Det sies at «smerte er illusjon, og illusjon er en drøm, og drøm er ikke virkelig». Hva tenker du om dette uttrykket?

Jeg har den siste uken slitt veldig med nervene mine. Jeg har sovet dårlig, jeg har gått konstant med sommerfugler i magen (altså, slemme sommerfugler), jeg har trøstespist meg kvalm på kaker, pottis og godis, og jeg har droppet treningsøktene den siste uken pga frykt for å skade meg igjen. Jeg har rett og slett vært helt nervevrak, første gang på lenge. Herregud så deilig å få ramset opp alt dette. Elsker å ha noe å skylde på! Sånn, nå skjønner dere hvorfor ting gikk som det gikk ;)

Som en av mange mosjonister midt i livet forsøker jeg stadig å finne god motivasjon i å oppsøke ulike opplevelser og utfordringer som treningen min kan siktes mot. Jeg liker små, klare og tydelig mål, men jeg liker også hårete mål. Mange sier at jeg er gal og at jeg er langt inne i førtiårskrisen. Hva så? Jeg har ingen problemer med alderen min. Hvis førtiårskrisen kan føre til et sunnere og mer innholdsrikt liv så vil jeg bare si: JEG ELSKER FØRTIÅRSKRISEN! Ikke hvem som helst som kan være (snart) førti og samtidig så sabla gul og kul som meg! Satt kaffen i halsen din nå?


Maraton! Bare ordet får jo folk til å tisse på seg eller svime av. Det er så mektig, respektfullt og vakkert ord. 42,195 km på jevnt og hardt underlag har alltid vekket uante mengder av eventyrlyst og nysgjerrighet i meg etter mitt aller første løp (halvmaraton i København) i fjor. Nysgjerrigheten ble stadig sterkere og trangen til å gjennomføre denne distansen ble også større. Så da jeg skulle velge et maraton i utlandet var Valencia Marathon helt uten tvil det beste valget. Nå er jeg her!


Da vi hentet startnummer dagen før løpet fikk jeg en gledesfølelse over å kunne få være med på dette eventyret, og at kroppen mest sannsynligvis ville klare å komme gjennom uten for store plager.Beina var fine, ankelen var god og formen var topp. I tillegg til dette er jeg enormt glad og takknemlig for at jeg fikk muligheten til å reise sammen med to fantastiske, spreke og morsomme jenter, Jeanette og Siri.


Racedag:

Løpsdagen kom med klarvær, og med den ekstreme kjølige høstluften gjorde valget om skjørt og t-skjorte ganske enkelt (det var jo det eneste jeg hadde med meg, haha). Et valg jeg for alvor tvilte på da jeg som spisepinner eller sild (som de fleste sier) i tønne før start kjente at vinden og kulden brøt gjennom ryggmargen. Frøs fletta av meg da vi stod ved startområdet. Jeg hadde til og med gåsehud på ørene! Men hva gjør man ikke for skjønnheten? Når sjansen for vinne er minimalt (=null) må man satse på andre områder, nemlig image. 


Da vi kom til startområdet var nervene uten tvil på høyspenn. Tankene var uendelig mange. Følelsene var svingete, helt normalt for ei typisk ustabil asiatisk jente. Det føltes ut som at jeg skulle opp til eksamen. Du tror og håper at du kommer til å bestå, men samtidig vet du at sannsynligheten for å stryke også er der. Hva skjer hvis jeg ikke klarer dette? Skal jeg dra hjem uten den flotte medaljen? Eller drar hjem med en knekt fot? Drar hjem med en brukket arm? Tusen tanker strømmet gjennom hodet mitt og lot meg ikke være i fred.



Stemningen! Helt fabelaktig! Helt CRAZYMADDAFAKKA! Speekers, fotografer, trommer, roping, dansing, musikk, fanfare og nedtelling, og der gikk starten. Ja, starten for elite folk. Det er jo egentlig der jeg hører hjemme. Jeg er tross alt e-lite jenta :) Køen var lang, vi stod nesten bakerst. Så det ble mange minutter med rolige bevegelse mens hjertet galloperte mot startlinjen før feltet gled avgårde. Oh no, nå var vi i gang!

Nå gjelder det å gi alt eller bare gi faen!

Pulsen min var så høy med en gang vi startet at jeg ble bekymret for utviklingen. To små vietnamesere og en viking løp sammen de første 20 meterne. Så forsvant vikingen. Så forsvant den eldste vietnameseren. Mens jeg, den yngste forsvant i folkemengden sammen med oldisene.

Åh fy søren for en sinnsykt stemning! Tettpakket med folk som jublet og klappet og danset og hoiet. Folk rakk ut hånda for «high five» langs kanten og jeg forsøkte å klappe nesten så mange ivrige barnehender som mulig. De små søte hendene ga meg masse glede og energi.

Endelig første drikkestasjon! Fem kilometer på 30 minutter, ga god grunn til å være optimist. At på til klarte jeg å drikke mens jeg løp. Men hjalp det på resultatet etterpå? [riste fort på hodet]. Jeg skjønte allerede da at tempoet var for høyt og jeg måtte senke ned farten litt. I et sånt løp, med så mange deltagere er en av de største utfordringene å ikke la seg rive med. Det er svakheten min, noe jeg må jobbe mye med fremover.

Planen min var å dele løpet opp i delmål, 8 x 5 km, så da klokken viste godt over ti kilometer på timen måtte jeg gi meg selv et lite klapp på skuldra og smile ekstra bredt til folket. BARE 6 x 5 km igjen! 

Nå hadde pulsen stabilisert seg og jeg kjente en stor glede over å ha så jevnt og behagelig tempo. Dette fikser jeg, sa jeg til meg selv mens jeg løp med er stort glis i ansiktet.

Ved passering av 20 km kom den berømte veggen jeg hadde fryktet. Jeg har blitt fortalt at det ofte er rundt 30 det blir vondt, ikke her! Her har jeg jo vært før, flere ganger. Jeg prøvde å analysere løpet mitt mens jeg kjente at beina var blytunge og ikke var samarbeidsvillige. Fokuset ble rettet mer mot smertene og negative tanker. Magen rumlet, høyre kneet verket og armene skalv. Hva gikk galt? Hvordan kom det brått på? Litt over to timer uten mat var altfor lenge for et matvrak. Jeg løp (les; subbet) mens jeg speidet etter matforretninger men de dukket aldri opp. Jeg måtte få fokuset vekk fra den tomme magen og begynte å finne meg en rygg å løpe bak. Han der så like «sprek» ut som meg! Etter 2 minutter (maks) måtte jeg gi slipp på denne ryggen. Mannen hadde tydeligvis spist asiatisk mat med masse hvitløk dagen før for å si det sånn. Da var det bare å finne seg en ny rygg. Nå følte jeg meg hjemme, både med tanke på farten og løpestilen til 60 åringen. Det så mer ut som vi deltok i seniormesterskap i synkronsvømming! 

Halvveis! 21 km, fremdeles godt foran skjema? NOT! Negativ splitt? Glem det! Tanken på Lea (datter på 7 år), dukket opp hver gang jeg så jenter på samme alder som henne langs veien. Etter at jeg passerte ca 25 km ble savnet ubeskrivelig stort at jeg måtte tilslutt løpe gråtende. Jeg hadde aldri vært borte fra Lea i så mange dager på rad. Tårene rant og jeg skjønte ikke hvorfor jeg valgte å utsette meg selv for dette igjen, og igjen! Brødhue, kalte jeg meg selv. Noen av løperne spurte om det gikk bra med meg, men hver gang noen viste meg omtanke, gråt jeg enda mer og syntes enda mer synd på meg selv. Selvmedlidenhet til den store gullmedaljen. Enda så valgte jeg alt dette selv. Opp til 27 km gikk som forventet, skillpaddetempo. Kvalmen kom snikende og det brant så sinnsykt i tærne mine. 100 meter igjen til neste drikkestasjon. Der skulle vi få servert mat. Skuffelsen var stor da jeg så at de hadde kun tørka fersken! Ka Farsken! Jeg rørte ikke på dem, noe jeg angret bittert på etter 5 minutter. Nå var jeg næringstom og maktesløs og giddeløs og hodeløs.

Så passerte jeg 33 km, dvs 2 x 5 km igjen. Her varslet klokka mi: «Kom igjen Anna!!! BARE 1/4 igjen nå! Detta klarer du!». Og ved et uhell stoppet jeg klokka. «FAEN FAEN FAEN!!!» Ropte jeg mens jeg fikk noen rare blikk fra publikum. Daværende tidspunkt hadde jeg bare lyst til å pælme klokka og gi opp hele dritten. Tanken på at jeg ikke fikk inn hele maraton på Strava var langt mer demotiverende enn mine tunge bein, og hovne, brennende og sviende tær. Men meldingen, folkemengden med flagg og kamera, ga meg den boosten jeg trengte for å løpe videre. Så stoppet jeg helt opp, startet klokka igjen og «svømte» videre videre med en enormt irritasjon i kroppen. Jeg var til og med inne på tanken om å spørre han ene sprekingen på siden der om å løpe med startnummeret mitt så kunne jeg ta en taxi til målområdet. I tillegg hadde jeg også ekstremt lyst til å spørre han lille gutten langs veien om jeg kunne låne sparkesykkelen…

Ny melding tikket. «Under 5 k igjen!». Herregud, for en glede og for en energiboost! Nå visste jeg at jeg kom til å fullføre løpet, likevel begynte jeg å gråte igjen fordi jeg ble så rørt og glad. Snakk om å ta «humørsvingninger» til nye høyder! Ny melding igjen: «nå ser du nesten mål!». Endelig kunne jeg trampe på den blå, fantastiske og myke løperen og følte meg som en elegant turner på tjukkasen. Nei, vent litt, rettere sagt; som en tjukkas på turnmatta. Beina verket, solen skinte, huden var tørr pga av den salte svetten, kinnene var røde, øynene var sløve, armene var dinglete og det gjorde ekstremt vondt hver gang føttene traff bakken. 50 meter igjen, jeg kunne se målseilen. Jeg kunne se folkemengden, jeg kunne høre klappingen, jeg kunne høre ropene, jeg kunne se fotografene. 20 meter igjen, jeg ga «full gass». I dette tilfellet betyr det, ga verken mer eller mindre. Ga ingenting! Haha. Jeg «løp» og tenkte på Siri og Jeanette som ventet ved målstreken og ikke minst den flotte og nydelige medaljen som jeg skulle få rundt halsen min. Jeg forsøkte å smile til sikkert 50 kameramenn (skulle nesten tro at japanesere hadde gått seg ville), men det var lettere sagt enn gjort. Når man ikke engang klarer å blunke eller puste hvordan i alle dager skal man klare å smile? 

Ord kan ikke beskrive følelsen jeg hadde etter fire timer og femti minutter med løping, hvor musklene og kroppen og hodet ville ikke samarbeide. De var verken interesserte eller sterke nok til å dra meg videre. Men jeg måtte presse på likevel.

Mitt første maraton gjennomført, uten skader, bare tunge bein, blå og ømme tær, vonde muskler, blodblemmer, vannblemmer… hm noe mer? Rett etter at jeg kom i mål, så jeg Siri og Jeanette stod på andre siden av gjerdet. Jeg gikk bort til dem mens tårene rant nedover kinnet. Jeg gråt og hulket. Jeg var lykkelig og stolt over at jeg klarte det selv om jeg hadde det så ubeskrivelig vondt hver eneste cm i kroppen. Det er nesten som å gå gjennom en fødsel. Det er smertefullt, det er slitsomt og du blir møkkalei, men når ungen kommer ut blir du ubeskrivelig lykke og glad, og er klar for et barn til. Øhhh, veldig veldig feil sammenligning! 


«smerte er illusjon, og illusjon er en drøm, og drøm er ikke virkelig». Selv mener jeg dette er bullshit! Hvordan kan man si at smerte er en drøm? Det er jaggu meg et jævla mareritt! Et mareritt som sliter deg ut både mentalt og fysisk, men det beste er at går over tilslutt. 

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å gi masse ros og skryt til venninne mine: Siri og Jeanette, dere er de mest fantastiske og herligste reisefølgerne jeg har vært borti. Dere er morsomme, pratsomme, snille, støttende, blide og omtenksomme. Ikke nok med det, men dere imponerer meg så enormt mye med løpingen deres. Dere er rett og slett forbildene mine, mennesker som jeg ser opp til og som jeg har blitt glad i. Så mye latter har jeg aldri opplevd på en jentetur før. Vi er ganske like men også ulike, vi har våre meninger om ting, og vi er utrolig flinke til å spille hverandre gode. Tusen takk for en magisk tur. Jeg gleder meg allerede til å reise sammen med dere i 2018, 2019, 2020 osv…

  • Siri sin tidligere pers var 4:24:31. Ny pers 3:56:29!
  • Jeanette kom inn på 4:29:00 inkl 3 dobesøk! Hennes pers er 4:16:44 (fra Holmestrand maraton).


Hva skjer nå? Årets siste løp er nå over, hva skal jeg finne på fremover? Har dere noen forslag? Jeg tar imot alle utfordringer og tips på strak arm!

Tusen takk til alle dere som har gitt meg masse motivasjon og støtte. Uten dere hadde jeg aldri klart å komme dit jeg er nå. Neste år skal jeg knuse alle verdensrekorder, i supersenior klassen!


//Anna