Det er vår! Varmere dager med sol, lysere kvelder, hestehov som titter frem og bar asfalt. Disse vårtegnene har for meg, de siste ti årene, vært ensbetydende med økende antall løpte kilometer. Slik er det ikke i år.
Jeg kan ikke skrive om mer enn 70 løpte kilometer i 2021. Det gjør vondt å skrive det. Fryktelig vondt, rett og slett. Løping er en viktig del av hvem jeg er. Da gjør det vondt å skrive at jeg ikke har løpt mer enn 70 kilometer i år.
Sist jeg skrev blogg var i juli i fjor. Det begynner å bli en god stund siden. Når sant skal sies har jeg ikke løpt stort etter det, i alle fall ikke siden september. Forrige blogginnlegg handlet om en 80 kilometer lang drøm, og hvordan jeg skulle realisere den. Det er en drøm som betyr mye for meg, og jeg hadde målet og planen klar. Full av motivasjon, håp og tro skrev jeg om veien til Ecotrail 80 kilometer. Jeg var helt sikker på at jeg skulle klare det, både treningen i forkant og selve løpet. Jeg var helt sikker!
Drømmen lever fremdeles, men planen for å komme dit brast en gang i løpet av høsten. Lenge klamret jeg meg til et ørlite håp, håpet om at jeg skulle reise meg i tide, men det klarte jeg ikke. Når jeg ikke en gang har løpt 80 kilometer totalt i år, er det på tide å innse at Ecotrail 80 kilometer går uten meg i mai. Jeg kommer ikke til å stille til start. Det gjør også vondt å skrive.
Fjoråret var et krevende år, for oss alle, og fremdeles er livet vårt i stor grad styrt av covid-19. For meg startet også fjoråret med en personlig kollaps og jeg gikk ned i knestående. Mistet all energi, mistet hukommelsen og gikk i svart innvendig. Livet tok meg, eller sagt på en ærligere måte, jeg mestret ikke livet. Gjennom tøffe tak og krevende prøvelser hadde jeg glemt å ta vare på meg selv. Jeg mistet meg helt og gikk tom. Delvis sykemeldt sank selvfølelsen og selvtilliten til bunns. Likevel gikk jeg inn i fjoråret med håp og trøst i at det ville komme løpende kilometer, opplevelser og mestringsfølelse, og fellesskapet i det å være en løper. Jeg visste at å løpe var det eneste riktige, det eneste jeg hadde lyst til og det som skulle lappe meg sammen igjen.
Fjoråret utviklet seg imidlertid til noe vi aldri kunne forestilt oss, i alle fall ikke jeg. Hvem hadde sett for seg at det skulle komme en pandemi som ble så omfattende og langvarig? Hvem hadde sett for seg hvilke konsekvenser det skulle få, på så mange plan? Hvem hadde sett for seg at et virus skulle slå bena unna de fleste løpsarrangement og andre sosiale sammenhenger? Det var i alle fall helt utenfor min fantasi.
I løpet av våren fikk jeg riktignok stablet meg litt på beina. Jeg hvilte mye og gikk i terapi, og med vårtegnene fulgte et økende antall løpte kilometer. Det gjorde godt. Løping gir meg styrke. Når kroppen mestrer og hodet vil ha mer, vokser styrken innvendig. Kilometer med løpesko er som regel den beste medisinen jeg kan gi meg selv. Jeg kom meg tilbake i full jobb, fikk tilbake litt energi og løp mange virtuelle løp og challenge hos Runners World.
Gjennom våren samlet jeg både kilometer og høydemeter. Formen var stigende, og motivasjonen for nye utfordringer vokste seg sterkere. Virtuelle løp og challenge har vært, og er, definitivt en god erstatning når pandemien utviklet seg slik den gjorde. Det gir motivasjon å delta i disse utfordringene og et nytt fellesskap i sosiale medier.
Likevel, i løpet av 2020 sto jeg ikke på startstreken i et eneste vanlig løp. Jeg hadde ikke startnummer festet til brystet en eneste gang. Det ble ingen distanser over 25 kilometer. Jeg fikk ikke kjent på spenningen og opplevelsen det er å delta i et løp, og ikke minst kjent på fellesskapet og mestringsfølelsen. Jeg savner det så inderlig, alt sammen!
Sett i lys av pandemiens konsekvenser er manglende løp en svært liten pris å betale. Jeg er klar over det! Jeg er også klar over at jeg har vært heldig det siste året hvor jeg og familien har holdt oss friske, og jeg har en trygg jobb i kommunehelsetjenesten. Jeg har vært svært heldig. På mange måter har det rolige livet pandemien førte med seg gjort meg godt.
Savnet etter løp er likevel stort! Det må være lov å savne det, selv i en pandemi. Det må være lov å lengte etter løp, selv om tilstrekkelig med vaksiner og smittekontroll er det Norge og verden trenger mest. Selv om jeg har vært heldig, har det likevel hatt en pris. Å ikke få delta i løp er på mange måter en bagatell. Samtidig er det en veldig viktig brikke i min psykiske helse.
Et løp er ikke bare et løp. Det handler ikke om sluttider og prestasjoner, i alle fall ikke for meg. Å delta i et løp gir meg viktig mentalt påfyll. Jeg har selvsagt kunnet løpe det siste året. Det har vært nok av tid og rom for det, og mange har funnet frem løpeskoene det siste året. Løping i hverdagen er viktig. Det roer hodet og holder meg i sjakk. Det er jo tross alt all løpingen i hverdagen som er den store lidenskapen, som gir det kontinuerlige påfyllet, og som gjør meg glad. Uten løp å trene mot og delta i, er det imidlertid noe som mangler.
Å delta i løp gir en helt spesiell følelse av spenning, opplevelse, mestringsfølelse og fellesskap. Jeg trenger å stå på startstreken sammen med andre løpere og kjenne på at jeg er en av dem. Jeg trenger prøvelsene underveis, tvilen som alltid kommer og følelsen av å ville gi opp. Jeg trenger den enorme styrken som fyller kroppen når jeg likevel fortsetter, skritt for skritt, helt til mål. Jeg trenger å kjenne på mestringsfølelsen når jeg skjønner at jeg kommer til å klare det. Uten løpene og opplevelsene de gir meg, mangler jeg viktig næring til min psykiske helse. Uten løpene mangler en viktig del av min identitet.
Jeg savner å være en del av fellesskapet i løypa hvor vi heier på hverandre. Ja, vi ga til og med klemmer og klapp på skulderen til hverandre før dette viruset kom. Jeg savner mine gode løpevenner, motiverende ord og latter. Jeg savner en felles feiring etter målgang. Jeg savner løypene og arrangementene. Jeg savner å klare å gi det ekstra, ta ut alt jeg har fysisk og mentalt, fordi jeg vil få med meg hele opplevelsen og stå igjen med mestringsfølelsen. Jeg savner å kjenne at identiteten er hel og på plass. Jeg savner det så inderlig! Det må være lov å savne det, selv i en pandemi.
Når covid-19 en gang går over, håper jeg riktignok at de virtuelle løpene og utfordringene forsetter. Jeg sier ja takk, begge deler! Utfordringer som å samle kilometer og høydemeter er gode bidrag for å holde motivasjonen oppe, og virtuelle løp gjør at du du gir litt ekstra gass. Lite slår imidlertid følelsen når du står på en startstrek sammen med løperfamilien, og så gir du alt du har!
Jeg har ikke helt svaret på hvorfor jeg kun har løpt 70 kilometer i år. Da høsten kom gikk jeg nok en gang ned for telling. Igjen ble det mørkt innvendig. Energien forsvant og uroen tok over. Siden har jeg krabbet rundt i mørket, knapt løpt, og jeg strever med å finne veien ut igjen.
Det er et langt skritt tilbake. Det er altfor langt. Å nesten ikke løpe på et halvt år er både tungt og frustrerende. Jeg er lei meg, skuffet og til tider motløs. Det er tomt for krefter. Det koster så mye å komme seg ut på løpetur. Jeg klarer ikke å komme på plussiden. Når jeg forsøker å løpe, tappes overskuddet så fort at jeg klapper sammen igjen. Jeg har forsøkt å finne svar på hvorfor, men svarene uteblir. Kanskje er det ikke svarene jeg har behov for heller, men nøkkelen til veien videre.
Akkurat nå føles det som jeg står fast. Det er fortvilende, men jeg kjenner likevel på et håp. Hver gang jeg ser noen som løper, kjenner jeg på lengselen og savnet. Det er der fremdeles. Det er godt å kjenne på.
Dag Otto Lauritzen sa så fint i en episode av Kompani Lauritzen «Å falle er et uhell. Å reise seg igjen er et valg». Jeg velger å reise meg. Nå skal jeg bare finne ut hvordan. Det kommer garantert til å innebære løping!
