Lene og Therese lar ikke utsatte løp stoppe seg fra å gjennomføre 80 kilometer. Her er deres rapport fra gjennomgangen av Ecotrail Oslo-løypa.
29. mai 2021 var en merkedag i kalenderen som vi hadde gledet oss til og jobbet mot i to år. Helt siden vi passerte mål i det 50 km lange Ecotrail i 2019 sa vi begge at «det blir 80 km neste år!»
Som vi alle vet ble 2020 et år med unntakstilstand – ikke bare på grunn av korona, men også fordi Lene gikk med skadet fot hele året.
Uken i forveien fikk vi beskjed om at også dette løpet ble utsatt. Da bestemte vi oss med én gang: dette bare måtte gjennomføres! Så planen var klar. En rolig, bli-kjent-med-løypa-tur med «smilepuls». Slik blir vi enda mer forberedt til 7. august, når det virkelige løpet forhåpentligvis går av stabelen.
Tidlige lørdag morgen startet vi fra Elgsletta, og kjente at sola varmet litt allerede. Vi løp rolig langs Akerselva mot Nydalen akkompagnert av fuglekvitter, nydelig lukt av blomster og sommer, og lyden av byen som våknet til liv.
Etter en stund kom stigningene, men vi hadde tidlig bestemt at vi skulle gå i alle bakker. Sakte, men sikkert, kom vi høyere opp i terrenget. Etter første skikkelige stigning kom vi til stedet vi valgte å kalle for «Corona hengekøye-hotell». ;) Overalt var det mennesker i hengekøyer og telt. Det så fantastisk koselig ut, og jammen møtte vi kjentfolk som heia på oss videre.
Etter stigningen gikk vi oss litt vill – for GPS-en på klokka ville sende oss over et stort hogstområde. Her ble det en del knoting att og fram, som endte med klyving over hele området. Her gjaldt det og ikke tenke på hoggorm. ;)
Videre på stien var neste mål Frognerseteren, hvor vi skulle premiere oss selv med en iskald cola. Her møtte vi og flere som var ute på samme misjon som oss. Det var koselig med litt prat med andre. Endelig var de første 30 km unnagjort; resten av løypa mente vi å kunne huske fra 2019 …
Rolig løp vi videre mot Sørkedalen. Denne delen av løypa er en lett blanding av både skogsterreng og slake grusveier. Langs denne veien dukket det plutselig opp en kafé som vi stoppa ved og kjøpte litt påfyll til drikkeflaskene. Fremdeles litt usikre på hvor vi befant oss, men skikkelig god service var det der. Vi unnet oss også hver vår vann-is, som var veldig deilig i varmen. Etter dette partiet fikk vi noen fine nedoverbakker som fikk flyten til å gå godt og kjenne at vi fremdeles kunne løpe.
Da vi kom til Sørkedalen Landhandel hadde vi tilbakelagt 50 km, men begge hadde fremdeles et smil om munnen og vi var nå sikre på at «dette skal vi klare!»
Videre gikk veien oppover en veldig lang bakke, som plutselig føltes som den var blitt mye lengre i år enn den har vært før … Det føltes som vi gikk og gikk, men aldri kom til toppen.
Det kom likevel noen sangstrofer fra oss innimellom – så gøy hadde vi det uansett!
Neste mål var Fossum, hvor terrenget langs løypa var variert med både skog og grus. Denne mila gikk likevel veldig greit. Videre kom vi til det kuperte partiet langs Lysakerelva, som kanskje er den delen av løypa det blir prata mest om i etterkant. Her går det opp og ned, og opp og ned – og enda mer opp og ned. Løypa er smal, med mange røtter man kan snuble i. I år var det heldigvis veldig tørt i bakken, så det gikk bedre enn fryktet.
Endelig ga klokka signal om at vi bare hadde én mil igjen. Gjett om vi ble glade! På det siste stykket fra Lysaker og inn til sentrum innså vi at vi hadde tilbakelagt flere kilometer enn hva ruta tilsa. Vi kunne derfor, på grunn av en del feilnavigering, droppe den lille runden rundt Bygdøy og løpe rett mot sentrum.
Dette var en veldig god følelse, da denne sløyfa ofte kan føles unødvendig når du er sliten på slutten. 80 kilometer ble faktisk tikka inn før vi kom til målområdet ved Salt, men likevel måtte vi innom for å ta det obligatoriske målfotoet.
Vi er begge enige om at dette var en flott kosetur. Nå er det bare å fortsette den gode treningen og glede seg til ny Ecotrail den 7. august.
Samtidig vil vi også sende en stor takk til Lenes motivator og gode turvenninne, Liv; Thereses løpecoach, Ultrahilde; og alle andre som har hatt trua på at vi ville klare dette og som har heiet på oss. Det betyr veldig mye!
Lene og Therese
