I denne månedens utgave av Runners World kan dere lese en kjempefin artikkel om Reykjavik maraton. Jeg kjenner meg virkelig helt igjen i beskrivelsen av maratonløypa, så nå tenkte jeg at dere også kan få min versjon. Dette er det siste maratonminnet jeg skal dele med dere før jeg nå må ut å lage nye.

Jeg reiste selvfølgelig ikke alene til Island. Med meg hadde jeg 4 andre #høgepålivet jenter! Stemningen var formidabel på Gardermoen. Det å kunne reise på jentetur hvor hovedformålet er at vi skal løpe maraton synes jeg er helt fantastisk, men vi gledet oss også til å oppleve Island. Ingen av oss hadde vært der før.

Da vi kom frem tidlig på morgenen visste vi at den lille eneboligen på 40 kvadrat som vi hadde leid på Airbnb ikke ble ledig før senere på dagen, så vi hadde leid bil på flyplassen som tok oss rundt «hele øya» føltes det som, før vi ankom Reykjavik sent på kvelden. Vi fikk opplevd Gamla Laugin (Secret lagoon), geysirene, Gullfoss og Thingvellir nasjonalpark. Ute i det Islandske landskapet var det vanskelig å forestille seg hvilken kul by som faktisk ventet på oss.

Karine, Sissel, Maiken, Nina og jeg. Vi var ikke så store på det når det gjaldt bosted ;-) 

Dagen etter ankomst våknet vi opp til en fin, men iskald solskinnsdag. Vinden var som vi hadde fryktet den kunne bli på maraton, og vi begynte å tenke: Hva tar vi på oss dersom denne vinden fortsetter i morgen? Klær på løp kan være vanskelig, og når vinden biter får man lyst til å pakke seg inn i både det ene og det andre, men for meg er det heller ingenting som er verre enn å ha på seg for mye klær når jeg løper.

Vi kom oss til Maraton Expo. God stemning. Magisk stemning faktisk. Det er gøy på Expo. Der inne blir alt virkelig, og allerede da kjenner vi at adrenalinet begynner å jobbe. Med nedtelling og startnummeret endelig i hånda nærmer vi oss.

Utpå dagen ble vinden skrudd av, og solen begynte å varme oss. Plutselig kunne vi kalle det en fantastisk sommerdag hvor vi kunne kaste jakkene. Vi hadde en «lazy day» i Reykjavik hvor vi vandret gatelangs, shoppet litt og spiste godt.

Neste morgen – ta da – nydelig sol og endelig maraton! Tre av oss skulle løpe helmaraton og to jenter skulle løpe halvmaraton. Vi var superspente når vi ruslet ned mot Lækjargata – iført t-skjorter/singlet og shorts, for det var det antrekket ble. Det var ikke et plagg for lite. Denne dagen fremsto som kanskje den beste sommerdagen man kan forvente på Island. Vindstille og utover dagen herlig temperatur.

Både hel og halvmaraton startet samtidig, for løpet gikk sammen frem til ca 18-19 km. La oss ta den delen av løypa først. Det var mye folk og topp stemning. Vi løp ganske tidlig inn i et boligområde hvor det sto publikum på trappene, det var mye liv og underholdning. Etter en stund så begynte jeg å møte alle de som var raskere enn meg. Jeg visste at vi skulle runde et sted for så å løpe tilbake, men den strekningen var lengre enn jeg hadde sett for meg. Her ble nok jeg litt for opptatt av å se etter mine venninner. Jeg ville heie på dem. Det mister man fokus av, og det kan stjele både energi og krefter. Men bare så det er sagt, det var fantastisk å se dem 😊

Halvmaraton løypa var perfekt. Da vi som skulle løpe hel svingte av og bort fra dem, tynnet det voldsomt ut i rekkene, og plutselig gikk det litt slakt oppover … Oiii! Det var litt av en overgang. Jeg dro til Island med vondt i kroppen, og var veldig spent på hvordan dette skulle utarte seg. Jeg visste vel allerede på dette tidspunktet at det kunne bli tøft, men jeg prøvde å holde motivasjonen oppe. Det var ikke noe galt med den videre løypa, og det er en naturopplevelse å løpe langs vannet i Reykjavik å se utover havet. Det er noe jeg pleier å nyte, men med min tilstand akkurat denne dagen hvor jeg allerede ved 25 km kjente at kroppen hadde stivnet helt, begynte jeg å slite skikkelig. Da kunne det vært fint med litt mer liv og røre for å komme seg lettere gjennom det. 

Lærdom til meg selv er at jeg kunne studert løypekartet og profilen bedre. Jeg hadde hørt at det var et flatt maraton, og var fornøyd med det. Det var ikke helt flatt. Jeg synes det var litt småkupert både her og der, og det føltes nok enda tyngre med pinnestive ben. Jeg hadde nesten lyst til å gråte en skvett på et tidspunkt når jeg løp innimellom høyt gress ute i det mest idylliske landskapet med et fyrtårn til selskap. Det var vakkert og nydelig, men jeg klarte ikke å nyte det når hele kroppen skrek AU!

Jeg fikk selskap av en amerikaner på turen. Han slet han også. Når jeg begynte å gå, begynte han å gå. Vi snakket litt om hvilket mål vi hadde, og innså at vi begge måtte se langt etter det. Han hadde bedre maratontid enn meg fra før, men gikk også på en smell. Da han sa at vi ikke kom til å klare det på under 4 timer kjente jeg at det skulle han ikke få rett i. Vi var i nærheten av hverandre store deler av turen, men de siste kilometerne trosset jeg alt jeg kjente i kroppen og løp som en vaklende gås i mål. Jeg vaklet meg fra amerikaneren også, og kom inn under 4 timer som for meg da var en stor seier.

Det å bli heiet i mål av mine flotte og spreke halvmaratonvenninner var uendelig godt. Da vi alle var samlet igjen var vi like blide og #høgepålivet. Selv om det ble tøft, så er ikke følelsen etterpå til å ta feil av. Vi gjorde det igjen, og det er så kult. Vi kunne feire Nina og Karine ekstra mye som løp sin første halvmaraton og helmaraton. De hadde gode opplevelser, og kom inn på strålende tider! Vi hadde mye å glede oss over. 

Litt bobler i svett løpetøy smaker godt ute på fortausrestaurant på en dag som dette, og feiringen fortsatte med deilig mat og kulturnatt på Reykjavik den kvelden før vi vendte nesa hjem igjen til Norge dagen etter – fulle av nye, tøffe og herlige maratonminner. Reykjavik maraton anbefales! 

Hva som feilet kroppen min i 2017 skal jeg skrive om i et et eget innlegg. Heldigvis er vi ikke skapt mer komplisert enn at vi glemmer fort, for allerede på flyet hjem begynte vi å drømme om hvor neste maraton skulle foregå. Valencia next! :) 

Maria :-)