En mørk og stormfull oktoberkveld i 1958 bestemte tre løpeglade unge menn seg for å få svar på et av universets store og ubesvarte spørsmål: Hvem er best trent av skiløpere, friidrettsutøvere og orienteringsløpere?
Lite ante de at dette tankespinnet skulle bli foranledningen til det tradisjonsrike Kadaverløpet, et løp som er populært som aldri før i dag, over 60 år senere.
Førstemann til Ås
De tre kameratene bestemte seg for å avgjøre spørsmålet en gang for alle med et godt gammeldags kappløp. De bestemte seg for å starte på Lørenskog og se hvem som kom seg først tilbake til Ås. Selv om alle tre visstnok var habile o-løpere ble løypa lagt slik at dette ikke skulle være orienteringsferdighetene som ble avgjørende for hvem som kom først: Mye sti og vei, men alle måtte innom en post ved Siggerud.
Det 63. Kadaverløpet
Denne kappestriden ga inspirasjon til å gjøre dette til en årlig hendelse. Flere detakere kom til og løypa fikk flere poster. Det er faktisk en 63 år gammel tradisjon vi er med på opprettholde her vi står og sparker i grusen foran idretthallen ved NMBU i Ås, denne første lørdagen i november. Men det er én stor forskjell fra 1958: Vi aner ikke hvor starten går. Kadaverløpet starter alltid med busstur til et hemmelig startsted!
Kadaverløpet: Kadavern er det mest tradisjonsrike idrettsarrangementet ved NMBU (tidligere NLH og UMB). Det er et langdistanseorienteringsløp som første gang ble arrangert i 1958 og siden er blitt arrangert årlig uten opphold. Løpet er ca 3 mil langt og går i Follos skoger, ofte på kart i litt mindre målestokk (1:30 000-1:50 000). Løperne blir kjørt til et ukjent startsted i buss og må derfra finne veien tilbake til mål ved GG-hallen. Vinnertid ligger på ca 3 timer, mens superkadaveret gjerne er ute i 7 eller 8… Kilde: Kadaverløpet (oj-oj.net)
Lukten av svette og munnbind
Klokka nærmer seg 08.30. Bussene har allerede stått klare en god stund. Buss-sjåførene stikker hodene sammen der de står ute på plassen og sparker i grusen. De virker bekymret for de spisse lydene som fyller lufta tidlig denne morran.
Jepp, det er lyden av piggsko. Alle buss-sjåførers og parketteieres skrekk!
Vi går nølende ombord i bussen, men forventer å bli stoppet av en buss-sjåfør uten godt humør. Overraskende nok blir vi ikke det, så vi finner oss et sete og prøver å slappe av. Samtalen på bussen er lavmælt og forsiktig. Det lukter av en blanding av svette og innsiden av munnbind.
Psykologisk krigføring
Det eneste som har fokus nå er “Hvor skal vi starte i år? I det kolonnen med busser forlater parkeringsplassen starter en ivrig summing på bussen som kort kan oppsummeres med: «Hvilke retning tar bussene ut fra Ås?»
Til tross for strålende høstvær, vil retningen ut fra Ås ha større innvirkning på om dette blir en bra dag eller ikke, enn været.
Sørover mot Moss gir gjerne en løype i lett terreng med en god del veiløping. Nordover mot Oslo kan tyde på start ved Ingierstrand eller i Langhusområdet. Ikke det verste det heller.
Det alle frykter er at bussen skal kjøre vestover mot NESODDEN!! Start på Nesoddlandet gir alltid en tøff løype. Mange kommer ikke klare seg (så godt). I tillegg til at terrenget på Nesodden er beryktet for tett vegetasjon og uryddig bunn, må man forsere en tøff stigning opp fra Bunnefjorden på vei tilbake til Ås.
Tilbake til utgangspunktet
Heldigvis beveger bussene seg østover. Det tennes et håp om start i Hobøl. Dette kan gi en fin trasé gjennom naturskjønne Gaupesteinmarka. Fint for alle, men spesielt fint for meg, siden dette er mitt faste treningsområde.
Men, ingen tør å glede seg for tidlig. Bussturen til start er kjent for å være en studie i psykologisk krigføring. Bussene kan finne på å kjøre 2 km østover før de tar noen runder i neste rundkjøring, snur 180 grader og kjører tilbake igjen til Ås, og rett ut til, ja helt riktig: Nesodden.
I år gjør bussen få krumspring og ender til slutt opp i Tomter, der jeg startet fra for snart 2 timer siden nå. Hjemme igjen!
Fellesstarten går
Vi slippes av i veikanten like utenfor Tomter sentrum, frigjør oss selv fra munnbindets klamme sfære og beveger oss opp mot startområdet. På et gammelt hogstfelt er kartene lagt ut på hver sin stubbe og den obligatoriske avstanden oppnås forbilledlig og 100 % naturlig. Hver deltaker finner sin stubbe, etter nøye å ha vurdert hvilken retning vi sannsynligvis skal løpe ut. Velger du feil her kan du risikere å ende opp helt bakerst i feltet. Eller bak noen skiløpere. Gud forby.
Starten går og det viser seg raskt at vi har gjettet rett retning. Starten er brutal og det går rett opp en bratt og steinene skråning med ganske tett vegetasjon.
Til 1. matstasjon
Jeg har på forhånd bestemt meg for å kjøre mitt eget tempo. Tidligere år har jeg brent meg på å åpne for hardt og har måttet betale for det de siste ti kilometrene. I starten har jeg kontakt med flere andre løpere, men mister disse etter hvert.
Har god kontroll til 1. post. Ingen dumdristige forsøk på å henge meg på folk som opplagt er i bedre form enn meg. 
Felt av lokalkunnskap. Trodde posten skulle ligge på Hobøls høyeste punkt så jeg løp dit. Der hang det ingen post, så jeg måtte bruke er par minutter ekstra på å finne rett høyde. 
Prøver å spare høyde ved å løpe langs åsen i stedet for rett over. Blir lurt av en sti som ikke står på kartet inn mot posten. Mister både tid og høydemeter. 
Mye sti i nedoverbakke og bortover gjør at det går radig til 4. post. 
På vei til 1. matstasjon er det sti og vei. Får litt hjelp av andre til å holde anstendig fart på veien.
På den nesten 30 km lange turen tilbake til Ås, er det lagt inn to obligatoriske matstasjoner. Her må alle vente i minst fire minutter før de får lov til å løpe videre. Veldig bra tiltak som gjør at du kan ta en pause uten å bli for stressa av folk som tar kort pause.
Til 2. matstasjon
Etter litt påfyll både innvortes og på flaskene i drikkevesten, er det bare å begi seg videre. Det var en del veiløping før matstasjonen, men nå bærer det ut i marka igjen. Jeg bruker kompasset mye og får god dreis på retningen. Går på en pinlig bom inn mot tårnet på post. Her er jeg veldig godt kjent, men klarer allikevel å løpe på en klønete måte inn mot tårnet (som er synlig i mils omkrets). Her taper jeg et par minutter.
Etter 1. mat bærer det ut i terrenget igjen. Mister litt kontroll med retningen på strekket og kommer for langt til høyre. 
Løper på kompasskurs. Blir dratt mot den store myra. Kommer litt ut av kurs, men fint å bruke myra som et sikkert holdepunkt. 
Til 8. bærer det inn i et område som jeg er godt kjent i. Går på en pinlig bom på selve posten. Et kjempehøyt tårn som kan ses fra lang vei… 
Til 9. er vi på vei ut av Gaupesteinmarka. Prøver å gjøre strekket så kort som mulig ved å løpe mest mulig rett på. Samme hva jeg støtte på. 
Endelig 2. mat. Begynner å kjenne det i beina. Fyller opp alt jeg har av flasker med Pepsi…
Etter tårnet skifter terrenget karakter, og det åpner seg opp med typisk Follosk landbrukslandskap. Noen kaller dette området Nordens Toscana. Andre syns det er å ta litt hardt i. Jeg tar ikke så hardt i der jeg lunter bortover halmstubben på jordene på vei til Ås. Kroppen holder fortsatt bra, men jeg begynner å bli litt stiv i beina. Marerittet er å få krampe. Da blir det noen lange kilometer inn til mål.
Melkespreng
På 2. matstasjon fyller jeg opp flaskene i drikkevesten med mitt hemmelige våpen: Pepsi. Ikke spør meg hvorfor jeg har valgt brus som hemmelig våpen, men jeg skylder på at jeg ikke er vant til å bruke drikkevest. Det går som det må gå når du rister brus: Den må ut. Softflaska oppfører seg som et jur med melkespreng og spruten står ut av flaska. Jeg må fullføre de siste 10 km marienert i blod, svette og sukkervann fra et amerikansk storselskap.
Herfra og inn er det lite dramatikk. Den store sprekken kommer aldri, og jeg klarer å fullføre i fin stil (min egen vurdering).
I videoen under kan du se et to minutters sammendrag av de drøye fire timene jeg var ute:
Så, hvem kom først i 1958?
Myten sier at de tre kom inn mot mål fra hver sin retning, og at de kom så og si likt i mål. Skikkelig gravejournalistikk har framskaffet en resultatliste fra 1958 som tyder på noe annet:
| Nr | Navn | Mål | Etter | M/K | Poeng |
| 1 | Per Røiri | 3:03:00 | 0:00:00 | M | 10 |
| 2 | Tor Kaurin | 3:04:00 | 0:01:00 | M | 9 |
| 3 | Sveinung Bleken-Nilssen | 3:06:00 | 0:03:00 | M | 8 |
Dessverre et det litt uklart hvilken idrett hver av dem representerte. Sannsynligvis var alle tre aktive i alle de aktuelle idrettene, slik det var vanlig før tide. Og, det er kanskje ikke så viktig om vite heller? Det viktigste er at vi takket være de tre karene i dag har verdens gøyeste langdistanseorienteringsløp: Kadaver’n.
