Løpssesongen 2017 er ikke over for min del. Ultra Trail Cape Town står på planen 2 desember og veien dit hadde jeg sett for meg gå gjennom god hvile etter CCC og en god treningsbolk nå på høsten. Men når muligheten plutselig bød seg til å få stille til start i det anerkjente franske løpet Grand Trails des Templiers ble det endring i planene.

Festival des Templiers er en av de største løpefestivalene i Frankrike hvor 12 løp blir arrangert i løpet av en helg med mer enn 8000 deltakere. Hovedløpet er søndagens 76 kilometer lange Grand Trail des Templiers som ble arrangert for første gang i 1995 og ansees som starten av ultrabølgen i Frankrike. Jeg kunne ikke la muligheten gå fra meg til å oppleve denne terrengløpingens «hellige gral» noe trener Sondre Amdahl heldigvis var helt enig i. På den andre siden betød det at jeg kun hadde tre uker på å forberede meg til et litt annet type løp enn det jeg har hatt fokus på tidligere i år. Løpet går i et mer lettløpt terreng og uten de lange, lange stigningene jeg er vant med fra Alpene.


Spennende terreng når det nærmer seg mål

Fredag reiste jeg ned til Millau sammen med mannen min Skjalg. Vi skulle egentlig reist på ferie til Tenerife den samme dagen, men Tenerifeturen ble utsatt noen dagen for at jeg skulle få med meg løpet i Frankrike. Heldige meg som har en som støtter løpingen min på den måten og er sporty nok til å endre på ferieplanene i siste liten, det er virkelig ikke noe jeg tar som en selvfølge.

Lørdagen ble det tid til å lade batteriene, rusle rundt i byen samt en lunsj med Bjørnar, en kompis fra Norge som hadde løpt 100 kilometersløpet på fredagen. Det var Bjørnars første 100 k og han hadde løpt inn til en solid 68. plass. Det ble et forsøk på en tidlig kveld siden jeg skulle starte 06:00, men det ble ikke mye søvn å få. Jeg var temmelig nervøs og grudde meg voldsomt til løpet. Hva hadde jeg her å gjøre, lite fart i beina og på startstreken med mange av de beste damene i verden? Jeg sovnet til slutt, men når vekkerklokken ringte klokken 04 var jeg klar til start og klar for å gjøre mitt beste.

04:00 gikk starten

Jeg rakk en liten oppvarming før start. Første gang med oppvarming før et ultraløp men det var også første gangen jeg startet med 4 flate kilometer på asfalt, det kom til å gå unna. Så stod jeg der på startstreken, sammen med flere av dem som inspirerer meg i mitt daglige «løpeliv.» Hodelykter på, så smalt det og 2300 løpere la på sprang ut i mørkeret. Asfalten ble forsert og vi begynte på første stigning. Løpbart til å begynne med, men så ble det skikkelig bratt. Rett under 500 høydemeter opp, og så flatet det ut til 14 kilometer med lettløpt sti. Jeg prøvde å holde tempoet så godt jeg kunne men i mørkret var det vanskelig å skjønne om det faktisk gikk fort eller sakte. Da det begynte å lysne i horisonten kom også den første regnskuren. Så glad jeg var for at jeg hadde valgt å pakke med meg en tynn vindjakke, jeg fikk den på meg i fart over vesten og holdt meg rimelig tørr.

Morgenen lysnet og løypa fortsatte på smal sti ned mot første matstasjon. Jeg var ved godt mot, regnet hadde gitt seg og jeg fikk dyttet i meg godt med påfyll. En 500 meter stigning ventet før et nytt løpbart parti, denne gangen på smalere og mer tekniske stier. Naturen endret seg mange ganger underveis. Fra tett skog i fantastiske høstfarger til store åpne vidder. Tekniske stier på kanten av klipper med fantastisk utsikt. Jeg rakk flere ganger å kjenne litt på gleden og takknemligheten for at jeg fikk sjansen til å delta. Det er jo mye disse naturopplevelsene som gjør det verdt slitet.

Ved den andre matstasjonen ble jeg litt for ivrig og puttet i meg litt for mye. Ikke hjalp det at jeg rett før matstasjonen hadde dyttet innpå en Snickers i tillegg. Ikke hadde jeg kommet meg mange hundre meterne ut av matstasjonen før kvalmen tok meg. Jeg prøvde å holde fokus på løpinga; «du løper med beina ikke med magen, ikke bry deg om kvalmen». På et punkt lurte jeg på om det rett og slett ville være best om jeg fikk alt opp igjen. Men det slapp jeg, for etter hvert gav kvalmen seg og jeg kunne igjen konsentrere meg om løpet.

Løpet passerer igjennom flere gamle landsbyer på veien

Frem til omtrent 50 kilometer hadde jeg ligget omtrent på skjema til min best estimerte tid, men nå begynte det virkelig å bli tungt. Jeg fikk kjenne på at jeg over så lang tid hadde holdt et høyre tempo enn vanlig og pushet på. Husket ikke lenger løypeprofilen og begynte å forbanne hver lille oppoverbakke. Det hjalp ikke heller at jeg hadde en mann som fulgte rett bak i nesten en mil og som nektet å bytte på å dra. Ikke en gang når jeg nærmest stoppet opp gadd han å passere så det var bare å fortsette og fokusere på å jobbe seg fremover.

Drøyt 11 kilometer fra mål kom jeg ned i en dal, her var det en vannpost og til min store overraskelse stod Skjalg og heiet. Han hadde møtt meg på to av matstasjonene men jeg forventet ikke å se han her. Jeg klarte ikke si så mye annet enn «jeg er såååå sliten» men inni meg fikk jeg litt ekstra krefter til å kjempe meg videre de to tøffe siste bakkene inn mot mål. Det er ikke de lengste bakkene jeg har vært borti men noen av de bratteste. Det var klyving og bruk av henda flere steder men til slutt var jeg oppe ved masten jeg visste betydde siste topp. Jeg enset ikke lenger verkingen jeg hadde hatt i beina de siste 20 kilometerne, nå var det bare en ting som gjaldt; ned og i mål!


Glad og fornøyd i mål

Jeg kunne ikke annet enn å smile i det jeg kom inn på oppløpet. Masse mennesker som heiet. Skjalg og også noen jeg etterpå skjønte var en norsk gjeng med blant annet Runar Sæther som hadde tatt en kjempesterk 5. plass i 65 kilometers løpet på fredagen.

Og resultatet? 9 timer og 48 minutter. Jeg hadde håpet jeg skulle klare en litt bedre tid men de siste 25 kilometerne ble mye tyngre enn jeg hadde forestilt meg. Uansett er jeg veldig fornøyd med innsatsen, jeg gav virkelig det jeg hadde! Det holdt til en 16. plass av damene (av 198 damer) og 175. plass totalt (av 2271 løpere) og kan vel sies å være temmelig bra i det sterke feltet av løpere som stilte til start.