Tiden har gått fort siden jeg skrev i februar. Veldig fort. Da skrev jeg om at jeg gikk mye på ski, og det gjorde jeg så lenge vi hadde snø. Veldig fint for løpebena med den variasjonen, men også veldig gøy å løpe mer utover våren. Nå kommer tre løpsrapporter i én med mange bilder. Nå som verden sakte men sikkert beveger seg mot normalen og det vil være flere løp å delta på, og enda lettere å holde treningsmotivasjonen oppe, så er ambisjonen helt klart å skrive jevnt og trutt igjen også.
Jeg hadde et ønske om å løpe Holmestrand maraton, men som forventet så ble det utsatt. Det obligatoriske sentrumsløpet ble utsatt, men jeg hadde stor tro på at de skulle klare å gjennomføre Ecotrail på en eller annen måte. Da hadde jeg også for første gang tenkt å løpe de 80 km på egenhånd. Tidligere har jeg løpt det sammen med to andre. Min gode venninne Nina skulle debutere på ultra, fra maraton til 80 km, og hadde fått med seg Even Nedberg som løpehare og motivator. Heldigvis hadde jeg avtalt at jeg skulle joine de dersom løpet ble avlyst slik at vi tre kunne gjennomføre det sammen virtuelt. Slik ble det – og det ble en opplevelse.
Dette var Ninas løp. Det var stas for meg å være med å dele det med henne. Hun hadde gjort veldig gode forberedelser, og vi løp flere deler av Ecotrail løypa sammen i forkant. Hun var spent på om hun kunne klare dette på de tidsmålene som vanligvis gjelder på Ecotrail, men det aller viktigste var gjennomføringen og det å komme i mål. Det visste jeg at hun ville klare. Den dama har vilje av stål og skjønner hvordan hun skal holde ut.
Vi satt av gårde klokka 8 fra Elgsletta på Grønland. Vi var ikke alene om å gjennomføre 80 km den dagen. Veldig hyggelig å hilse på alle løperne i løypa.
Jeg synes litt “synd” på Even som skulle holde ut en hel dag med to kaklende damer, men vi fant raskt tonen og hadde rukket å bli godt kjent før Grünerløkka. Even er en veldig hyggelig kar. Vi hadde jo møtt han noen ganger før, men ikke snakket så mye sammen.
Jeg er glad han var med. Nina var kun en minitur i kjelleren i maks et kvarter fordi hun ble litt dårlig like etter Fossum, men da visste han akkurat hva han skulle si og gjøre for å motivere henne videre. Jeg ble imponert, og er glad jeg bare fikk være venninne akkurat da.
Resten av dagen holdt han også styr på løype og tid, og hadde alltid noen gode ord på lager i tillegg til at vi skravlet og hadde det hyggelig. Det var helt supert å være tre.
Ikke ta av skoene, og ikke tenk på det før du kommer hjem i kveld
Tradisjonen tro når gradestokken bikker over 30 tallet så ble det “blemme-dag” på meg. Jeg prøvde å snakke lite om det, for tanken min var at jeg hadde overlevd dette før. “Ikke ta av skoene, og ikke tenk på det før du kommer hjem i kveld” sa jeg til meg selv. Det stakk godt under bena de siste 30 km så det var ikke optimalt for min del, men vi hadde det gøy.
Vi hadde en fantastisk gjeng med familie og venner som stilte med support. Min mann, sønn og hund på Sognsvann, Ninas mann i Sørkedalen, våre fantastiske venninner Lauren, Wenche, Aretha og Maiken på Fossum, mine foreldre på Skøyen og nok en gang Lauren, Wenche og Aretha ved Vækerø og i mål på SALT! De sørget for påfyll av vann, iskald solo, potetgull, godteri og ikke minst min ultrafavoritt appelsin. For en gjeng som skapte magisk stemning. For en dag og for en opplevelse og igjen løpe i mål på 80 km, og denne gang sammen med Nina som selvfølgelig gjennomførte med glans.
Få dager etterpå ble det lagt ut en taggekonkurranse på Instagram hvor vi kunne vinne deltagelse i et motbakkeløp til Grefsenkollen sammen med Therese Johaug. Det skulle kun være 20 deltagere grunnet korona, men fra neste år blir dette et motbakkeløp for damer.
Jeg har aldri deltatt på et motbakkeløp før, men når det skal foregå i eget nabolag med den store stjerna og forbildet som hovedperson kunne jeg ikke la muligheten gå fra meg. Jeg tagget min løpevenninne Kristin fra Kjelsås, og hun tagget meg.
Her skulle det løpes et testløp i forkant som skulle være utgangspunktet for hvor mange minutter vi skulle løpe ut før Therese på selve løpet hvis vi vant deltagelse. Vi møttes innimellom jobbmøter for Kristin og mens min hund var hos frisøren, midt i solsteken kl 13 på dagen før frist. Det var da vi rakk det. Gikk på en liten smell på testløpet, men tenkte at det spilte ingen rolle siden vi helt sikkert ikke kom til å vinne plass likevel.
Vi rakk ikke å komme i dusjen en gang før vi hadde vunnet plass. Ble umiddelbart nervøs, og det var jeg de neste 4 dagene til løpet av overstått.
Det spilte ingen rolle for meg hvordan løpet ville gå sånn sett. Jeg forsto fort at flere av de andre deltagerne var supersporty mennesker innenfor blant annet ski og friidrett, så jeg tenkte at en hvilken som helst topp 20 plassering i samme løp som selveste Johaug var topp. Likevel ble jeg nervøs. Det blir jeg alltid på startstreken, og der har vi jo ikke stått mange ganger i koronatiden. Det var god stemning i startområdet ved Tonsen kirke den 8. Juni. Jentene i Johaug var noen fantastiske og sprudlende arrangører, og dronningen selv så jordnær og hyggelig. Vi fikk utdelt Johaug klær, varmet litt opp og kommet i gang.
Jeg løp ut som nr 2, litt over 7 minutter før Therese. Jeg var forberedt på at hun skulle ta meg igjen, og stresset ikke så veldig mye med “jaget” – følelsen. Jeg hadde egentlig nok med å tenke på hvordan jeg skulle komme opp på best mulig måte. Jeg har jo aldri disponert krefter på et motbakkeløp før. Sola stekte. Jeg måtte veksle litt mellom å løpe og gå i den varmen. Det kom et par stykker forbi meg, men ellers holdt jeg resten av gjengen inkludert Therese bak meg til topps. Det var jeg fornøyd med. Jeg brukte litt over 17 minutter opp. Så moro med et så tøft og brutalt løp som er over på så kort tid. Det gav mersmak. Dette løpet blir en tradisjon for meg.
Hvem hadde den beste tiden? Haha, Therese er uslåelig gitt. Hun løp opp på 11.02. Jernkvinne! Psst! Jeg var starstruck i flere dager etterpå.
Det var mingling og det ble servert forfriskninger på toppen og vi fikk utdelt goodiebags med diverse innhold og en medalje som var en kubjelle i “gull” En av de kuleste medaljene i samlingen min.
I juni løp jeg også KK sommerløpet 10 km virtuelt. Her var det min venninne Lauren som hadde stelt i stand løp for en venninnegjeng med merking av løype, KK målbanner og et fantastisk godt opplegg. For en arrangør hun også er.
Jeg er ikke så god på å løpe så fort jeg kan på virtuelle løp, men her tenkte jeg at jeg ville prøve å gi gass. Heldigvis var Eirin der, ny løpevenn for meg. Hun sa hun ville prøve å følge meg. Det gjorde hun i 5-6 km, men deretter var det helt klart jeg som trengte å følge henne. Da hadde hun mer krutt igjen i bena enn meg, og jeg ba henne løpe sitt løp, men hun tilbød å være hare for meg til mål. Det var helt fantastisk av henne. Det er helt klart bedre i kjelleren når man har en rygg å følge. Dette var også en varm dag, og 10 km kan være en skikkelig brutal distanse. Jeg var langt unna pers, men den er helt uoppnåelig for øyeblikket så jeg var veldig fornøyd i mål sammen med Eirin. Det var gøy å pushe ordentlig på igjen.
Lauren hadde ordnet med masse godsaker i mål. Det var luksusstandard. Jentene kom inn en etter en, og det var topp stemning.
Etter løpet tok vi en ekstrarunde for å rydde opp merkingen. Det må også gjøres.
Nå gleder jeg meg til mange fysiske løp fremover, og i mellomtiden så minner jeg om Runners world sine virtuelle løp og kule challenger som dere finner påmelding til på Runnersworldchallenge.
Og dere, 14. august arrangerer Runners World sitt sommernattløp FYSISK! Meld deg på! Førstemann til mølla :)
Maria
