Foto: Eivind Bye
Oslo Winterrun ble årets første løp for min del og etter to måneder uten løp var det deilig å kjenne litt på den følelsen jeg alltid får før løp. Den fine blandingen av forventninger, nervøsitet, spenning og litt sommerfugler i magen. Jeg gledet meg skikkelig selv om jeg ikke hadde spesielt høye forventninger til meg selv denne gangen. Det har blitt lite fartstrening denne vinteren og fokuset har vært på å løpe langt, ultratrening kan man vel kalle det, for jeg forbereder meg til et langt løp i April. Så målet mitt med Oslo Winterrun var å ta det som en kvalitetsøkt samtidig som jeg hadde det moro.
Gradestokken viste -8 grader da jeg gjorde meg klar for å dra inn til byen. Jeg visste at det ville bli en lang dag ute i kulda, så jeg hadde kledd meg godt. Du kunne nok fint ha forvekslet meg med en polfarer på vei til Nordpolen.
Da jeg kom frem til Rådhuskaia var det allerede bra med liv i start og mål området. Funksjonærer rigget til og løpere som hadde kommet tidlig sjekket ut løypa. Jeg kledde av meg et lag og så var jeg klar for å løpe igjennom løypa. Det fine med 5 kilometers løp er at det ikke er noe problem å ta en tur igjennom traseen før løpet. Da vet du hva som venter deg og det er lettere å vite hvordan man skal disponere kreftene sine og hvor man må være ekstra oppmerksom på for eksempel brostein, glatt føre eller krappe svinger. Dessuten så gjør det noe med det mentale. Du orker å gi litt mer i den siste oppoverbakken når du vet at det etter den bare er slak nedoverbakke inn til mål.
Helt i starten av runden møtte jeg på Geir Jarle, Winterrun sjefen selv, med ett lass av kilometer-skilt i armene. «Skal du ha hjelp med di der kanskje?» spurte jeg. Jeg skulle jo uansett løpe samme runde som ham, så da kunne jeg jo like gjerne ta med meg noen skilt jeg også. Også fikk jeg trivelig selskap i samme slengen. Vinnvinn.
Jeg skjønte fort at dette kom til å bli en glatt opplevelse. «Hei og hå, håper ingen finner på å løpe uten pigger i dag» kommenterte jeg da vi passerte et spesielt glatt parti inne på festningen. Ja, for om du ikke allerede visste det, Oslo Winterrun går rundt omkring i akershusfestning; gjennom porter, opp trapper, forbi kanoner. Og i skumringen, med fakler, bål og lykter som lyser opp hele løypa, blir det en helt spesiell løpsopplevelse.
Da vi hadde kommet igjennom hele runden og satt fra oss kilometer-skiltene på de riktige stedene gjorde jeg de siste forberedelsene, (banan, do, av med overtrekks buksa) før jeg begynte med del to av oppvarmingen. Det var 10 minutter igjen til start og mens mesteparten av løperne sto og hadde aerobic oppvarming i startområdet tok jeg noen stigningsløp frem og tilbake på kaia før jeg smøg meg frem til startstreken. Jeg tok en liten vurdering av de andre løperne som hadde plassert seg fremst og gjorde meg noen tanker om hvem som kom til å havne på pallen. Det er en liten lek jeg har med meg selv, gjette på hvem som kommer til å komme først i mål. Det er som regel muskulaturen, klærne, skoene og den fokuserte holdningen som forteller noe om innsatsen personen kommer til å legge i løpet. Og denne gangen var det lett å plukke ut favoritten blant damene. For Karoline Holsen Kyte stod rett ved siden av meg.
Starten gikk og jeg sprang av sted. Det første partiet langs kaia er litt trangt og der var det mange glatte partier, så jeg visste det var lurt å gi litt ekstra i starten for å unngå å havne i en propp.
Foto: Sylvain Cavatz
Etter de første 100 meterne ble det bra med plass igjen. Jeg hang meg på en av de andre damene jeg hadde sett kom til å løpe raskt og selv om hun hadde litt forsprang tok jeg henne igjen litt etter litt. Jeg hadde regnet meg frem til at jeg lå som dame nummer 3 eller 4 så motivasjonen for å ta igjen damen foran meg var stor. Tempoet var ikke så verst, men det var ikke så lett å få en god flyt for noen partier var det så glatt at selv Icebugsene slet med å få feste. Det var spesielt vanskelig i noen av de krappe og islagte svingene inne på festningen. Likevel tok jeg igjen damen foran meg omtrent halvveis i løpet. Noe som ikke var sånn kjempe bra, for jeg er helt klart en person som foretrekke å bli dratt fremfor å ligge foran og dra. Så da jeg hadde fått en liten luke til hun jeg hadde løpt forbi gikk tempoet mitt litt ned. Motivasjonen til å gi det lille ekstra forsvant for det var ingen foran meg som jeg kunne jakte på. Og samtidig var jeg akkurat der i løpet hvor man begynner å kjenne hvor vondt det faktisk gjør å løpe 5 kilometers løp. For det er noe av det vondeste jeg vet. Tro det eller ei, det kan være like smertefullt og slitsomt som å løpe et maraton. Forskjellen er bare at det går fortere over.
Og da det var litt over 1 kilometer igjen og damen jeg hadde løpt forbi plutselig tok meg igjen måtte jeg virkelig ta meg sammen for å holde følge med henne. Da det var 400 meter igjen til mål forstod jeg at jeg ikke hadde noen sjanse til å ta henne igjen, men heia ropene fra tilskuerne i målområdet ga meg i hvert fall litt påfyll av energi så jeg klarte å få minsket mellomrommet som hadde dannet seg mellom oss.
Foto: Eivind Bye
Og da jeg kom i mål var jeg fullstendig utslitt. Jeg var helt stiv i ansiktet av kulda og innsatsen. Det å prate var vanskelig, hodet var helt tomt og beina var som gele. Jeg knipset den obligatoriske «etter løp selfien» før jeg kledde på meg polfarer outfitet igjen. Og først da fikk jeg beskjed over høyttaleren at jeg var kommet inn som nummer 3.
Plass på pallen er gøy. Spesielt når man får premie. Gavekort på Icebugs og klær fra Craft kommer godt med.
Etter å ha fått premien min tok jeg turen opp til afterrun på Skyggesiden og fikk i meg en matbit før jeg trasket ned igjen til målområdet. På vei ned heiet jeg inn løpere som var på vei inn til mål etter å ha løpt 10 kilometeren. Jeg vet hvor mye slike heiarop betyr når du løper den siste kilometeren inn mot mål. Det gir deg lyst til å gi det lille ekstra selv om du er nesten tom for krefter.
Også stelte jeg meg i medalje teltet og delte ut medaljer. Og folkens; arrangementer som dette hadde ikke vært mulig om man ikke hadde funksjonærer som gjorde slike ting. Det hadde ikke blitt noe Winterrun uten folk til å rigge opp, tenne lykter, løypevakter, folk til å dele ut medaljer og folk som rigger ned og rydder opp etter løpet. Så jeg anbefaler alle dere som setter pris på å delta på disse løpene til å stille opp som funksjonær en gang imellom. Jeg var med på nedriggingen i år, supert å få mulighet til både å delta i løpet og å være funksjonær.
I dagene fremover er det løpere i Trondheim og Bergen som får mulighet til å løpe tidenes vinterløp. Lykke til hvis du er en av dem som skal delta! Det er bare å glede seg til en helt fantastisk løpsopplevelse
(Og har du ikke meldt deg på enda? her finner du mer informasjon om løpet)
Foto: Sylvain Cavatz
