Dette var året hvor jeg skulle videreutvikle løpepotensialet mitt og se hvor langt jeg kunne nå. Slik blir det ikke – allerede fra første meter har det gått tungt. Etter en lang jakt på forklaringer har jeg endelig fått noen svar.
Ifølge legene kan jeg fortsette å løpe, men fokuset og målsettingene må endres.
På den annen side kan jeg jo bli en representant for de som har redusert kapasitet, av forskjellige grunner, og vise at man fortsatt kan løpe, hvis man bare justerer fokuset litt og løper med hjertet.
Her er hele historien:
Opptreningsåret 2020
I 2020 løp jeg flere kilometer enn jeg har gjort de tre siste årene. Problemet med leggene slapp endelig taket. Jeg så på 2020 som et opptreningsår, distansemessig.
Det passet bra inn med koronapandemien som rammet verden. De fleste reelle løp ble avlyst eller flyttet. Virtuelle løp fikk en oppblomstring og ble en god erstatter og motivasjon for de som trengte noe å strekke seg etter.
Jeg fikk løpt 7 maraton fra juli til og med desember, jeg gjennomførte også flere kortere reelle og virtuelle løp. Det passet perfekt fordi vi selv kunne velge hvor vi ville løpe. Det var gjennomføringen, som ble viktig, ikke sluttiden.
Tyngre og tyngre – uvisst hvorfor
2021 var året jeg skulle videreutvikle løpepotensialet og se hvor langt jeg kunne komme. Det ser nå ut til at det er lagt andre planer for meg, uvisst av hvem ;) Uten at hjertet er med blir det dårlig med løping, (både konkret og symbolsk), i hvert fall i fht potensialuthenting.
For ca et år siden begynte jeg å merke at jeg ble tiltagende tungpustet på slutten av løpeturene. Turene opplevdes tyngre enn tidligere, noe som ikke ga mening i det hele tatt, siden 2019 var et relativt rolig år i fht løpemengden.
Jeg verken var eller er overtrent. Jeg tenkte ikke så mye over det, bortsett fra at det var pinlig å løpe forbi folk, slik jeg pustet og peste. Nå har jeg øvd meg på å holde pusten til jeg har passert folk.
Noe var rart …
I fjor sommer deltok jeg på sommerkarusellen i Ålesund et par ganger, løp 5-kilometerdistansen. Da ble det veldig tydelig at det var noe rart med løpeformen.
Jeg er sikker på at jeg holdt på å drive løperen foran meg fra vettet de 5 kilometerne jeg hang pesende i nakken på ham (men ikke nærmere enn en meter altså).
Jakten på forklaringer
Jeg begynte å lete etter forklaringer på den tiltagende dårlige formen. Kanskje var det et symptom på overgangsalderen?
Jeg leste selvfølgelig alle artikler og bøker jeg kom over om temaet «overgangsalder» (3 bøker). Ikke ett sted sto det noe om at tungpust er et typisk symptom. (Korreksjon; en studie fra Bergen viser at en liten prosent av kvinner kan få redusert lungekapasitet, grunnet overgangsalder, men det passet ikke helt på meg). Jeg måtte til slutt gi opp den teorien.
Jeg tenkte igjennom alle typer av infeksjoner og fikk avkreftet både Covid-19, Borelia og stoffskifteproblemer.
Ukene og månedene gikk og symptomene ble stadig sterkere. Samboer/fotografen min var bare glad til i starten. Han spøkte med at nå klarte han å holde følge med meg. Vi gjennomførte vår månedlige virtuelle maraton gjennom høsten. Fikk oppleve fine steder sammen. Tidene ble dårligere og dårligere, pga tilstanden min, kjempefrustrerende!
Nå var det ikke gøy for samboer lenger. Han måtte vente på meg og godta alle slags patetiske unnskyldninger for å stoppe opp eller for å få gå litt. Fra jul av og frem til nå har det bare blitt verre.
2021 – tungt fra første meter
Det ble i år tungt å løpe allerede fra første 100 meter, selv om farten var pinlig lav. Men viljen er sterk, så jeg løper fortsatt, på min sneglemåte.
Det ble etter hvert tungt bare å skulle gå opp en bakke, selv om jeg ikke løp. Fikk også trykk i brystet, ble svimmel og fikk kvelningsfornemmelse, som kunne vedvare flere timer, selv da jeg satt rolig på jobb.
Den 27. januar ble det så ille at jeg ble innlagt på kardiologisk avdeling på Åse sykehus. Jeg ble undersøkt og testet i et døgn. Alt med hjertet så tilsynelatende fint ut, til min store frustrasjon, fordi jeg kjente at noe var feil.
Hjerteundersøkelse
12. februar var jeg inne til en utvidet, enda grundigere hjerteundersøkelse, som ble utført av den beste spesialisten på Sunnmøre. Han klarte å avdekke noe snedig med mitt såkalte friske hjerte.
Han mener jeg har et hjerte, som tilsvarer en 30 åring, altså 17 år yngre enn min kronologiske alder, og at det kan tilskrives løpingen(!)
Så folkens, det er bare å fortsette å løpe og høste gevinstene.
Men, det var ikke dette som var snedig. Det spesielle er at jeg har et litt overivrig hjerte, som slår ekstra hardt når jeg kommer opp i puls. Litt komplisert å forklare, så jeg sier det enkelt:
Venstre hjertekammer blir mindre når jeg kommer opp i puls, slik at det blir for lite blod til hjertet og kransårene, man blir dermed tungpustet og får symptomer, som ligner anginasmerter og andre alvorlige hjertesykdommer.
Forklaringen på min tilstand er; «aktivitetsutløst dynamisk intrakavitær avklemming av venstre ventrikkel, hos personer med strukturelt normalt hjerte».
Dette ble avdekket med en såkalt stress-ekko test. Tilstanden er ikke dødelig og ikke farlig, visstnok, men svært hemmende når man vil prestere under aktivitet. Jeg er ikke sikker på at dette forklarer alt, siden jeg også kan bli dårlig i hvile, men skal forholde meg til denne forklaringen foreløpig.
Behandlingen er å bruke beta-blokkere, som senker pulsen og dermed gjør at hjertet ikke slår så hardt. Spesialisten sa at det vil føles som å løpe med bremseklosser på….Jippi….. Han ba meg også vurdere om jeg måtte fortsette å løpe maraton. Det er ikke farlig å løpe, men jeg vil ikke kunne ta ut potensialet mitt. Noe som har vært drivkraften siden jeg begynte å løpe i 2014.
Veien videre
Først må jeg teste ut beta-blokkere, finne riktig dose og så se om symptomene slipper. Forsvinner de ikke, må utredningen fortsette. Jeg er også utredet i fht astma og lungefunksjon. Ingen påfallende funn der, bare så det er nevnt.
Virker behandlingen, kan jeg slå meg til ro med at dette er forklaringen på den tiltagende dårlige formen det siste året. Jeg må nok booke noen timer med meg selv (jeg er psykolog) for å finne en ny mening med løpingen.
Finne noe som kan motivere meg til å opprettholde denne aktiviteten, som jeg er så glad i og som har gitt meg så mye, på mange plan, de siste 7 årene.
Ønsket om spesifikke tider og pallplasseringer må visst legges bort. Ser for meg at deltakelse i virtuelle løp kommer til å bli enda viktigere fremover, siden tiden spiller mindre rolle, samtidig som jeg får bevis på at jeg har gjennomført.
Det vil også motivere til videre trening, selv med redusert kapasitet. Jeg vil nok stille i reelle løp også, bare for å få oppleve stemningen og treffe andre løpeglade mennesker.
Jeg kan jo også bli en representant for de som har redusert kapasitet, av forskjellige grunner, og vise at man fortsatt kan løpe, hvis man bare justerer fokuset litt og løper med hjertet.
Følte det var riktig å fortelle om dette, men ville vente til jeg fant litt ut av hva dette var for noe. Har behov for å forklare hvorfor jeg ikke stiller på alt jeg gjorde før, hvorfor tidene blir dårligere og dårligere og distansene kortere og kortere.
Jeg har ikke gitt opp, må bare legge litt om ;)
