og varmen fra Sahara (skrev forresten Sibir først hihi). Eller var det nå overgangsalderen skulle komme for fullt? Jeg prøvde å fokusere på positive ting. Jeg så for meg at jeg kom i mål med begge hendene i været og smilet var bredt som en tyrannosaurus Rex.

Tiden på halvmaraton ble 2:04 (ifølge klokka mi). Nå ble dama litt høy på seg selv og tenkte «Fortsetter dette så blir det ny pers med god margin!» «Kanskje jeg kan gønne på mot slutten og komme under 4:20 til og med?» Beina kjentes utrolig bra, høy tråkkfrekvens, upåklagelig teknikk og meget elengant løpestil (in my dreams).

Ved passering av 26 km kjente jeg at dette kom til å bli tungt. Lårene begynte å verke, og det ble tyngre og tyngre å løpe. Det verste var varmen. Jeg fikk akutt heteslag lignende følelse. Det var tåkete foran meg, jeg var svimmel, jeg var drit varm i kroppen, og jeg var så kvalm. Jeg hadde tatt med en vannflaske fra hver eneste drikkestasjon og drukket opp alt. Magen var sprengt og der kom de første «riene» snikende. Ved 27 km måtte jeg stoppe for å kaste opp, følte meg mye bedre. Så løp jeg videre, ved 29 km kom oppkast nr.2. Plutselig fløt alt så lett etterpå, enn så lenge..

3/3 av løpet: «Riene kommer for fullt»

Resten av turen var det veldig mange tilskuere som oppmuntret og heiet på løperne. Noen sa «you’re looking good Anna» og «you´re a strong woman», strong my as tenkte jeg (haha)… Jeg klarte knapt nok å løfte beina eller blunke jo! Hadde jeg løpt i terreng uten publikum hadde jeg lagt meg ned for å dø for lengst!

Frem til nå måtte jeg helle vann over hodet og nakken og ryggen og brystet for å kjøle meg ned, så jeg var helt gjennomvåt men kroppen var like varm. Noen meter lenger bort så jeg førstehjelpspersonellet, jeg stoppet for å få dem til å klippe armene på trøya mi. Aldri mer langermede trøye på maratonløp! ALDRI MER! Merk mine ord… 

Måtte ofre klubbtrøya mi, vondt i hjertet.

Jeg så på klokka, 40 km, bare 2 km igjen, ja…. bare hvis klokka mi hadde vist rett! Og det gjorde den ikke, for den viste nemlig 2 km mer enn det egentlig var. «Denne klokka skal rett i søpla når jeg er ferdig!» De negative tankene kom sigende, og jeg vurderte fortløpende å bryte. Nå har jeg aldri brutt et maratonløp (har ikke løpt mange heller, si), og jeg beit tennene sammen og fortsatte. Hadde ikke reist helt til Barcelona for å løpe maratonløp uten å komme hjem med en medalje.

40 kilometer: Fødeselen er i gang – Ingen nytelse uten lidelse…

Nå smalt det fullstendig! «Riene» hadde kommet for fullt og det gjorde så vondt overalt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg snakket høyt til meg selv. «IKKE STOPP, DET GJØR IKKE MINDRE VONDT AV Å STOPPE!», «jo fortere du løper nå jo fortere blir du ferdig med jævla dritten her!». Endelig så jeg målet langt langt borte, masse folk på begge sider langs veien, alt lå til rette for en «vakker» avslutning på maratonen, bortsett fra den lille søte jævla stigningen inn til mål. Nå kunne jeg ikke bryte uansett hvor vondt jeg hadde det. På samme måte som på fødestua, riene kommer tettere, ungen er på vei ut, og du har ingen krefter igjen, men du kan ikke gi opp, for ungen MÅ ut!

Pulsen var lav, skulle tro at jeg var daua, og det gikk rett og slett ikke fremover. Det var nesten som å løpe på mølla, beina beveget på seg, men kroppen på samme punkt. Jeg beveget meg så sakte at jeg like gjerne kunne gått, men ikke pokker.

“Jadda, shit happens,” tenkte jeg.

Alle andre deltakere trampet forbi meg, det var bare så vidt jeg kunne løpe forbi folkemengden langs veien. Det tok evigheter å krabbe opp mot målområdet, og når jeg endelig så «tribunen», skulle det jaggu meg løpes et par hundre meter til også, og i OPPOVERBAKKER! Nok en bakeintervalløkt, dette var jeg såååååå klar for. Jeg ga full gass de siste 200 meterne men stoppet rett foran mållinjen, gikk sakte og forsiktig over linjen mens tårene rant som Brudesløret i Geirangerfjorden.

Ikke nok med at jeg hadde slitet i mange timer, nå skulle pingvinen liksom gå flere hundre meter ekstra for å få medaljen rundt halsen sin. Krampehelvete overalt. I leggene, i lårene, rundt magen, til og med i ryggen! Ufattelig vondt, men det var verdt det!

Mitt andre maraton-smykke i boks!

Tiden min ble 4:40:35.

Jeanette sin tid ble 4:22, og hun kunne løpe enda lenger! For en sprek venninne jeg har. Jeg er så stolt av deg Jeanette!

Velfortjent medalje etter en knallbra innsats av Jeanette.

Ser mindre sliten ut på bildet enn det jeg egenltlig var.

 

Skal du løpe Barcelona Marathon i fremtiden?

Barcelona Marathon er kjekt å få med seg av flere årsaker:

Barcelona er en fantastisk herlig og nydelig by å tilbringe en langhelg i. Det finnes utrolig mange flotte butikker som ikke finnes i Norge. Vesker, sko og strømpebukser er de helt rå på! Liker du overraskelser under et maratonløp må du bare velge denne løypa. Ingen km er like. Det går opp og ned som berg og dalbane. De fleste svingene er som Trollstigen. Hvis du i tillegg liker å legge inn bakkeintervaller rett etter en langtur (over 40 km), er dette et perfekt løp for deg. Den siste km er den lengste km jeg noen gang har vært borti. Det er som å måtte bestige Mount Everest etter at du har krabbet 41 km i Alpene.  Dette løpet er over og ut for min del, men jeg kommer garantert tilbake til Barcelona for å nyte byen uten startnummer på brystet!

Og ett annet viktig tips til dere som skal løpe Barcelona Marathon (eller andre steder) i fremtiden: Bestill et hotell nære start- og målområdet. Å gå 1,8 km til startområdet er barnemat, men å gå like langt tilbake til hotellet etter et maratonløp for en dau struts er som å bruke 3 døgn på å føde ungen og så får du beskjed om å presse ut morkaka rett etterpå.

Lykken er å ha noen hårreisende mål å strekke seg etter.

Ett av årets to store hovedmål på maratonfronten var Barcelona Marathon 11.mars og Amsterdam Marathon 21.oktober. Første hovedmål er nå gjennomført, men dessverre ble ikke løpet helt som jeg hadde håpet.

Nå som jeg har stått opp fra de døde etter Barcelona Marathon, er jeg klar for å trene mot mitt andre hovedmål. Det er deilig å ha noen mål å strekke seg etter.

Men før den tid skal jeg delta i flere løp, og neste løp ut er Ecotrail Oslo 80k. Da skal jeg stå ved startstreken sammen med coachen min Didrik Hermansen og venninna mi Jeanette. Målet mitt er å fullføre uten å skade meg.

Avslutningsvis vil jeg takke for alle gode og varme ord jeg har fått. Jeg vil takke for all omsorg og omtanke som har kommet min vei. Jeg vil takke for at jeg har fått lov til å bli sett. Jeg vil takke dere som har trodd på og støttet meg. Jeg vil takke for at jeg får lov til å dele mine erfaringer og opplevelser. Også vil jeg takke for all tiden som du har brukt på å lese dette innlegget. (Litt av en takketale, skulle tro at jeg vant prisen for årets beste JåleJoggerBlogger, haha)

Tusen takk!

Hva er ditt neste løp eller neste mål? Jeg heier på deg!

 

//Anna

Den følelsen når du ser målet og vet at du snart er ferdig med denne selvskadingen.