Det er mange av årets opplevelser jeg har igjen å skrive om til dere, så jeg må egentlig bare begynne et sted. Og jeg tenker det enkleste er rett og slett å starte her og nå, og jobbe meg bakover gjennom året. For å gjøre en relativt lang historie veldig kort nå, så er jeg ingen maratonløper. Så langt derifra som vi kan komme faktisk. Likevel har jeg nå så langt i år kjempet meg igjennom 2 ultradistanser, og jaggu ikke gjort det så hakkanes gæli heller. Jeg har ikke noe bra tider å prate om, ei heller er det vakkert å se på – men jeg har klart det. Og jeg er goddam stolt!

Siste reisen min nå var til Frankfurt i helgen som var. Vi skulle løpe Iron Viking, Strong viking sitt hertil lengste løp – og som de selv påstår «The toughest marthon in the world»! Jeg er nå litt usikker på om det stemmer helt da, men de kjører på med høydemeter, 100+ hindre og ihvertfall i Nederland og Tyskland er de kjent for at distansen er sjelden og aldri det de sier den skal være. Egentlig greit å være forberedt på det! Ifjor sa Garminklokka til Supermann 48 km, og jeg håpet i det lengste at det skulle ha vært feil…men da vi var ca halvveis i første sløyfe stemte plutselig ikke kilometerne som sto på skiltene i det hele tatt med klokka mi. Og nå har vi lært, hver gang vi har vært oppe i fly, skrur vi av og på klokkene og i tilllegg nullstiller høydemåleren. Så det var nok ikke klokka mi som var feil. Vel, tenkte jeg, de har sikkert bare «rotet» med første sløyfen som er Beast distansen, og så må de være mer tro mot de to andre kortere distansene som er mer for fun-runnerne.

Strong viking har nemlig 3 distanser du kan løpe:

– Lightening 7 km

– Warrior 13 km

– Beast 19 km

Tanken med Iron viking er at da løper man en runde av hver, starter med den hardeste som har de vanskeligste hindrene, fortsetter med den nest lengste distansen og ender opp med den korteste og de enkleste hindrene til slutt. Jeg ser jo når jeg setter de opp under hverandre at man umulig kan komme til 42 med korrekte distanser…men fra å ende opp med 39, til å ende på 46,6 som var årets distanse…vel det er en aldri så liten forskjell.

Men vet dere, jeg digger det egentlig. Disse løpene med slike distanser, SKAL være litt hårete, de skal være ekstra utfordrene og de skal ikke være for alle. Og man skal kjenne litt ekstra på mestringsfølelsen når man står på toppen av Vallhalla steps, med musikken pumpende ut og ser ut over et hav av mennesker, noen løpere, andre tilskuere – og du hopper ned (ja faktisk!) steg for steg, jubel bruser inne i deg – du er i mål, du har klart det, tårene presser litt på, men takket være to fantastiske mennesker som sto og heiet på meg siste 500 meterne og som møtte meg med støtte før jeg løp ut på siste runden, så var det mer smilet og jubelen som preget meg. Jeg tok meg tid til en klem til hver av disse fantastiske gutta før jeg bøyde hodet og fikk den ærefulle medaljen tredd over hodet. Jeg var en Iron Viking. Jeg hadde løpt 46,6 km alene, jeg hadde jobbet meg gjennom hindrene, kjempet meg over startveggen 3 ganger, jeg hadde klamret meg til Gunnors struggle, og selvom  han gjorde det ekstra vanskelig for meg så ga jeg meg ikke, jeg hadde løpt inn de jentene jeg klarte å fange en etter en, og jeg var (og fortsatt er) veldig spent på hvilken plassering jeg fikk blant jentene. Som Supermann sa da jeg endelig kom meg bort til han «Fy søren for en innsats du har gjort jenta mi, nå har du løpt bra!» DET er komplimentet sitt det!

Men la oss spole tilbake litt. Som Marius sa til oss på kvelden, «Hadde jeg skulle løpt ut på en runde nr 2 da jeg var ferdig (med Beast) hadde jeg fått en knekk». Nå har jeg gjort nettopp dette på to løp, og faktisk går det greit. Jeg tror det sitter i hodet. De fleste vil vel helst løpe et maraton der man aldri trenger å løpe samme stedet flere ganger, men jeg skjønner også at med et hinderløpmaraton så krever det enormt mye av arrangøren og er sjelden eller aldri forenelig med at det lar seg gjøre. Så både på ultrabeast i Edinburgh og her nå i Frankfurt, var det helt ok å runde inn på 22 km for så å sette ut på runde nr 2. Så går det egentlig greit frem til 30 km’isj. Da møter jeg veggen litt første gangen. Det er nå kroppen min begynner å protestere og jeg merker at løpestilen langt i fra er elegant lengre. Hvert skritt blir en kamp, og når i tillegg banen nå har blitt et rent gjørmehav, ja så gjørmete at jeg nesten ikke kjente igjen banen fra forrige runde og selv de enkleste hinder blir utfordrene, ja strengt tatt umulige å klare – ja da er det ikke fritt for at tankene begynner å tumle rundt. Men så er det jo det hele dette året har dreid seg om, å utfordre seg selv BÅDE fysisk, men ikke minst mentalt. Og jeg VET så inderlig godt nå, at kroppen klarer mye mye mer enn hva vi selv tror.

Flere fine folk fra Norge – Kenneth og Louise definerte galskapen med å fly ned sent fredag og så hjem lørdag ettermiddag for å løpe Nightcrawler på lørdag kveld!

Runde nr 2 ble egentlig kun en kamp om å få lagt en jente bak meg. Vi løp ca like fort, men jeg løp dønn alene og hun hadde et team på 5 gutter rundt seg. Fy søren så irriterende de var, hver gang jeg tok de igjen og jobbet meg forbi et hinder, de stoppet på matstasjonene mens jeg tok en gel på veien, så hørte jeg de komme etter meg igjen. Jeg merket meg med voksende irritasjon at hun hadde et betraktlig lettere og bedre løpesteg enn meg, men jeg merket meg også at hun var sliten, hun avslørte seg selv på pusten. Jeg var egentlig ikke så sliten, det gjorde bare vondt overalt, og jeg begynte å bli sulten. Da vi kom til siste «oppoverbakke», jeg setter den i hermetegn fordi for oss Nordmenn defineres ikke den som oppoverbakke, mer som en lang helling, tok jeg meg tid til å hufse opp mens jeg hadde bestemt meg for å spise. Jeg MÅTTE ha mer energi nå, jeg merket at jeg begynte å gå tom, drikkesekken hadde slått seg vrang og jeg tok meg ikke tid til å sjekke den. Jeg var tom for gels, og det jeg hadde var en pose med julemarsipan. Så mens marsipanen vokste  i munnen min, tygde jeg meg i takt med hufsingen gjennom 3 marsipanpølser. Det fikk holde. På toppen var det drikkestasjon, jeg svelget i meg en slurt vann for å få unna marsipanrester og gunnet på videre. Det var nå eller aldri. Og jeg så henne aldri igjen takk og lov! Boom girl, så mye for det teamet ditt!

Noen kommer seg mer elegant over veggen enn andre – Louise <3

Da jeg kom inn til eventområdet og skulle runde ut for 3. gang hørte jeg plutselig navnet mitt, Marius og Martin sto og ventet på meg – «Du ser sterk ut» sa de, «Pisspreik» tenkte jeg, men smilte. Det var så uendelig godt å se de. «ta sekken min sa jeg, den er likevel ødelagt og jeg har ikke mer gels». En kjapp titt ned i sekken avslørte feilen, slangene hadde koblet seg delvis fra, jeg koblet de på igjen, supte i meg en god slurk med deilig energidrikke, visste jeg hadde nok å gå på ut på de siste 7 km, reiste meg og gjorde meg klar. Klapp på ryggen, klem og godord videre. Plutselig kjente jeg meg sterk, jeg løp lett (!) videre ut på siste sløyfe, møtte en fyr jeg pratet endel med – hinderløp seff –  og jeg merket at vi holdt ca samme tempo. Han dro litt, jeg dro litt – så kom vi til Throw the hammer, et grusomt hinder på lik linje med spydet i Spartan, 50/50 om man treffer, og endelig, på 3 runde satt hammeren klokkerent i blinken for meg, jeg hoppet og danset litt, så på den nye vennen min, «Did you make it?» «No», he smiled, «see you at the finishline!» Det var ca 2 km igjen, jeg kunne klare det alene – siste seierskilometerne, monkeybaren dukket opp i det fjerne, en siste kraftanstrengelse, jeg trakk pusten da jeg nærmet meg, følte meg svak, ville jeg klare det en siste gang. Da hørte jeg igjen navnet mitt, der dukket Martin og Marius opp, «Kom igjen, du har denne!» Og klart jeg hadde, stang for stang, jeg tok fart, traff bjella, satte opp farten og plutselig var jeg ikke alene, vi var 3 sammen. «bare Brother Hill igjen nå Mari!» Seriøst!!! OMG…jeg fikk vinger, der var den, siste store slipwallen, køen var endeløs, men som Iron Viking, kledd i grønn vest hadde vi fus på hindrene, jeg banet meg vei, fikk tak i tauet og kom meg lett opp, vi var 3 som løp videre…eller jeg tror nesten jeg løp fra de, som et ekorn opp Vallhalla steps, og på toppen tok jeg noen danseskritt til ære for fotografen (les Martin) som sto og tok bilder. Fy søren – jeg var ferdig og jeg var så stolt!

Den kvelden var vi 4 stolte som feiret med biff, vin og øl inne i Frankfurt by. Supermann feiret en rå 3.plass blant herrene, jeg feiret at jeg hadde vunnet over nok en ultradistanse, Martin feiret sin egen råskap med 22 km Beast og Marius venter fortsatt i spenning på hva hans innsats kan holde til. Vi var alle enige i at helgen hadde vært så godt som perfekt.

KlemMari

Gutta mine – Martin (mr aka Northman OCR), Marius og Supermann