Det er helt utrolig, men når jeg sitter hjemme i sofaen og tenker på hvilke løp jeg vil delta på, så kommer Supermann trøyen på helt av seg selv. Er det bare meg, eller kjenner du deg igjen? Der i sofaen så finnes det ikke begrensninger for hva jeg har lyst til eller tror jeg kan klare.
Enda verre er det at selvinnsikten ikke slår inn før det ryker av gårde en melding til #høgepålivet Sissel om hun vil være med. Å sende et spørsmål til henne om et løp, er ensbetydende med å være påmeldt. Ordet «nei» finnes ikke i Sissel sin ordbok. Hun er et JA-menneske, og det er jo fantastisk. Vi kommer aldri mer til å se inn i fremtiden uten å ha en utfordring foran oss tror jeg.
Nå skal vi altså ut å løpe 80 km. Det er litt galskap. Jeg er vant til å løpe ganske langt og mye, men jeg er ikke erfaren i terreng. Jeg har løpt mye på grusvei, men ikke på sti. Det er helt sikkert ikke naturlig å starte med den lengste distansen, men både Sissel og jeg blir altfor lett trigget av spørsmålet: Hva kan vi klare?
Hun er råere enn meg i terreng. Jeg har andre styrker. Vi kan nok utfylle hverandre fint på ulike områder på den turen. Dette skal vi gjøre sammen, uten hårete tidsmål, men med mål om gjennomføring før arrangørene pakker sammen og går hjem. Vi skal nok klare å motivere hverandre gjennom dagen, og ingen av oss har planer om å måtte svelge en hel kamel hvor vi må erkjenne at vi ikke klarte det.
I mitt hode er det sol den dagen hvor vi tripper av gårde til Maridalen, Holmenkollen, Sørkedalen og Fossum før vi kommer tilbake i sakte film (regner jeg med) til Operaen. I realiteten er jeg selvfølgelig klar over at vi kan være uheldig å få regn, sidelengs vind, et beintøft løp med gjørme og gnagsår og det som verre er. Det gjelder å holde seg positiv.
Hvordan skal vi få til dette? Sissel og jeg bor på forskjellige steder, så vi må trene for oss selv. Jeg har en hverdag som gjør at jeg ikke klarer å legge frem en helt strukturert treningsplan. For meg gjelder det å holde seg i farta. Løpe der man kan, spe på med styrke og mobilitetstrening, og målet er akkurat nå en langtur i uka. En god stund har den langturen foregått på ski. På en måte bra fordi jeg har strevd litt med lår/setemuskulaturen, og kroppen er evig takknemlig for variasjon. På en annen side føler jeg meg mer usikker enn på lenge hvordan det står til med løpeformen. Det er lenge siden vi har hatt så heftig vinter, og selv om jeg løper en del så er det hverken langt eller spesielt fort.
Nå er det ikke fart som er fokus på Ecotrail, og heldigvis er maratonmålet for i år først i desember, men underveis er det mange andre løp hvor jeg har satt meg nye mål. Jeg gleder meg, og krysser fingre for at jeg når noen av dem. Jeg vil alltid være min aller største konkurrent!
Sees vi på Ecotrail 26. mai? Det finnes flere distanser å velge mellom!
Hilsen Maria 😊
