Han dro ut for å løpe.
13 år senere (nærmere den alderen de fleste forbinder med midtlivskrise) deltok han i World Marathon Challenge: syv maraton på syv dager, fordelt på syv kontinenter.
– I det selskapet følte jeg meg helt normal. Nesten for normal, sier Martin.
Men la oss gå tilbake til den dagen han la ut på sin første løpetur.
– Jeg startet med en tur på seks kilometer – og beina bare knakk sammen. Da ble jeg forbanna og tenkte at så dårlig kan jeg ikke være i en alder av 33 år.
Han begynte forsiktig å trene seg opp. Etter seks måneder løp han Nordmarka Skogsmaraton på rett under fire timer.
– Det var jo et sjokk for kroppen, men jeg forsto at jeg var lettrent, sier Martin. Da en kollega utfordret ham med Oslo Maraton noen måneder senere var sirkuset i gang.
Martin Mølsæter har gått fra å jakte raske tider til å jakte på opplevelser. Foto: Eivind Bye
Naturens kontraster
Ikke bare ble formen bedre, løpingen la også til rette for en nyvunnen naturglede.
– Jeg oppdaget så mange stier og fant ut at det var kjempeflott å løpe i naturen, jeg hadde jo bare kjørt bil hele tiden, forteller Martin og legger til at fjellet er det som tiltrekker mest. Storslått utsikt, fryktinngytende værskifter – antitesene er mange: høyt, lavt, vakkert, vilt.
– Det å løpe opp på et fjell gir deg en enorm følelse av mestring, men samtidig blir du påmint hvor liten du er.
Raskere, sterkere
Som så mange andre nyfrelste løpere higet han stadig etter bedre tider. På klokka vel å merke. Martin ønsket å se hvor fort han var i stand til å løpe og gikk all inn. Alt ble testet: Forfotløping, barbeintløping – you name it. 944 sider med det han kaller beinhard forskning – også kjent som løpebibelen The Lore of Running av Timothy Noakes ble nøye studert. Hva er den bevist beste måten å knyte skolissene på, hva er den optimale hårlengden med tanke på løping?
– Det var supernerdete, men jeg forsøkte altså å løpe fortere og fortere, sier Martin. Etter fem, seks år med trening løp han Stavanger Maraton på 2,48 som holdt til en andreplass.
– Jeg husker at jeg tenkte: Jeg får sikkert til å løpe fortere enn dette, kanskje ned på 2.30-tallet, men det krever bare mer og mer, og jeg merket at det begynte å gå utover jobb og familie. Jeg elsker løping, men det trengs en endring.
Fra vakker vinmaraton… 
Den suksessfulle løperen og investoren fant ut han skulle gå fra å jakte på gode tider til å jakte på opplevelser. På omtrent samme tidspunkt fant han kjærligheten på ny; ei fjellgeit, en løperske. Sammen googlet Martin og Sabrina «råeste opplevelsesmaraton i verden» og ikke lenge etter løp de Marathon du Médoc sammen – et fantastisk løp blant vinslott og vingårder i Bourdoux med intet mindre enn 22 vinstasjoner underveis. Opplevelsesjakten kunne ikke fått en bedre start.
Men kontrastene er fortsatt gjeldene. Opplevelsesmaraton er ikke nødvendigvis synonymt med utkledningsmaraton blant solskinnstørre vinmarker.
Neste stopp: Nordpolen.
… til maraton i 40 minusgrader
– Hvis barna mine klager over at de fryser, sier jeg bare: «pappa har løpt maraton på Nordpolen.» Da slutter de å klage, ler Martin. Det er kanskje så ekstremt som det får blitt. Hvis du tar deg en gåpause underveis i Nordpolen Maraton får du forfrysninger. På et tidspunkt måtte Martin inn i varmeteltet for å varme løs lua som hadde fryst fast. Da han deretter la ut på neste firekilometersrunde i maratonløpet frøs all svetten til is på innsiden av klærne mine – han klarte ikke å få opp varmen fort nok.
– Så jeg løp én runde med et islag rundt kroppen, før jeg måtte inn i teltet igjen og skifte alt fra topp til tå, heldigvis hadde jeg med meg nok skift, sier Martin og forteller om sistemann i mål på Nordpolen, en militær fra Australia, som var ute i over 12 timer. Da var isbjørnvaktene så lei at de ga ham et en pistol og lot ham legge ut på siste runde alene.
Maraton med isbjørnvakt på Nordpolen. Foto: privat
World Marathon Challenge
– Altså, det er jo bare gærninger som driver med slikt. Man møter folk på de mest ekstreme arrangement og hører dem fortelle at de har vært med på noe enda verre, ler Martin. Det var på Nordpolen i 2015 at han snakket med to stykker som hadde vært med på noe som het World Marathon Challenge, hvor de løp syv maraton på syv dager fordelt på syv kontinenter.
– Jeg tenkte «hæ, er det mulig?! De må jo være helt gærne.» Men så modnet tanken litt da…
Ekstreme løpsopplevelser
Martin satte seg inn i konseptet World Marathon Challenge (WMC, se illustrasjon over), og fant etter hvert ut at det virket fristende.
– Jeg måtte overtale kona, det var ikke lett. Men etter at jeg hadde gjennomført Ecotrail på 8 mil i fjor, bestemte jeg meg. Dette kan kroppen greie.
Martin under Ecotrail Oslo, 80 km i 2016. Foto: Sportograf
Samtidig var han noe bekymret. Tendensene til småskader hadde alltid kommet i de ukene han passerte 100 kilometer. Taktikken ble å trene kun i steady pace, akkurat den farten han skulle holde på alle syv maratonløpene, for at muskler og sener skulle tilpasse seg. Aldri raskere. Med kronisk fem blank-fart (tilsvarer 3.30 på maraton) og HOKA-sko på føttene, gikk opptreningen knirkefritt. Innbakt i oppkjøringen frem mot WMC lå det flere ekstreme opplevelser. Noen ekstremt vakre, som Roma Maraton med kona, og noen ekstremt farlige, som en maraton i Nord-Irak, fortrinnsvis et fredsløp, der traseen ble endret i siste liten grunnet trusler om selvmordsbombere fra IS som skulle sprenge løpet. Martin løp seg gjennom alt, uten en skramme, uten skader. I januar fløy han ned til sydspissen av Chile for å starte helvetesuka i WMC.
Noen løp har mer sikkerhet og pansrede vakter enn andre. Her fra Nord-Irak. Foto: privat.
Helvetesuka
Med et russisk transportfly ble deltakerne i WMC fløyet til en base midt inne i Antarktis, hvor de satt og ventet på at været skulle bli bra nok til at flyet i Chile kunne fly inn, hente oss, og fly tilbake rett etterpå.
– Så da vi lå der da, i Antarktis, i noen dager og ventet, og plutselig fikk vi klarsignal om at flyet var i luften fra Chile, og da var det bare å løpe. Det var jo veldig viktig å ikke bli værfast på Antarktis, da hadde vi ikke greid det på syv dager. Det var bare å kjøre på, og hoppe rett på flyet etter målgang. Etter en og en halv times søvn bar det i gang igjen, neste maraton, neste kontinent, før ferden gikk videre til Miami.
Overraskelser underveis
Jeg hadde jo selvfølgelig tenkt på det at jeg kunne bli skadet, men det jeg ikke hadde tenkt på, var at føttene hovner opp på flyet, og du får jo vannblemmer underveis, så etter løpet i Miami, og på flyturen over til Europa, hadde føttene mine hovnet opp så mye at jeg ikke fikk dem inn i de vanlige skoene mine, selv om de egentlig er nummeret større enn hva jeg vanligvis bruker. Og med vannblemmer og alt – det var helt forferdelig, forteller Martin. Heldigvis hadde han med meg et par Altra-sko med bred tåboks, der fikk føttene plass, men…
– Jeg hadde jo ikke trent forfotløping på kjempele
nge, men det var bare å kjøre på da, en hel maraton i nulldroppsko på betongen, det var helt grusomt, virkelig vondt.
Litt av en gjeng
I år besto WMC-troppen av 33 stykker – en drøy skoleklasse. Martin forteller om en sammensatt gjeng med en hang til det ekstreme, intet ansees som en hindring. En av deltakerne var blind, én manglet en arm, én løp konsekvent med bibelen på lydbok, og en annen var løpekjendis med eget TV-show som gikk glipp av det første løpet på Antarktis fordi han skulle signere skilsmissepapirer.
– Det var en fin blanding av alt mulig rart, veldig mange forskjellige personligheter, forteller Martin. Men samtidig er det noe som binder dem sammen, alle er like gærne. Eller?
– Når jeg var sammen med dem følte jeg meg helt normal, nesten litt for normal, ler Martin.
Imponerende sluttid
Det tøffeste på hele uka, ifølge Martin, var å holde tempoet utover i løpene.
– Det var så lett å sakke, man ble jo etter hvert veldig sliten. Det var vanskelig å holde fokus, sier han. Motivasjonen besto dels av ønsket om å bli fort ferdig, og dels tanken om en god sammenlagtplassering. Når du, bokstavelig talt, løper verden rundt på en uke, vil du nødvendigvis støte på ulike typer klima, mat, temperatur. Det er helt klart ikke noe for sarte sjeler. Søvn ble det ikke mye av; et par timer per natt. Løpene ble arrangert av lokale løpegrupper på hvert sted, med runder på maks 10 km. Tøft mentalt, men desto hyggeligere – man kunne heie på hverandre underveis.
– Dubai var nok det tøffeste løpet. Det var så varmt at vi måtte løpe med isbiter i hendene. Jeg husker jeg tenkte at her gjelder det å bli ferdig så fort som mulig, sier han.
Deretter ventet 15 timer på flyet over til Australia. Det siste løpet sto for tur. Temperaturene var ikke direkte nordiske der heller, så løpet måtte foregå om natta. Martin og resten av troppen landet ved midnatt, knappe to timer senere la de ut på ukas siste maraton. Martin, første nordmann i World Marathon Challenge, endte på en utrolig imponerende 6. plass, med en snittid på 3,40 per maraton.
Målgang i Miami – et av flere varme løp i WMC. Foto: World Marathon Challenge
Minner for livet
– Det å være på sånne løp gir deg en god følelse i kroppen og en ro etterpå. Jeg får minner for livet, som jeg kan ta med meg på gamlehjemmet. Det er en fantastisk opplevelse, sier han. Men, er det egentlig en opplevelse underveis, eller er det mest et slit?
– Nei, jeg synes det absolutt var en opplevelse underveis. Man er mye mer i ett med omgivelsene når man løper, fremfor det å bare være vanlig turist.
De fleste ulykker skjer i hjemmet
Martin har selvfølgelig tenkt seg ut et nytt prosjekt, men ingen ting er bestemt enda:
– Det hadde vært gøy hvis jeg, om noen år, kunne løpe Maraton des Sables, et etappeløp på 250 kilometer i den marokkanske ørkenen.
Først må han uansett få orden på en lilletå. Og her slutter de imponerende historiene, foreløpig. Mannen som har løpt jorda rundt på én uke, løpt mellom IS og isbjørn uten et eneste uhell – har nå sparket borti sofabeinet hjemme og brukket lilletåa.
Denne artikkelenen ble først publisert i Runner’s World utgave 5/2017.
